Den vanskelige utfordringen

Det er langt mellom innleggene på Bustebloggen for tiden.

Høsten har krevd langt mer av oss enn vi hadde planlagt, og selv vi fikser ikke alt. Utfordringene har stått i kø, og de som følger Bustenellik på Instagram, har sikkert fått med seg både sykehusinnleggelser, kurbad, griseslakt og smittsomme prolapser. Det er også nettopp utfordringer som har fått meg til å sette meg ved tastaturet igjen, for jeg har noen ord jeg har lyst til å dele med dere. Jeg var bedt om å si noen ord på julemessa på bedehuset her i bygda på lørdag, og det er noen av de ordene (i en litt bearbeidet utgave) jeg har lyst til å Busteblogge også.

Onsdag 16. september var jentene her i bygda samlet for aller første gang. Lørdag 5. desember inviterte de til julemesse - og det var ikke småtterier de hadde fått til heller, på snaue tre måneder! På det første møtet, ble det spurt hva vi kunne finne på. Julemesse ble foreslått, og ja, jo? Det kunne vi vel alltids få til? I år? Hvorfor ikke? Vi gjør det.

Jeg syns det er et godt eksempel på å være løsningsorientert. Nå var jo riktignok denne utfordringen noe jentene påla seg selv, og å utfordre seg selv kan være både sunt og viktig –  ja, ikke minst læringsrikt. Men, innimellom blir man også stilt ovenfor utfordringer man ikke kan velge. Eller mer ønskelig: velge bort. Vi kan oppleve å miste jobben, sykdom blant de som står oss nærmest, kanskje blir vi syke selv, trang økonomi, problemer med en venn, ja, det bør ikke engang være så voldsomt. Kanskje er det bare at vi skulle gått ned en halv kilo før jul, hva vet jeg, men det er ikke bare. Vi er oppdratt til å tenke at det alltid er noen som har det verre enn oss selv, og det er det helt sikkert, men likevel står man seg selv nærmest. Innimellom har vi mer enn nok med oss selv, og det syns jeg vi skal få lov til! Men, uansett hvilke utfordringer vi står ovenfor, store eller små, så syns jeg vi skal ta litt lærdom av jentene i hjembygda mi! For – de hadde på ingen måte klart å arrangere en så flott julemesse, på så kort tid, om de alle satt i hvert sitt hus og puslet med sitt. Nei, i stedet, så gikk de sammen. Møttes. Tok utfordringen sammen. Kanskje ikke bare denne ene, fellespålagte, med å invitere til julemesse, men også hverandres? Det er utrolig hvilke verdensproblemer, i alle fall i ens egen lille verden, som kan løses over en kaffekopp.

En kaffekopp var også årsaken til at jeg ikke fikk gleden av å bidra til julmessa i år. Utfordringene kommer når man minst venter det, men jeg gjorde en livsviktig oppdagelse i møte med den utfordringen vi ble stilt ovenfor litt tidligere i høst hjemme hos oss: Ved å slippe til andre i de utfordringene man møter, ved å tørre å takke ja til andres inngripen, så blir faktisk utfordringene lettere å komme seg gjennom. (Og jammen var det godt å slippe å stå i utfordringene alene, med en brannskadet halvannetåring, pendling mellom Ullevål Sykehus og fireåringen hjemme på Fjellborg.) Det er ikke et svakhetstegn å takke ja dersom noen tilbyr seg å lage middag til deg en dag fordi de ser at du trenger et godt måltid. Du blir ikke den nye snakkisen på bygda av at noen kommer til deg og ser at kjøkkenet ditt ser ut akkurat som deres kjøkken. De som kom, var likevel mer opptatt av å være til stede for deg, heller enn å få noe å slarve om.

Det er klart det er en treningssak, men vi må tørre å bry oss. Og enda viktigere: Vi må tørre å la noen bry seg. Jeg kan faktisk nesten love dere, at det styrker vennskap – både de du visste om, men også de du ikke var klar over – , selvfølelsen, og ikke minst: mestringsfølelsen. Du klarte det! Vi er så opptatt av balanse, i våre dager; det skal være rettferdig. Vi skal gi, og vi skal ta. Men, i enkelte relasjoner? Er vi ikke litt flinkere til å gi enn til å ta? Eller rettere sagt; få? For at noen skal kunne gi, må vi også klare å få. Det er faktisk ikke noe galt i det.

Nå går vi jula raskt i møte, og mange har utfordringer også nå. Familierelasjoner, økonomi, savn, prestasjonsangst for ribber og svigermødre, perfeksjonsangst… Det er lett å si at vi skal senke kravene, bake mindre og kose oss mer; mediene flommer over av mer eller mindre gode forslag til hvordan vi skal få en god jul – tross alt. Alle har noe, stort eller smått, og det er sikkert ikke det beste forslaget, men mitt stalltips her og nå, er at vi deler på utfordringene. At vi tar litt lærdom av jentene i hjembygda mi: Løsningsorienteringen. Samarbeidet. Samholdet. Ta det med inn i hverdagen!

Helt til slutt, har jeg lyst til å dele med dere et sangvers som har vært ekstremt viktig for meg personlig i høst. De fleste av dere kjenner nok til det første verset i den kjente sangen av Lina Sandell, men det siste verset i Ingen er så trygg i fare, er vel så viktig:

Hva Han tar og hva Han giver

Samme Fader Han forbliver

Og hans mål er kun det ene:

Barnets sanne vel alene.

En god adventstid til dere fra meg,

Endelig hverdag

Dagen i dag har vi talt ned til en stund nå. 

Hverdagen.

Vi har så smått snust på den et par uker nå, etter at Bustemannen begynte å arbeide igjen etter ferien, men i dag er seks ukers sommerferie over for Busteliten også. Seks uker er lenge, og de siste dagene er det en som har gledet seg veldig til å begynne i barnehagen igjen.

At han har gledet seg til det, er ingen selvfølge, og jeg er inderlig takknemlig for at han ser frem til det med glede. Han kunne ha grudd seg, vært urolig og engstelig. Det hadde ikke vært så rart. Ja, faktisk hadde det vært ganske forståelig, for det er litt sånn mamma'n har det. Busteliten skal nemlig begynne i en ny barnehage i dag!

Før sommeren sa han farvel til den gamle barnehagen sin, og den trygge gode hverdagen han har kjent helt siden han var ni og en halv måned gammel. Til bestevennene sine, og til alle de voksne han var blitt så glad i. I dag skal han bli kjent med nye voksne som han skal bli glad i og føle tillit til, og han skal for første gang leke med de som kanskje blir de nye bestevennene. Og - gutten gleder seg!

Bak oss ligger en fin sommer. Gode minner som vi tar med oss i både hjerter, fotoalbum og fryseboksen. Det har vært bading. Is. Solkrem. Dyreparken. Campingvogn. Bare føtter. Latter. Tid. Været har ikke vært det samme som i fjor, men alt i alt syns jeg det har vært bra. Vi er brune på kroppen alle fire, og sandalene er velbrukte selv om vi også har hatt noen dager med gummistøvler på bena. 

"Hei?"

Nå ligger høsten foran oss. Masse deilig hjemmelaget står i matboden, klar til å bringe sommersmakene tilbake gjennom vinteren. I Bustelitens kommode er alle klærne behørig gjennomgått, sjekket for navnelapper og riktig størrelse. Kalenderen på kjøkkenveggen er oppdatert, og middagslistene begynner så smått å ta form. Og - det er helt greit! Vi er en gjeng med hverdagsmennesker her i Bustefamilien, og trives best når vi har rutiner og faste rammer å forholde oss til. Vi er enkle sånn. 

Bustemannen snekrer. Busteliten er i barnehagen. Bustekrøllen skal få lov til å være hjemme med meg et helt år til, og det er jeg også takknemlig for. Og slik kommer og går dagene her på Fjellborg. I løpet av uka skal det flytte ytterligere noen nye skapninger inn her hos oss, og etter min mening bør det sette et endelig punktum for de før omtalte ekteskapsproblemene. Vi snakker nemlig ikke om bare "et par ekstra fra eller til", men mer om det skal jeg fortelle siden.

Ha en fin (hver)dag!

Husk og gled dere også over de små tingene.

(Kaffe for eksempel.)

En god middag

"Mamma! Jeg vil hjem!"

Etter middag hadde mor i huset fått den fikse ideen at nå skulle hele familien på skautur for å plukke blåbær. Ikke nok med at vi skulle traske og gå, liksom? Neida! I tillegg skulle vi arbe'! Skaffe mat.

"Mamma! Jeg vil gå hjeeem!" 

Nå satt Busteliten sliten og lei i midten av en halvplukket blåbærtue, og ville altså hjem. Han hadde nettopp hatt et ublidt møte med en tissemaur, og var ikke særlig motivert for å fortsette familieidyllen. 

Bustemannen og Bustekrøllen var allerede langt avgårde videre innover i skauen, og gode råd føltes dyre for å holde motivasjonen til treåringen oppe. I det minste frem til jeg hadde plukket tom min egen tue. "Jeg vil hjem!" 

"Men kjære deg, du som syns det er så moro å plukke blåbær?"

Busteliten hadde nemlig allerede fylt opptil flere kopper

med blåbær tidligere i løpet av sommeren.

"Ne-ei!"

"Å nei. Men jeg syns det er veldig fint at du er med og hjelper til altså.

Tenk så mye godt syltetøy vi kan få ut av dette, da?"

"Ne-ei! Jeg vil hjem!" 

"Men du? Tenk på det, at nå er det snart vinteren," begynte jeg, og fikk fornyet oppmerksomhet.

"Når det er kaldt ute, og masse snø? Så er du ute og bygger snømann, kanskje, sammen med Ooa." Busteliten så på meg og nikket ivrig.

"Plutselig så roper jeg på deg at det er middag, og du løper inn

og får av deg yttertøyet. Litt småkald og med røde roser i kinnene,

setter du deg ved middagsbordet, og vet du hva det er til middag?"

"Nei?"

"Pannekaker! Det er du jo glad i? Og vet du hva som er på de pannekakene?

Blåbærsyltetøy som vi har laget av de bærene vi plukker nå!"

"Ja!" ropte Busteliten ivrig. "Mamma! Da må vi plukke kjempemasse blåbær,"

konkluderte han, og kastet seg over tua si.

Glemt var tissemaur og hjemlengsel.

Og tenk så koselig det skal bli? Om noen måneder, når snøen laver ned i store filler utenfor kjøkkenvinduet. Når Bustefamilien er samlet rundt middagsbordet en mørk ettermiddag. På bordet står en høy pannekakestabel og blåbærsyltetøyet. Servert sammen med et godt minne fra en varm ettermiddag i sommer. Det tror jeg blir en god middag!

Ekteskapsproblemer

De av dere som følger Bustenellik på Instagram (@bustenellik), har neppe kunnet unngå å få med seg at Bustemannen og jeg har noen ekteskapsproblemer. Fire, for å være eksakt. Det har vært duket for heftige diskusjoner, enstavelsesord og kalde skuldre. 

Det er kanskje litt uenigheter rundt sakens kjerne, men det hele startet med at Martha takket for seg første påskedag. Da ble Molly fryktelig ensom der nede i buret sitt; de er jo flokkdyr disse skapningene. Martha valgte imidlertid et veldig dårlig tidspunkt å dø på, for det var jo ikke et eneste hunmarsvin å oppdrive. I hvertfall ikke på Mollys alder, for Bustemannen mente på dét, at fikk vi to jevngamle marsvin, så ville vi slippe denne visa hvert tredje år (underforstått: de dauer på likt!). 

Molly

Så var det at Busteliten og jeg besøkte dyrebutikken. Der stod det to nusselige nøster, som tilfeldigvis viste seg å være jenter. Tilfeldigvis var de søstre også, og det gikk jo som det måtte gå. Bustemannen mener at man ikke kan sende unge og kjerring ut for å skaffe kjæledyr, for det ender alltid med mer enn man skal ha, men han godtok i det minste, under tvil, argumentet om at vi nå hadde to like gamle marsvin som ville "daue på likt". Etter Molly. (Den egentlige grunnen til at både Lollo og Nina ble med hjem fra dyrebutikken den ettermiddagen, var jo selvsagt at verken Busteliten eller jeg hadde hjerte til å la den ene bli igjen og å splitte to søstre, men det har vi liksom stilltiende blitt enige om å tie i hjel begge to. I hvertfall ovenfor husbonden.)

Molly, Lollo og Nina

Men så, da, så ble jo marsvinburet et problem. Det var jo plutselig altfor lite! På dette tidspunktet hadde allerede Bustemannen meldt seg ut for lengst, om enn midlertidig, så dette fikk jeg "ordne opp i på egenhånd". Noen kvelder på finn.no, og vips! så kom jeg over et tilbud det ikke nyttet å la gå forbi: Tre bur til en svært så hyggelig pris. En ørliten detalj jeg "glemte" å fortelle Bustemannen om i det jeg strøk på dør, var at det fulgte med en et år gammel Maya med på kjøpet, men pytt sann. Én fra eller til? Kunne det være så ille, da? Bur måtte de jo ha, uansett.

Maya

Jeg har alltid levd i den troen at tilgivelse er enklere å få enn tillatelse, men her hadde jeg neppe fått noen tillatelse. Tilgivelse skulle heller ikke vise seg å stå på menyen, den saken var klinkende klar! Isfronten stod hardt i en hel uke, og Bustemannen truet med øks og hoggestabbe. Jeg på min side gikk i mot alle psykologers gode råd og tips, og brukte barnet mitt for hva det var verdt i en kamp mellom mor og far! Men, målet helliger middelet, og tilslutt gled truslene over i en lavmælt surmulig, og saken ble lagt mer eller mindre død. 

Lollo (som ikke egentlig har selvlysende øyne;
hun er ikke så kul)

Forleden morgen da jeg kom for å gi dem frokost, fant jeg buret fullt av gulrøtter. Jeg spurte Busteliten, men han hadde ikke gitt dem knasket. Da jeg senere på dagen spurte Bustemannen om det var han som hadde forbarmet seg over ekteskapsproblemene våre på morgenkvisten, viste det seg at han bare hadde "ryddet litt i kjøleskapet". Men! Han er påpasselig med å poengtere at det kun er fordi Busteliten vet hvem som er hvem, at de fortsatt teller fire. Vi må på ingen måte finne på å tro at han bryr seg. Nei, nei. 

Ja, vi har alle vårt.

 

Er tidsklemma på ordentlig?

I det siste har vi snakket en del om tidsklemma her i Bustehjemmet. Vi syns at vi har det så travelt. Alltid er det noe vi skulle har gjort. Noe vi ikke rakk. Det er alltid noe. Spørsmålet vi har stilt oss, er: Hva kan vi gjøre for at tidsklemma ikke skal få ytterligere tak om livene våre?

Ikke minst; hvordan har den tatt oss i utgangspunktet? Riktignok arbeider Bustemannen fulltid et stykke fra hjemmet, men så er da også jeg hjemmeværende. Busteliten har barnehageplass tre dager i uka, og Bustekrøllen skal få lov til å kose seg her hjemme med meg enda ett år. Nokså rolig, skulle man tro? Ja, det er sant; vi har unger. Tidkrevende i seg selv, men vi har nok en romslig timeplan sammenliknet med andre småbarnsfamilier. Fritidsaktiviteter? Ja, jo. Vi deltar aktivt i det lokale barnelaget på bedehuset i bygda. Én gang annenhver uke; syv ganger i løpet av halvåret. I perioder deltar vi også på svømmekurs med Bustekrøllen; en halvtime i uka i like mange uker som kurset varer. Det holder for oss, men burde da være overkommelig?

Like fullt opplever vi altså at vi har det travelt. Arbeidsoppgavene står i kø, og for hvert punkt vi har krysset ut på lista, tilføyer vi to nye. Vi kommer liksom aldri i mål. Men, skal vi i mål, da? Hvor er mål? Har vi egentlig noe der og gjøre? Er det målet vi streber etter, eller er det strengt tatt veien i seg selv? For, etter en liten gjennomgang over kaffekoppen, konkluderte vi med at vi egentlig syns at reiseruta vi har valgt er veldig fin. 

Ja, for der lå også stikkordet! Vi har valgt. Vi må slutte å se på hverdagen som en tidsklemme med et stadig strammere grep. Vi må heller begynne og se på hverdagen vår her på Fjellborg som en livsstil. Ja, for vi har jo valgt og bosette oss her i mitt barndoms paradis. Vi har valgt og flytte ut på landet og omfavne livet her med begge armene. Jovisst er det mye arbeid i husdyrhold; hønsemøkk forsvinner ikke av seg selv, og girsen blir ikke julemiddag av seg selv. Det blir ikke grønt og frodig i drivhuset uten litt innsats, og fruktene fra frukttrærne blir ikke på magisk vis til saft og syltetøy ved et hokus pokus. Men, så er det da ingen som har pålagt oss å leve dette livet heller? Det er ingen som har tvunget oss til verken husdyrhold eller saftkoking? Vi har valgt det helt selv. Da kan vi da virkelig ikke klage heller, når livet synes hektisk? Innerst inne må nok både Bustemannen og jeg dessuten innrømme at vi trives best når det er litt hektisk. Det er jo da vi gjør det vi synes er gøy! 

Ja, for vi var på ingen måte blendet av en glansbildeforestilling om det idylliske livet på landet. Joda. Det er da idyllisk (og det kan virkelig se slik ut på et knippe utvalgte Instagram-bilder også), men kanskje ikke i ordets tradisjonelle forstand. I det man sitter på kjellerlemmen og nyter en nystekt bolle til kaffekoppen, mens man ser sola speile seg i evja på nedsiden her, kanskje? Men når man springer etter ei hundre kilos purke for å sette ei sprøyte med antibiotika i nakkekoteletten hennes? Når man må ut og mekke på traktoren halv ti en fredagskveld fordi noe har gått skeis i løpet av dagen? Når man velter et mjølkespann som viser seg og inneholde likvannet til en død mus og får det over hele seg (!)? Når man tar på seg finkjolen fordi man en sjelden gang skal i selskap, men neglene er like svarte av jord og olje, selv om man har skrubbet dem etter alle kjerringrådene i boka? Når man må si nei takk til et selskap fordi man skal slakte? Eller droppe den ekstra ferieuken du så gjerne kunne tenkt deg, nettopp fordi du har så mange dyr hjemme, og de skal ha mat og stell uansett hvor mye du kunne tenke deg en badeferie i Danmark. 

Alt dette visste vi om. Både av fordeler og ulemper. Likevel så valgte vi dette livet, og derfor har vi også bestemt oss for å slutte og mase så fælt om denne berømte tidsklemma. Vi har valgt en livsstil, og vi har valgt arbeid. Vi kunne droppet alt sammen og bare latt det bli med gressklipping, men det gjorde vi altså ikke. Og - vil dere vite en liten hemmelighet? I det øyeblikket vi bestemte at dette var en livsstil, og ikke en tidsklemme, så føltes hverdagen plutselig så mye mer lystbetont med én gang. Selv om de grisene som skulle flytte inn først om tre uker, kommer allerede om én, og grisefjøset enda ikke er klart. Eller at jeg er nødt for å gå ut i øs-pøs regnvær fordi jeg må vanne i drivhuset og så noen noen frø som ble klargjort tidligere i dag. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som teller!

Ha en feiende flott uke der ute - uansett hva slags livsstil du har valgt!

Slutten

Det var på denne dagen i fjor.

En torsdag.

Huset var strøkent.

Ikke en støvdott noe sted.

Ett eller annet sted hadde jeg funnet en rest av energi,

slik at det kunne se ordentlig ut da jeg skulle dra.

Og komme hjem. 

Klærne til Busteliten lå linet opp på kommoden.

Et antrekk til hver av de neste syv dagene.

Selv stod han klar med ryggsekk på ryggen,

og gledet seg vilt og hemningsløst til

å overnatte hos beppe.

Jeg stod igjen, og gråt vilt og hemningsløst.

Jeg fratok jo barnet mitt hverdagen han kjente. 

Som vi kjente.

Jeg skulle gi ham noe han aldri hadde bedt om.

Dårlig samvittighet.

Redsel.

Vemod.

Det rant ut av meg i godt og vel en time.

Det ble kveld.

Alt var klart.

Vi gikk til sengs.

Snart var det over.

Endelig over.

 

Det er ikke størrelsen det kommer an på, sa mannen

"Altså, nå tror jeg det er på tide at du rydder opp i kommoden til Busteliten?" roper Bustemannen fra stua. "Jaha?" roper jeg tilbake. Jeg står på kjøkkenet og pakker stellebag. "Ja, den bodyen her er jo mange centimeter for kort!" roper han igjen. "Jeg ryddet i den senest for et par dager siden, men da var det vel kanskje en body jeg overså, da?" svarer jeg, samtidig som jeg tenker at det i grunnen var litt merkelig. Men, men. Jeg kan da feile jeg som andre mennesker, konkluderer jeg før jeg går inn i stua - og får meg en real latter. 

Treåring i str 6-9 mnd. Litt snau på armene, men fargen er fin.

"Men du sa jo at klærne hans lå på kommoden i gangen, jo," forsvarer Bustemannen seg. "Ja, på kommoden, ja. Disse lå på benken, og er Bustekrøllen sine!" "Ååå ja. Ja, det er'kke så lett da!" "Nei, selvfølgelig ikke, kjære. Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig å se forskjell på en størrelse 74 og en størrelse 104 altså. For ikke å snakke om en kommode og en benk. Jeg skjønner det, altså. Selvsagt."

Noen ganger altså. Noen ganger.

(Dette var i høst. Nå har Bustekrøllen vokst ut av 74 for lengst, og til og med tre år gamle Bustelitens 104 har vi måttet pakke bort. Litt mer om akkurat dét, har jeg tenkt til å skrive om neste gang, so stay tuned.)

 

Mange gleder, noen kaker og bittelitt syting

Det har vært stille på Bustebloggen i helga.

Kakebaking, krakilske unger og et bursdagsselskap,

kombinert med streptokokkinfeksjon (igjen!) gjør noe med en, altså. 

Likevel har det vært en fin helg. Hallo! Jeg har fått bursdagsgaver, jo! 

Og kake! Og mengder av kaffe. Til og med på senga har jeg fått servert kaffe i helga. Det er jubelår. Viktigst var det uansett at alle som var invitert i kaffeslabberas, hadde tid til å komme. 

Nærmeste familie trykket seg sammen rundt spisestua i går ettermiddag, mens kakene gled ned på høykant og kaffekanne på kaffekanne fikk påfyll. Innmari trivelig, altså. Busteliten var vel kanskje litt mer tvilende til akkurat dét forresten, for da halvparten av gjestene hadde funnet seg til rette i stua vår og det nok en gang ringte på døra, lurte han fælt på om "må vi ha flere gjester nå?" En gjestmild kar, det der.

Nå venter jeg aller mest på litt skikkelig godvær (og med det menes ikke snø og sludd og regn samtidig) så jeg får testet bursdagsgaven jeg fikk av Bustekællæne mine. Busteliten syntes nemlig at mamma trengte et vaffeljern til bålbruk, og det syns jeg han syntes lurt i. Vi har jo vår egen lille bålplass i skaukanten som er flittig i bruk gjennom bålsesongen, og heretter blir det dessert til pølsemiddagen også.

Uka som nå ligger foran oss har mye spennende å by på. Blant annet skal Busteliten og jeg ha en liten storbyferie. Det kan absolutt bli en utfordring for oss som bor her vi bor. Her er det så skralt med folk og hus, at barnehagen hvor Busteliten går, har lurt på om ikke vi kanskje skulle ta med oss ungen utenbygds litt oftere slik at han ikke blir helt skrekkslagen når barnehagen drar på bytur. Da gir han seg nemlig ende over av alle husene og menneskene og bussene. Vel. Han er i godt selskap.

Det ligger også i planene og gå i gang med å rydde det vi kaller for "låven" her hjemme. Hønsehus har nemlig omsider nådd toppen av prioriteringslista her på Fjellborg, så da må det ryddes plass. Jeg tviler på at gamle salonger, fiskekjelker, mjølkespann og førti år gamle sykler er det miljøet høner trives best i? Det kan i såfall bli en makalaus hinderløype for den som skal sanke egg hver morgen.

Men, først og fremst skal vi komme oss gjennom dagen i dag. Dagen derpå etter bursdagsselskaper er alltid litt tøffe. Det er slitne unger, det er kakerester, det er sukkeravvenning... I morgen er jeg tilbake igjen, og da med et annerledes og ganske personlig innlegg. Det har ligget til "modning" noen dager, og jeg håper dere vil ta godt i mot det.

Inntil dess - ha en fin mandag og en god start på den første våruka i år!

 

, som takker for alle hyggelige bursdagsønsker jeg fikk på fredag.

Kjærlighetsmagi

Det siste jeg gjør før jeg selv går til ro for natten,

er å se til ungene mine.

Først lister jeg meg bort til døren til Ålle Bålle.

Han sover så lett at dersom jeg går inn til ham, vil han våkne med det samme,

så jeg nøyer meg med å stå musestille i dørsprekken og lytte etter pusten hans.  

Deretter finner jeg veien inn til veslekæll.

Jeg rydder senga fri for leker,

og passer på at han har dyna godt pakket rundt seg på det kalde rommet.

Jeg ser til at han har Ulf og smokken innenfor rekkevidde,

før jeg til sist bøyer meg ned og gir ham et kyss på kinnet.

I det jeg reiser meg for å gå ut igjen,

hvisker jeg alltid

"mamma elsker deg",

og da er det noen ganger at magien oppstår. 

At Busteliten er ved såpass bevissthet at han nikker.

Jeg kan gå til sengs med den gode følelsen;

barna mine vet.

Barna mine vet at de er elsket.

 

Litt om fugler, men mest om mammagleder

I dag er det morsdag, og hvert eneste år de siste årene, har spørsmålet vært det samme. Om ikke jeg syns denne dagen er litt trist, kanskje? Mamma'n min er jo tross alt død. Eller. Hun er en fugl. Hun er en fulg, mener Busteliten, og er ekstra påpasselig med og legge ut noen godbiter til småfuglene nå på vinteren. 

Trist? Tja. Jo. Kanskje. Nei. Ikke egentlig.

Jeg tenker ikke så mye på hvor uheldig jeg er, som mistet mamma'n min da jeg selv bare var 22. Jeg tenker faktisk mer på hvor heldig jeg er, som har mine egne to små, som jeg kan være mamma til.

Innimellom er jeg dritt lei hele mammajobben, når det diskuteres over en lav sko om nettopp en sko, og det bæljes etter melk både to og tre ganger hver eneste natt, men barna mine bringer også frem de sidene ved meg som jeg liker best. 

Jeg fryder meg over treåringens filosofiske betraktninger om det han oppdager på sin vei. Jeg elsker og heie frem Bustekrøllens mange små seire over selv de enkleste hindre, slik som en terskel, en utfordrende leke... 

Jeg kjenner på hvordan det er nærmest å sveve ut av rommet til Busteliten etter og ha kysset ham god natt, og han roper etter meg på vei ut døra: "Mamma! Jeg elsker deg!"

Jeg syns det er helt ålreit og stå opp klokka seks, når det står et lite menneske i senga si, og dirrer (!) av glede over og se meg når lyset slås på. 

Likevel er det sider ved jobben min som ikke er like gode og føle på. Ja, for det er faktisk min jobb og sørge for at disse to menneskene - som jeg bare ønsker alt godt, men også en porsjon motstand - skal få med seg nok og riktig bagasje til en gang og klare seg på egen hånd. De skal ha styrke nok til å bære det livet gir dem, og den styrken skal vi legge grunnlaget for her i barndomshjemmet. Det er ikke småtterier!

Jeg tror at det beste jeg kan gjøre, er og bruke sunn fornuft. Og gi dem tid. Masser av tid. Gjerne med noen nystekte boller og litt varm sjokolade ved siden av. Også må jeg ikke glemme og lytte - til dem.

Gratulerer med morsdagen, alle mammaer der ute!

Stå på!

 

(Hjertekrukka med lokk, som dere ser på bildene, var den aller siste morsdagsgaven jeg gav til min mamma. Den var fylt av sjokolade, og hun fikk den et par måneder før hun døde. Lenge har den stått pakket bort, men nå har den kommet til sin rett igjen og står på det lille anretningsskapet i stua, med en hjerteranke oppi.)

Med Bustefamilien på penkingtur

Jaaada! Vi har vært på ferie! Med penkingvonga våres.

"Mamma? Hvor skal vi?" 

"Mamma? Hvor skal vi?"

"Mamma? Hvor skal vi?

"Mamma? Hvor er du?"
"Mamma? Hvor skal vi?"

Det lurte Busteliten på helt fra vår lille avkrok av Sarpsborg og helt ned til Kristiansand. Og mamma satt i forsetet og svarte tålmodig mens hun heklet og serverte hjemmelaga sjokoladekake fra den rutete matboksen til pappa'n som kjørte. Hvor stereotypisk går det an å bli? Vel, vi er svaret.

Det er ikke fullt før du må presse

lokket på boksen, og da blir

kakestykkene seende

ut der etter.

Det er liksom ikke noe å lure på når vi drar på ferie. Vi drar til Skottevik. En liten perle i Høvåg, en liten halvtime unna Kristiansand. Vi drar alltid dit. Jeg har campet der fra jeg var på alder med Busteliten, og det er liksom der den ekte sommerfølelsen finnes. 

Det var første tur med egen penkingvong, og Busteliten var fra seg av lykke over å ha med seg noe så flott på tur. At penkingvonga er et klenodium fra 1985, bidro egentlig bare til den feriesjarmen som kun kan slås av et riktig hustelt med oransje gardiner. Den brun- og gulrutete duken som i min barndom prydet motorkassa i tresnekka til han far, utgjorde prikken over i-en. (Og nei, det er ikke ironi; jeg elsker det!)

Altså, her var egentlig motivet den stakkars stasjonsmester

Steel som var så uheldig å sette seg fast i mors blomstrete 

IKEA-servietter, men bildet viser også den sjarmerende

duken som nevnt over. Legg også spesielt merke til

det grønne og hvite PLAST-teppet i bakgrunnen.

De to første dagene tilbragte vi i Dyreparken. Busteliten var aller mest opptatt av å få sett på grisene. Greit nok det; når man først er i en dyrepark, er det jo artig å se noe man ikke ser så mye til sånn ellers (!). Bustekrøllen på sin side, var mest opptatt av tigrene. Jeg trodde babyer for det meste bare var potetsekker som godtok det meste så lenge de fikk mat og rene bleier, men der fikk jeg pent tro om igjen. Babyen vår ble iallefall rimelig hissig da han skjønte at vi var ferdig med å se på tigrene. (Og Beppemor øyner endelig en mulighet til å bli noens favoritt, all den tid Busteliten kun ser på henne som en kilde til pølser og penger og ellers forguder Beppe, så hun har nå gitt beskjed om at vi må lage tigerbinge før jul, for her skal Bustekrøllen kjøpes med en tiger har hun lovet.)

"Mutter'n! Her snakker vi pusekatt, mutter'n!"

Kaptein Sabeltann, som var ett og alt i fjor sommer, var det plutselig ikke så farlig med lenger, men det var et høytidelig øyeblikk i Bustefamilien da storebror fikk ny Kaptein Sabeltann-skjorte, og samtidig foræret lillebror den gamle som var blitt for liten. Det var, i hvertfall om man skal dømme etter smilet, lillebrors desiderte høydepunkt i ferien!

"Vi er to like, mamma!"

Ellers gikk dagene til å spise is, grille, spise is, fiske krabber, spise is, ro båt, spise is, sykle, spise is, spise is og å spise is. Den sjette og siste dagen, dro vi i Dyreparken igjen, med det mål for øyet å slite ungene så fullstendig ut at strekningen Kristiansand-Sarpsborg kunne unnagjøres på rekordtid mens de sov. Veeel.... Idealtid er jo også en fin tid, og snart-treåring som sitter bakovervendt i bil er ikke fullt så fint. Sånn seriøst, hvordan skal en storvokst pjokk kunne klare å sitte den veien helt til han blir fire? Hva er løsningen? Bortsett fra å knyte bena bak nakken og legge ham i narkose før en hver kjøretur slik at han ikke merker smertene? 

"Mamma! Se! Der er masse gulleroter i vannet!"

Bustemannen og jeg "feiret" seks års bryllupsdag (tror jeg det var?) på hjemreisedagen, og rundt midnatt, var det bare å innse at bryllupsdager før vi fikk barn, og etter vi fikk barn, er to forskjellige ting. Nå er det å skvise seg inn mellom to barneseter for å støtte hoder og massere knær, se på Brannmann Sam samtidig som man synger Prøysenviser i duett med Hanne Krogh via Spotify, og deler en boks med Coka Cola Zero med han som kjørte. Da var det enda to timer til vi var hjemme.

Men det var en fin ferie, altså. Vi har mange gode minner med oss når vinteren kommer, om den første ferieturen i penkingvonga vår. Om sørlandet, is og saltvann. Og en tiger. Også kan vi glede oss til neste sommer, ja, for vi kommer alltid tilbake.

Siste nytt!

I alle dager, da! Hvor kom denne bloggpausen fra? Greit, så skal OL rettmessig ta skylda for to av fraværsukene, men etterpå? Jeg er, ærlig talt, svar skyldig.

Men, slapp helt av! Det er ingen som har gått glipp av noe som helst. Det eneste som er nytt siden sist, er alderen. Nå har jeg rundet 27, og det på selveste 27. februar. 27 den 27. Ganske kult, egentlig. Når man ikke krever de store gledene. Dagen ble feiret i all enkelhet, og jeg var fornøyd med både kakene og gavene.

Her er det duket til fest! Hæla i taket, og tenna i tapetet!

Nå går vi bare og venter på nye familiemedlemmer. To griser, blant annet. Jeg vurderer og kalle dem Galte og Vralte, men vurderer også hvorvidt det er greit og gi fremtidig middagsmat navn. Jeg har ikke helt landet i avgjørelsen ennå, men ser jo det upraktiste ved å ikke ha navn på dem også, når de skal bo her helt til jul. De kommer uansett nøffende om et par, tre uker, og det gledes! Busteliten er veldig opptatt av at vi skal få gjis, og er veldig klar for noen høns også, slik at pappa kan "KOKE EGG!" (Enkelte ting bare må sies med utestemme. "KOKE EGG" og "PUSSEKATT" for eksempel.) Livet på landet byr på mange muligheter.

I går ble han forresten så sint på Bustemannen, at tårene spratt lange veier. Hvorfor? Fordi pappa ikke var like hyppen som Busteliten på å kjøre traktor helt til nabobygda til nabobygda. Faktisk var han så sint, at det var bare så vidt at Bustemannen ble benådet, og fikk lov til å bli med i bilen da vi skulle kjøre. Hvor får disse småtassene viljen fra? Bustelitens beppe (og min pappa), vil trolig påstå at den kommer fra meg, men det stiller jeg meg sterkt tvilende til!

Her er det faffa (altså oldefar) og Busteliten som er ute på tur.

Slik går nå dagene. Som nevnt, har dere ikke gått glipp av stort. Dagen i dag har blitt brukt til å sy navnelapper på klærne til Busteliten, stoppe syv par med ullsokker, lage middag og å rydde badet. Kjempeartig, alt sammen! Bustemannen har forøvrig gått berserk med motorsaga og kvitta seg med ei bjerk, men så lenge han hadde vett nok til å flytte V50'n først, så ble i grunnen ikke det så veldig spenningsfylt, heller. Greit nok, når jeg tenker meg om. (Det var muligens hans tanke også.)

En liten oppdatering fra Bustehjemmet, der altså. Noen andre som har noe mer spennende å fortelle fra den siste måneden? Eller har bedre forslag til grisenavn enn meg? Følg meg forresten gjerne på Instagram; det gis periodevis flere livstegn der enn her! @bustenellik

- Vi blogges! -

 

Oktober og november i ett tjafs

Altså, det er liv i Bustefamilien. Det bare ser ikke helt sånn ut. I hvertfall ikke her på Bustebloggen. (Det føles ikke bestandig ut som man er i live heller, men man har nå puls selv etter hundreogørten våkenetter og annet småtteri som tar på en sleten skrott.) At lynet slo ned her (det var en livlig morgen) og gav oss to uker uten Internett, føler jeg liksom ikke at er en helt brukbar unnskyldning, ettersom at jeg har vært bloggfraværende i nesten seks, men skitt la gå. Vi skylder på det likevel. 

Fra stuevinduet vårt - er det rart vi trives?

Siden sist, har vi kommet oss litt mer på plass i vårt nye hjem, men la meg få understreke litt. Det er fortsatt mange kvadratmeter å rydde. Helt utrolig egentlig, med tanke på at huset vi kom fra, Bustehjemmet v.1.2, var ganske nøyaktig en tredjedel av vårt nye, Bustehjemmet v.2.0., i antall kvadratmeter. Da skulle det jo, rent teoretisk sett, vært en smal sak og komme raskt i ordning, men teori og praksis er beviselig to vidt forskjellige ting.

Fra bålplassen vår i skaukanten.

Men, det går da fremover. I skrivende stund, monterer Bustemannen oppvaskmaskinen på kjøkkenet. Det er en gledens dag med vill jubel. Jeg trodde, ærlig talt, at jeg skulle fikse å være en gammeldags husmor som tok oppvasken på strak arm, men I rest my case. Fy filler'n jeg hater å vaske opp! Særlig når kjøkkenbenken er tilpasset min kjære bestemor i høyde, og hun rager 155 cm over bakken; jeg 170. Siden Bustemannen rager 200 cm over bakken, er det dessuten (og desverre) en umulighet å kalle det hele for en mannfolkjobb og å prakke det over på ham. Busteliten er like for kort som pappa'n er for lang, og da hjelper det aldri så lite at han står ved siden av oppvaskkummen og skriker "jeg og!" av lungenes fulle kraft, mens mor skyfler Zalo-skum til høyre og venstre i mangel på mengdeberegning. Men, nu er det en saga blott.

Her spiser vi middag minst én

gang i uka, og Busteliten

syns det er veldig stas

og grille pølse.

Ja, og Busteliten, han har jo hatt bursdag! To år ble den velse kællen, selv om han iherdig insisterte på at han ble "tje". Ja, ja. Det er vel alderen. Mens noen av oss trekker fra de åra vi kan, så legger de yngre på. Dagen ble feiret med brask og bram i opptil flere dager, og sjørøverfaktoren var HØY! På menyen stod, som seg hør og bør, piratpølser, landkrabbekaker og kruttkaffe, og gavebordet var fylt til randen av sjørøverting og gullmynter. Det hele kan betraktes som en vellykket sjørøverfest, men du verden så deilig at det er et år mellom hver gang også! Busteliten, derimot, går fortsatt og spør etter sjørøverkake når han ser kakefatet...

Bursdagskaka til Busteliten. En kaloribombe av et sjørøverskip.

Hva mer? Bustemannen har blitt ønsket velkommet til bygda med en liten rundtur. Bokstavelig talt. Kort oppsummert kan vi si det slik at han vet hvilken sving det blir glattest i først, og at han har lånebil i to uker mens han venter å få tilbake sin egen. Samtidig har vi lært at sykebilbårene har en standardlengde på 190 cm etter EUs krav, og det er jo i grunnen litt problematisk når det kommer en staka som måler ti cm lenger og skal kjøre bæ-bu. (Og det med sykebilen var bare "rutine", mannen kom hel og pen fra det hele.) Som et apropo til lærdom, så har vi også lært at for å holde liv i fire vedovner en hel kveld, så går det med fem sekker ved. 

Også går det noen tennbriketter.

Busteliten syns at 17 er et passelig antall

for å få fart på sakene.

Jo! Også stod lykken i taket her forleden dag, da det ble kjent at Monty Python skal gjenforenes. Men sånn utover det, så skjer det ikke stort her oppe i skauen, og det er nettopp derfor vi trives så godt her. Med bålplass i skaukanten rett utenfor huset og en "tjaktor" bak garasjen.