Dans med livet

Så skriver vi igjen januar. Nytt år. Nye muligheter. Det er i hvertfall det vi sier. Men, jeg vet ikke helt om jeg lenger tror på det med nye muligheter; i hvertfall ikke at de skal være betinget av måneden vi skriver. Har vi ikke en ny mulighet hver dag? 

"2016 skal bli mitt år!"

Jada. 2015 skulle bli mitt. Det skulle forresten 2014 også, hvis ikke jeg husker feil, men 2015 ble i alle fall ikke "mitt år". Eller... Det ble i hvertfall ikke helt som jeg hadde tenkt meg. Det ble et år med mange utfordringer, og de aller fleste utenfor min kontroll. Da jeg for noen uker siden skulle skrive julebrevet, og jeg skulle se tilbake på året som var gått, syns jeg det var vanskelig å formulere brevet i en lett og lystig tone, slik jeg har for vane. Det var systemer, det var prolapser, kurbad og kaffekopper, sykehusinnleggelser og enda en prolaps. Ikke særlig mye å skrive "hjem" om.

Det var jo ikke slik at året var blottet for lyspunkter. Det var mye som var fint. Ja, faktisk veldig fint! Når jeg tenker etter. Men, om jeg skulle beskrive året som nå ligger bak, med ett ord, ja, da vil jeg si at det var et intenst år. 

Jeg husker våren i fjor. For snart et år siden. Jeg husker at jeg snuste inn duftene. Sugde til meg inntrykkene. Lydene. Merket meg de dype sporene de satte, liksom langt inn i sjelen. Jeg husker at jeg var bevisst på at jeg levde, lik som jeg aldri skulle oppleve det samme igjen. Som en slags forutsigelse om at noe skulle endres. Hele sommeren dro jeg med meg disse opplevelsene, og da høsten kom, var den samme intensiteten tilbake. Duftene. Inntrykkene. Lydene. Stemningene. Jeg kunne ikke huske å ha opplevd maken. Det var også inn i høsten at de største prøvelsene stod for tur, med pendling mellom hjemmet og sykehuset, innimellom innhøsting, kurbad, arrangementer jeg hadde ansvar for, helseutfordringer og smått og stort; og det var også da jeg begynte virkelig å legge merke til det intense i opplevelsene.

Denne morgenen, som du kan
lese om HER, har brent seg fast.
Den klare høstlufta, morgenduggen,
luktene... En (nesten) vanlig morgen,
likevel så sterk.

Hvilket sterkt inntrykk dugget i gresset en tidlig morgen kunne gjøre. Gleden over en kaffekopp. En hverdag. Enda har vi til gode å fullføre to hverdager på rad her i Bustehjemmet, etter høsten som ligger bak. Sommerfuglene i magen har fest, når jeg tenker på at nå er det like før vi skal få en hverdag igjen. På tirsdag er den her. Som jeg gleder meg!

Mon tro om det kan være slik? At når livet danser samba, og du ikke klarer å telle takten? Lever man sterkere da? Blir de små, de bittesmå, gledene her i livet - som en kaffekopp, en liten fugl, et glimt av noe - da så store, at de overskygger alt det andre? Det som gjør tankene tunge, ryggen bøyd og skuldrene verkende. Er det derfor det blir så intenst? Og - er det derfor jeg nå faktisk ser tilbake på 2015 som et år fylt av glede? Ja, for siden gledene var så små, så ble de så mange?

At det nå ligger et helt år med blanke ark foran meg, det er jeg ikke så opptatt av, for jeg tror at hver dag må man forsøke å leve til det beste. Noen dager går det, andre dager ikke. Noen dager vil man helst ha i går, andre i morgen, og noen vil man at aldri skal ende. Det er livet. Noen ganger enkelt. Noen ganger vanskelig. Nytt år? Nye muligheter? Det mulighetene ligger der hver eneste dag, de, men vi må velge å se dem. Det er ikke noe galt i å ha forsetter; det er fint å ha noe å strekke seg etter, og ingen tar skade av å spise litt sunnere eller å bevege seg litt mer. Men, innimellom burde forsettet kanskje også være så enkelt som å akseptere hverdagen og livet for hva det er? Ikke være så opptatt av at alt skal bli bedre bare vi... Kanskje får vi aldri, og så forsvant livet mens vi ventet på at vi "bare". Så glemte vi å oppleve gledene som var underveis, og satt igjen med en følelse av at alt ble bare dritt, mens vi tenkte at "Neste år! Dét skal bli mitt år!" Og i mellomtiden? Hva skjer egentlig i mellomtiden? 

Klikk HER, så kommer du til historien bak bildet. Om en sti,

om regnvær, en bekk og en omvei.

Da danser livet forbi. I fantastiske rytmer. En samba? Kanskje? Da er det dumt om du setter deg til og ser på. Hvem vil vel være veggpryd i eget liv? Innimellom kan det jo være at man faller ut av takten, men da er det bare å telle seg inn igjen etter beste evne. Det er i hvertfall dumt å vente til sangen er slutt!

Jeg gleder meg til tirsdag. Til hverdag.
Men, i morgen er det mandag, og det skal bli en fin dag, det også.

Jeg ønsker deg som titter innom Bustebloggen et godt, nytt år.
Med eller uten forsetter.

Den vanskelige utfordringen

Det er langt mellom innleggene på Bustebloggen for tiden.

Høsten har krevd langt mer av oss enn vi hadde planlagt, og selv vi fikser ikke alt. Utfordringene har stått i kø, og de som følger Bustenellik på Instagram, har sikkert fått med seg både sykehusinnleggelser, kurbad, griseslakt og smittsomme prolapser. Det er også nettopp utfordringer som har fått meg til å sette meg ved tastaturet igjen, for jeg har noen ord jeg har lyst til å dele med dere. Jeg var bedt om å si noen ord på julemessa på bedehuset her i bygda på lørdag, og det er noen av de ordene (i en litt bearbeidet utgave) jeg har lyst til å Busteblogge også.

Onsdag 16. september var jentene her i bygda samlet for aller første gang. Lørdag 5. desember inviterte de til julemesse - og det var ikke småtterier de hadde fått til heller, på snaue tre måneder! På det første møtet, ble det spurt hva vi kunne finne på. Julemesse ble foreslått, og ja, jo? Det kunne vi vel alltids få til? I år? Hvorfor ikke? Vi gjør det.

Jeg syns det er et godt eksempel på å være løsningsorientert. Nå var jo riktignok denne utfordringen noe jentene påla seg selv, og å utfordre seg selv kan være både sunt og viktig –  ja, ikke minst læringsrikt. Men, innimellom blir man også stilt ovenfor utfordringer man ikke kan velge. Eller mer ønskelig: velge bort. Vi kan oppleve å miste jobben, sykdom blant de som står oss nærmest, kanskje blir vi syke selv, trang økonomi, problemer med en venn, ja, det bør ikke engang være så voldsomt. Kanskje er det bare at vi skulle gått ned en halv kilo før jul, hva vet jeg, men det er ikke bare. Vi er oppdratt til å tenke at det alltid er noen som har det verre enn oss selv, og det er det helt sikkert, men likevel står man seg selv nærmest. Innimellom har vi mer enn nok med oss selv, og det syns jeg vi skal få lov til! Men, uansett hvilke utfordringer vi står ovenfor, store eller små, så syns jeg vi skal ta litt lærdom av jentene i hjembygda mi! For – de hadde på ingen måte klart å arrangere en så flott julemesse, på så kort tid, om de alle satt i hvert sitt hus og puslet med sitt. Nei, i stedet, så gikk de sammen. Møttes. Tok utfordringen sammen. Kanskje ikke bare denne ene, fellespålagte, med å invitere til julemesse, men også hverandres? Det er utrolig hvilke verdensproblemer, i alle fall i ens egen lille verden, som kan løses over en kaffekopp.

En kaffekopp var også årsaken til at jeg ikke fikk gleden av å bidra til julmessa i år. Utfordringene kommer når man minst venter det, men jeg gjorde en livsviktig oppdagelse i møte med den utfordringen vi ble stilt ovenfor litt tidligere i høst hjemme hos oss: Ved å slippe til andre i de utfordringene man møter, ved å tørre å takke ja til andres inngripen, så blir faktisk utfordringene lettere å komme seg gjennom. (Og jammen var det godt å slippe å stå i utfordringene alene, med en brannskadet halvannetåring, pendling mellom Ullevål Sykehus og fireåringen hjemme på Fjellborg.) Det er ikke et svakhetstegn å takke ja dersom noen tilbyr seg å lage middag til deg en dag fordi de ser at du trenger et godt måltid. Du blir ikke den nye snakkisen på bygda av at noen kommer til deg og ser at kjøkkenet ditt ser ut akkurat som deres kjøkken. De som kom, var likevel mer opptatt av å være til stede for deg, heller enn å få noe å slarve om.

Det er klart det er en treningssak, men vi må tørre å bry oss. Og enda viktigere: Vi må tørre å la noen bry seg. Jeg kan faktisk nesten love dere, at det styrker vennskap – både de du visste om, men også de du ikke var klar over – , selvfølelsen, og ikke minst: mestringsfølelsen. Du klarte det! Vi er så opptatt av balanse, i våre dager; det skal være rettferdig. Vi skal gi, og vi skal ta. Men, i enkelte relasjoner? Er vi ikke litt flinkere til å gi enn til å ta? Eller rettere sagt; få? For at noen skal kunne gi, må vi også klare å få. Det er faktisk ikke noe galt i det.

Nå går vi jula raskt i møte, og mange har utfordringer også nå. Familierelasjoner, økonomi, savn, prestasjonsangst for ribber og svigermødre, perfeksjonsangst… Det er lett å si at vi skal senke kravene, bake mindre og kose oss mer; mediene flommer over av mer eller mindre gode forslag til hvordan vi skal få en god jul – tross alt. Alle har noe, stort eller smått, og det er sikkert ikke det beste forslaget, men mitt stalltips her og nå, er at vi deler på utfordringene. At vi tar litt lærdom av jentene i hjembygda mi: Løsningsorienteringen. Samarbeidet. Samholdet. Ta det med inn i hverdagen!

Helt til slutt, har jeg lyst til å dele med dere et sangvers som har vært ekstremt viktig for meg personlig i høst. De fleste av dere kjenner nok til det første verset i den kjente sangen av Lina Sandell, men det siste verset i Ingen er så trygg i fare, er vel så viktig:

Hva Han tar og hva Han giver

Samme Fader Han forbliver

Og hans mål er kun det ene:

Barnets sanne vel alene.

En god adventstid til dere fra meg,

De andre

Den vesle gulspurven jeg fortalte om i går, er det flere uker siden jeg møtte. Jeg har likevel ikke glemt den; denne lille, Guds skapning gjorde et så sterkt inntrykk på meg.

De siste ukene har jeg møtt flere nye mennesker. Mennesker jeg umiddelbart, ved første møte, tenkte at jeg ikke hadde stort mer til felles med enn at vi bare befant oss i samme rom. Mennesker med en helt annen bakgrunn enn meg. Mennesker med andre erfaringer, andre utgangspunkt. Ved dette første møtet, og også ved det andre og tredje, visste jeg ingenting om hvilken bakgrunn eller hvilke erfaringer, men vi var liksom ikke av samme sort.

Sammen med disse menneskene hørte jeg ikke hjemme. Ikke fordi de var noe dårligere enn meg. Heller ikke fordi de var bedre. De var liksom bare noen mennesker jeg måtte befinne meg i samme rom som fordi noen hadde sagt at jeg skulle være i akkurat dét rommet. Disse andre menneskene hadde, i og for seg, ingenting med verken meg eller min tilstedeværelse i dette rommet. Min tilstedeværelse hadde heller ingenting med dem å gjøre. Vi bare var der.

Jeg kom, jeg var og jeg gikk. Stille.

Men, så skjedde det noe rart! Ikke i samme tempo kanskje, men maskene våre løsnet. Sakte, men sikkert. Vi smilte. Fikk et smil tilbake. Sa hei. Snakket om været. Begynte forsiktig å pirke i overflaten. Så litt dypere. Ikke så mange spørsmålene kanskje, men innimellom kom det små drypp av informasjon. Vi gav hverandre, kanskje helt ubevisst, små puslespillbrikker som kunne settes sammen til et litt mer forståelig bilde av hvem vi var. Hvorfor vi hadde blitt. Eller ikke blitt. Hvem vi kanskje ville være. Eller ikke visste at vi allerede var.

Gradvis oppdaget jeg, til min store forbauselse, at disse menneskene, disse andre; det var mennesker jeg virkelig likte å være sammen med. Disse andre, som jeg ikke hadde noe til felles med; det var mennesker jeg gledet meg til å møte igjen dagen etter. Disse andre. Disse andre som var av en annen sort; det var mennesker jeg ønsket å bli bedre kjent med.

Men! Jeg var jo like forskjellig fra dem, som de var for meg. Ja, for da jeg ved første møte følte meg overbevist om at vi hadde ulik bakgrunn, ja, så var denne forskjellen i realiteten langt større enn jeg i min naive fantasi noen sinne kunne ha trodd. Likevel var jeg nysgjerrig på disse menneskene, ønsket å bli kjent med dem. Forstå dem. Men, hva så de i meg? Et prektig gudsord fra landet som tilsynelatende hadde alt på stell, ja, virkelig levde det idylliske glansbildelivet.

"Én ting må du bare skjønne," sa vårt felles bindeledd til meg, "og det er at dette er et bilde du har. De gutta der inne er harde folk. De har levd et tøft liv, og slipper ingen innpå seg som ikke de godtar og aksepterer. Den aksepten har du fått, ellers hadde du aldri sett dem åpne seg på den måten de har gjort med deg tilstede." Det føltes som å bli slått med flathånd. "At du er et prektig gudsord fra landet, er bare noe du tror," fortsatte hun, og minnet meg om hvem det egentlig er som har fordommene mot meg. Det er ikke disse andre. Det er meg. Det er jeg som tror at de tror. Det er ikke de som syns at jeg er et prektig gudsord fra landet som tror at jeg er så mye bedre. Det er jeg som tror at de tror det, eller rettere sagt i dette tilfellet; det er hva jeg er redd for at de skal tro. Har dere hørt noe så tullete? Og helt sikkert gjenkjennelig?

Jeg fikk virkelig noe å tenke på. Ja, for ikke et sekund hadde jeg dømt dem for dem de var og den bakgrunnen de hadde. Det kan jeg faktisk med hånden på hjertet si. Jeg hadde bare konkludert med at deres bakgrunn var annerledes enn min. Ja, når sant skal sies misunte jeg dem nesten litt. Ikke akkurat for bakgrunnen i seg selv, men for det faktum at de hadde gjort bakgrunnen til nettopp en bakgrunn, og at de nå satt i det samme rommet som meg og med en fremtidsrettet iver de fleste bare kan drømme om. De hadde allerede bevist det umulige mulig. Kunne det da kanskje også tenkes at heller ikke de hadde dømt meg? At også de hadde møtt meg for den de så? Akkurat da? Slik jeg møtte dem?

Det handler jo om å se menneskene man møter for dem de er. Om å se seg selv for den man er. Ikke for den man tror at andre tror at man er, men for den man faktisk er. Veilederen vår gav meg ros for at jeg dagen i forveien hadde berømmet en av disse gutta for noe jeg hadde observert som en god side ved ham. En god side han ikke visste om fordi han ikke trodde han hadde noen gode sider. Det var jo hyggelig å høre dét, med de som faktisk skulle hatt denne rosen, er disse andre! De som har lært meg mer om meg selv enn hva noen andre mennesker jeg tidligere har møtt har gjort. Fullstendig uavhengig av bakgrunn.

Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jeg tror på en plan. På at alle mennesker har sin oppgave her på jorden. Jeg tror at våre veier krysset av en grunn. Kanskje ikke for dem, men i det minste for meg. Disse andre, som jeg under andre omstendigheter aldri hadde møtt akkurat der. Akkurat da. Nå skal jeg snart si farvel til disse menneskene. Disse andre som liksom bare var der, og som jeg ikke måtte forholde meg til. Akkurat som gulspurven fra i går, har også disse gjort et sterkt inntrykk på meg, og jeg kommer til å savne dem. Oss.

Gulspurven

Jeg var ute og gikk tur.

Jeg la ikke så godt merke til omgivelsene.

Jeg bare gikk. Fordypet i egne, litt tunge tanker.

Plutselig satt den bare der, rett foran barnevogna.

En liten gulspurv. Den så opp på meg. Hoppet litt nærmere vogna

som var på vei mot den i mitt tempo.

Jeg tenkte ikke så mye over det.

Var fortsatt langt inne i min egen tankerekke,

men fuglen flyttet seg ikke. Den bare hoppet litt,

frem og tilbake langs veikanten.

Det slo meg at det nærmest så ut som om den ønsket kontakt.

Jeg løsrev meg fra min egen, lille verden.

"Hei du," sa jeg mildt. "Så vakker du var!" sa jeg og smilte.

Og så forsvant den. 

Sammen med de litt vanskelige tankene.

Alle trenger bekreftelser innimellom.

Kanskje trengte også fuglen det? Akkurat da? 

Jeg følte i grunnen at jeg fikk det jeg trengte, jeg også.

Akkurat da.

Jeg skjuler det.

Jeg gjør alt jeg kan for å skjule det, men likevel skulle jeg ønske at noen så.

Så alle de dårlige dagene. De dagene hvor utmattelsen overmanner meg fullstendig. Når kroppen er blottet for energi. De dagene det verker i hele kroppen. Når selv et kjærlig stryk over ryggen, får meg til å frese i smerte. 

"Du ser så godt ut!" Jo takk for det, du. I dag har jeg en god dag. Jeg forsøker å glemme, og å leve som andre. I morgen har jeg det ganske sikkert ikke, nettopp fordi jeg bruker energien min på å ha det bra akkurat i dag.

"Du ser så godt ut!" Jo takk for det, du. Jeg skulle gjerne blitt under dyna i dag, men jeg måtte likevel på dette møtet. Jeg tok på en jeans, ordnet håret og la litt maskara. Det var tydeligvis verdt anstrengelsene, for du lot deg jo lure. 

Nei takk. Jeg har desverre ikke nok overskudd til å bli med på den festen. Jeg er lei for det. Jeg har rett og slett ikke krefter til å gå på kino i kveld. Jeg skulle så gjerne blitt med. Jeg orker ikke kafébesøk i dag. Det er hyggelig at du spør.

Jeg skulle ønske jeg kunne leve livet på egne premisser.

Jeg skulle ønske jeg slapp å betale for et øyeblikks moro i flere dager etterpå. 

Kunne stå opp om morgenen og gjøre det jeg vil, ikke begrenses av det kroppen ikke kan.

Jeg skulle inderlig ønske at jeg slapp å leve med at andre mennesker dømmer meg for det jeg ikke gjør. Vet dere at jeg ikke klarer? Forstår dere det? Jeg gjør så godt jeg kan, men det strekker så altfor sjelden til. Jeg er alltid på etterskudd, og det øker underskuddet. Jeg ligger ikke et par dager i strekk på sofaen fordi jeg syns at det er så veldig mye mer givende enn å gå ut i skogen med ungene mine. Jeg gjør det ikke fordi jeg syns det er kjedelig å vaske gulvene. Jeg ligger ikke der fordi jeg er lat. Har du tenkt på det?

Hva jeg jobber med, spør du? Nei, nå skal du høre. Hva jeg skal finne på når minstemann begynner i barnehagen? Ja, den som bare visste det. Jeg har en god utdannelse. Skussmål jeg er stolt av. Arbeidsmoral. Men. Fremtiden er usikker. Kroppen bærer meg ikke. 

Du ser det kanskje ikke, men kroppen min bærer meg ikke! Ikke selvtilliten min heller. Den har knekt sammen under vekten av utilstrekkelighet, maktesløshet og tankene dine om meg. Om ikke jeg kan ta meg sammen? Jo, det skulle jeg så gjerne ha gjort - om det var det som skulle til. Det er bare det at dette ligger utenfor min kontroll. Jeg kan ikke bare slå opp med dette fibromonsteret. Jeg kan ikke bare be det om å flytte ut. Finne seg et annet sted å bo. Monsteret flyttet inn allerede da jeg var et lite barn, og skrev under på en livslang kontrakt. Jeg som "utleier" har ingen rettigheter. Ikke noe jeg skulle ha sagt. Nei, nei. 

Det finnes teknikker. Selvsagt. Det finnes grep jeg kan gjøre. Absolutt. Og jeg gjør så godt jeg kan. Likevel er ikke det tilstrekkelig for at jeg skal kunne leve livet mitt, slik du kan leve ditt. Slik jeg skulle ønske at jeg kunne leve mitt. Fantasien stanser drømmene, firbomyalgien realiseringen. 

Om livet er tungt? Vanskelig? Nei, det vil jeg ikke si. Jeg kjenner ingen annen virkelighet. Dette er meg. Jeg trives i livet mitt. Jeg skulle bare, innimellom, ønske at jeg hadde hatt litt færre begrensninger. Så skal man da heller ikke se på begrensningene, men mulighetene. Joda. Det er bare det, at på de mest smertefulle dagene, de dagene man må si nei til ungene sine, i dag orker ikke mamma å leke; på de dagene er det vanskelig ikke å se begrensningene, fordi man vil så gjerne. Man vil så inderlig gjerne! 

Og slik er livet med fibromyalgi, selv om du ganske sikkert ikke ser det. Fordi jeg skjuler det. Jeg gjør alt jeg kan for å skjule det.

 

Mange gleder, noen kaker og bittelitt syting

Det har vært stille på Bustebloggen i helga.

Kakebaking, krakilske unger og et bursdagsselskap,

kombinert med streptokokkinfeksjon (igjen!) gjør noe med en, altså. 

Likevel har det vært en fin helg. Hallo! Jeg har fått bursdagsgaver, jo! 

Og kake! Og mengder av kaffe. Til og med på senga har jeg fått servert kaffe i helga. Det er jubelår. Viktigst var det uansett at alle som var invitert i kaffeslabberas, hadde tid til å komme. 

Nærmeste familie trykket seg sammen rundt spisestua i går ettermiddag, mens kakene gled ned på høykant og kaffekanne på kaffekanne fikk påfyll. Innmari trivelig, altså. Busteliten var vel kanskje litt mer tvilende til akkurat dét forresten, for da halvparten av gjestene hadde funnet seg til rette i stua vår og det nok en gang ringte på døra, lurte han fælt på om "må vi ha flere gjester nå?" En gjestmild kar, det der.

Nå venter jeg aller mest på litt skikkelig godvær (og med det menes ikke snø og sludd og regn samtidig) så jeg får testet bursdagsgaven jeg fikk av Bustekællæne mine. Busteliten syntes nemlig at mamma trengte et vaffeljern til bålbruk, og det syns jeg han syntes lurt i. Vi har jo vår egen lille bålplass i skaukanten som er flittig i bruk gjennom bålsesongen, og heretter blir det dessert til pølsemiddagen også.

Uka som nå ligger foran oss har mye spennende å by på. Blant annet skal Busteliten og jeg ha en liten storbyferie. Det kan absolutt bli en utfordring for oss som bor her vi bor. Her er det så skralt med folk og hus, at barnehagen hvor Busteliten går, har lurt på om ikke vi kanskje skulle ta med oss ungen utenbygds litt oftere slik at han ikke blir helt skrekkslagen når barnehagen drar på bytur. Da gir han seg nemlig ende over av alle husene og menneskene og bussene. Vel. Han er i godt selskap.

Det ligger også i planene og gå i gang med å rydde det vi kaller for "låven" her hjemme. Hønsehus har nemlig omsider nådd toppen av prioriteringslista her på Fjellborg, så da må det ryddes plass. Jeg tviler på at gamle salonger, fiskekjelker, mjølkespann og førti år gamle sykler er det miljøet høner trives best i? Det kan i såfall bli en makalaus hinderløype for den som skal sanke egg hver morgen.

Men, først og fremst skal vi komme oss gjennom dagen i dag. Dagen derpå etter bursdagsselskaper er alltid litt tøffe. Det er slitne unger, det er kakerester, det er sukkeravvenning... I morgen er jeg tilbake igjen, og da med et annerledes og ganske personlig innlegg. Det har ligget til "modning" noen dager, og jeg håper dere vil ta godt i mot det.

Inntil dess - ha en fin mandag og en god start på den første våruka i år!

 

, som takker for alle hyggelige bursdagsønsker jeg fikk på fredag.

I dag skal jeg pynte meg

Jeg skal ha krone på.

Det har Busteliten bestemt.

"Mamma, når du har bursdag må du ha krone!"

Han har laget den selv.

Han har skrevet mamma.

Også har han tegnet meg. 

Og seg selv.

Lillebror er den lille krusedullen der bak.

Pappa er i midten, ved siden av lillebror.

En blomst har også fått plass.

Jeg tror den er litt vissen,

men det er tanken som teller.

Ja, for vi kimser ikke av bursdager!

På dét punktet er Busteliten klar.

Om man blir åtte eller tjueåtte,

spiller ingen rolle.

Bursdager skal feires!

Med flagg.

Med gaver.

Med kake.

Med gjester.

Og med krone.

Verdens flotteste bursdagskrone!

 

På vår alder

Jeg har snart bursdag, og hele februarmåned brukes mer eller mindre til å føle på at jeg er i ferd med å trekke på åra. Da hjelper det ikke å snakke med han sambygdingen på femogførr som har følgende oppfatning:

"Rektig, ja. Du var åtte i femognitti du. Å, si'rru dét?

Ja. Jeg tenker liksom alltid at dere er på vår alder, jeg." 

Undertegnede avbildet i femognitti.
Fint lite som tyder på at jeg befinner meg
i midten av førtiåra nå tjue år etter.

På vår alder. Jeg klarer liksom ikke helt å få bestemt meg for om jeg skal ta det som en saftig fornærmelse, nettopp fordi jeg var "åtte i femognitti", eller om jeg bare skal ta det som en kompliment fordi vi tross alt regnes som voksne folk, også av de jeg har kjent hele livet.

Og for all del - ikke et vondt ord om det å være i førtiåra. Nei, nei!

Det er bare det at jeg er fortsatt i tjueåra.
Legger jeg til litt godvilje, en Volvo stasjonsvogn og et huslån,
så skjønner jeg jo hvor han vil, men...

Jeg får heller trøste meg med at Busteliten tror jeg blir ti på fredag.

Ha en fin-fin dag, uansett hvor mange tiår du har på baken!

 

Vårtegn og et blaff av lengsel

Jeg er vintermenneske. 

Skikkelig.

Jeg kan glede meg til raggsokker og kakao allerede i juni.

Sommeren er bare et onde jeg må gjennom for å komme til vinteren.

Derfor ble jeg fullstendig overrumplet i går,

da kroppen boblet over av vårfølelse og en lengsel etter sommer.

Det er minst ti, tolv år siden sist jeg gledet meg til sommer.

Til å gå i sandaler. Bade. Spise frokost på terrassen. 

Jeg begynte å drømme om ferie, lukten av saltvann og grillos.

Alt jeg ville, var å komme meg ut! Ut! Ut!

Men, så var jeg opptatt med vaskebøtta og måtte holde meg inne. 

Gleden var desto større da Ålle Bålle og jeg kunne komme oss ut på trilletur i formiddag. Trekke den friske midt-i-mellom-lufta dypt ned i lungene, og få roser i kinnene. Ennå er det nok litt tidlig å rope for høyt om vår, det er jo tross alt bare februar, men da vi kom tilbake, fant jeg snøklokker i hagen. 

Det er da noe?

Og frem til våren og sommeren kommer på ordentlig,

så kan jeg fint leve litt til på sommeren fra i fjor.

En fin lørdag til deg!

 

Ambivalent kone

I dag er det Valentines, og man skulle jo kanskje tro at jeg som jente, og som i tillegg deler postkasse med et menneske av det motsatte kjønn som jeg ikke er biologisk bundet til, er ALL IN for en slik dag. Njæh.

Jeg er mer et sånt håpløst tilfelle som ikke helt får bestemt meg. Jeg er fryktelig ambivalent. På den ene siden handler det om prinsipper og ideologi; på den andre siden er det drømmen om en prins på en hvit hest som får meg til å vippe det ene benet i et ekte Hollywood-kyss. (Rent billedlig talt, selvsagt. Jeg er jo allerede godt etablert med både Volvo, unger og da selvfølgelig - en mann.)

Altså. Jeg blir litt gretten av at butikkene skal fortelle oss (eller rettere sagt: Bustemannen) at nå skal du kjøpe noe til din utkårede. Gjerne masseprodusert symbolikk; aller helst en nusselig bamse med et stort hjerte i hånden, eller i hvertfall noe rødt. Minimum. Egentlig er det forresten det samme for oss, bare vi tjener penger! Kjøp noe, mann! (Eller kvinne. Det er neppe noe en mann setter mer pris på her i verden, enn et stoffdyr fra Taiwan. En kveld med stillhet, øl og kald Grændis ville neppe gitt samme glede.) Jeg syns det hele blir både en anelse falskt, og forferdelig påtatt. Det burde da være mulig å vise at man setter pris på sin partner uten at noen forteller det til oss først?

Men. Så har vi det da, at det er jo innmari hyggelig med en liten oppmerksomhet. Alle liker jo gaver? Jeg liker gaver! Og, det er ikke slik at min med-låntaker hos banken, helt uoppfordret, kommer hjem med blomster på en helt vanlig tirsdag. De gangene dét skjer, så har jeg gjerne forutsett det. Merkelig nok. Han kan tilsynelatende trenge en tupp bak, og du skal være temmelig isolert om du ikke har fått med deg noe av det handelsstanden forsøker å prakke på deg i anledning dagen.

Og så, da. Så er det dette med at det er jo en fin mulighet til å gjøre noe ekstra ut av hverdagen, Valentines. Jeg er fan av å lage fest på en hverdag, og skal man ha fest må man ha en grunn. Vi spiser jo ikke dessert på en onsdag (eller søndag) om det ikke er en god grunn til det, men dessert er godt og for å spise dessert, bør vi ha noe å skylde på! I mørket er alle katter grå, og man tager hvad man haver.

Nei, det er ikke enklere å være mann her i Bustehjemmet, enn at jeg blir litt furten hvis det ikke dukker opp så mye som en kvast fra Coop'en i dag (noe jeg kanskje burde tenkt på før jeg kjøpte blomster i går). Samtidig har jeg også forsikret om at jeg trenger absolutt ingenting bare fordi det er Valentines i dag. Neida!

Jeg er ambivalent. Jeg sa jo det. Heldigvis (for ham), så vet Bustemannen også dét. Han kjenner meg såpass, også får vi bare se hvem som kjenner meg best. Noen date blir det hvertfall ikke; der går grensa - selv for meg!

 

Den sommer'n

Jeg er et vintermenneske. Det har jeg alltid vært.

Sommer'n har liksom bare vært en nødvendighet man måtte gjennom.

Men, for første gang siden barndommen, har det vært den sommer'n.

Den sommer'n som gjorde at jeg ble litt trist av å tenke på at høsten skulle komme.

Den sommer'n jeg bodde i shortsen.

Den sommer'n jeg gikk mer barføtt enn med sandaler på.

Den sommer'n jeg ble skikkelig brun. Til og med på magen!

Den sommer'n jeg spiste så mye is at jeg til slutt ikke klarte å holde tellinga.

Ikke engang per dag.

Den sommer'n jeg hadde masse fregner på nesa.

Den sommer'n vi sov i campingvogn.

Den sommer'n vi jublet over en liten regnskur. Fordi det var...

... den sommer'n sola skinte. Hver eneste dag. På ordentlig.

Den sommer'n vi bada i elva. Og i sjøen. Og enda mer i elva. Ja, det var...

... den sommer'n det var så varmt i elva, at vi måtte inn i dusjen for å kjøle oss ned.

Den sommer'n vi hadde favorittlåter på radioen.

Den sommer'n vi ikke brukte kjøkkenet på en hel måned fordi det var ...

... den sommer'n vi grilla hver eneste dag.

Den sommer'n vi rakk å bruke opp all solkremen og til og med måtte kjøpe mer.

Den sommer'n vi hadde en sti fra utgangsdøra og inn til do.

Vi levde jo utendørs.

Den sommer'n vi huska, lekte i sandkassa, sykla og turna i gresset.

Den sommer'n vi la oss nydusja om kvelden,

under dyner som hadde hengt i vinduskarmen hele dagen.

Den sommer'n vi kosa oss så inderlig ille, hver eneste dag. Vi levde i nuet.

Den sommer'n som var akkurat som en sommer skal være!

Akk.

 

Siste nytt!

I alle dager, da! Hvor kom denne bloggpausen fra? Greit, så skal OL rettmessig ta skylda for to av fraværsukene, men etterpå? Jeg er, ærlig talt, svar skyldig.

Men, slapp helt av! Det er ingen som har gått glipp av noe som helst. Det eneste som er nytt siden sist, er alderen. Nå har jeg rundet 27, og det på selveste 27. februar. 27 den 27. Ganske kult, egentlig. Når man ikke krever de store gledene. Dagen ble feiret i all enkelhet, og jeg var fornøyd med både kakene og gavene.

Her er det duket til fest! Hæla i taket, og tenna i tapetet!

Nå går vi bare og venter på nye familiemedlemmer. To griser, blant annet. Jeg vurderer og kalle dem Galte og Vralte, men vurderer også hvorvidt det er greit og gi fremtidig middagsmat navn. Jeg har ikke helt landet i avgjørelsen ennå, men ser jo det upraktiste ved å ikke ha navn på dem også, når de skal bo her helt til jul. De kommer uansett nøffende om et par, tre uker, og det gledes! Busteliten er veldig opptatt av at vi skal få gjis, og er veldig klar for noen høns også, slik at pappa kan "KOKE EGG!" (Enkelte ting bare må sies med utestemme. "KOKE EGG" og "PUSSEKATT" for eksempel.) Livet på landet byr på mange muligheter.

I går ble han forresten så sint på Bustemannen, at tårene spratt lange veier. Hvorfor? Fordi pappa ikke var like hyppen som Busteliten på å kjøre traktor helt til nabobygda til nabobygda. Faktisk var han så sint, at det var bare så vidt at Bustemannen ble benådet, og fikk lov til å bli med i bilen da vi skulle kjøre. Hvor får disse småtassene viljen fra? Bustelitens beppe (og min pappa), vil trolig påstå at den kommer fra meg, men det stiller jeg meg sterkt tvilende til!

Her er det faffa (altså oldefar) og Busteliten som er ute på tur.

Slik går nå dagene. Som nevnt, har dere ikke gått glipp av stort. Dagen i dag har blitt brukt til å sy navnelapper på klærne til Busteliten, stoppe syv par med ullsokker, lage middag og å rydde badet. Kjempeartig, alt sammen! Bustemannen har forøvrig gått berserk med motorsaga og kvitta seg med ei bjerk, men så lenge han hadde vett nok til å flytte V50'n først, så ble i grunnen ikke det så veldig spenningsfylt, heller. Greit nok, når jeg tenker meg om. (Det var muligens hans tanke også.)

En liten oppdatering fra Bustehjemmet, der altså. Noen andre som har noe mer spennende å fortelle fra den siste måneden? Eller har bedre forslag til grisenavn enn meg? Følg meg forresten gjerne på Instagram; det gis periodevis flere livstegn der enn her! @bustenellik

- Vi blogges! -

 

Nytt år og nye muligheter. Håper jeg.

Til tross for noen ærlige gjenopplivingsforsøk, har Bustebloggen stadig blitt liggende brakk. Jeg liker det ikke. Jeg savner bloggingen. Den er for meg en kjær hobby der jeg får utløp for både tanker, noe jeg liker å kalle for kreativitet, og ikke minst skrivekløe. Likevel, innimellom får jeg det bare ikke til. Det siste halvåret har det vært en mer eller mindre bevisst avgjørelse å la Bustebloggen ligge litt på vent. Ikke fordi jeg ikke har savnet den, men fordi jeg vet ikke helt om jeg ville likt alt jeg hadde kunnet komme til å skrive sett i ettertid. Jeg vet ikke om jeg vil like dette heller, men det må ut før jeg kan gjenoppta bloggingen for fullt.

Ja, for det er et utfordrende år som ligger bak Bustefamilien. Før jeg kommer lenger, og det begynner å spekuleres i dødsfall og skilsmisser, så kan jeg betrygge dere om at vi har alle våre i live (til og med Ulf), og ekteskapet er så harmonisk som et ekteskap kan bli når man regner med de dagene som er mellom søndag og fredag ettermiddag. Men, i en verden der det å være vellykket nærmest er for et krav å regne, kombinert med faktorer man selv ikke rår over, så er det ikke alltid bare, bare. Og dere er herved advart: Dette blir ikke et rosa lykke-innlegg med såpebobler og lavendelduft.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg sensommeren 2012 var med på å starte mitt eget bakeriutsalg i samarbeid med en av distriktets bakerikjeder. En drøm ble til virkelighet. Jeg ble min egen sjef. Fikk utbytte av utdannelsen min. Stortrivdes med jobben, kundene, kollegaer, nærheten til hjemmet. Alt lå til rette for en god arbeidsplass og ikke minst fremtiden. Riktignok er det utfordringer med det å starte en bedrift, men gull og grønne skoger var ikke en del av forestillingene mine uansett. Jeg var forberedt på trang økonomi og lange arbeidsdager. Det var bare det, at den eneste tingen jeg ikke var forberedt på, var den som til slutt skulle legge hele drømmen i grus. Helsa.

I begynnelsen var jeg sliten. Mange timer på arbeid. Stående. Gående. Hjem og leke med Busteliten i hans tilmålte våkentid. Spise middag. Snakke med Bustemannen. Husvask. Klesvask. Men, vi fant nye rutiner i hjemmet, og energien vendte tilbake. Man trenger jo å bli vant med nye rutiner. Det sier alle som går ut i arbeid, eller skifter arbeidsplass. Det gikk fint en stund, men vi slet med mye sykdom i hjemmet. Første barnehageår og alt det der. Slik har sikkert alle det, tenkte vi, men skjønte etter hvert at vi var ekstremt uheldige. Kanskje spesielt jeg. Jeg ble satt ut av spill ukentlig med en eller annen diagnose. Øyekatarr og diverse infeksjoner var gjengangere, og jeg tok flere penicillinkurer på et par, tre måneder enn jeg hadde gjort så langt i livet til sammen. Jeg burde jo til pokker sett og tatt et hint, for magefølelsen sa meg at noe ikke stemte, men jeg hørte ikke etter. I stedet gasset jeg på.

I takt med at gresset ble grønnere, temperaturen stigende og dagene lengre, ble energien min mindre og mindre. Kroppen verket i alle muskler og ledd. Jeg kjente igjen smertene, for disse har jeg hatt hele livet, men ikke i denne styrkegraden. Dultet jeg borti en benk, eller kom i nærkontakt med et annet menneske, var smerten ikke til å holde ut og tårene spratt. Jeg gikk på jobb, dro hjem, spiste middag, la meg på sofaen, sov tre-fire timer, sto opp, skiftet til pysj og gikk og la meg og sov videre. 

Sykdommen kalles fibromyalgi. Jeg har, så vidt legene kan forstå, hatt sykdommen hele livet. Ingen vet hvorfor, men med stor sannsynlighet, er det en følgeskade fordi jeg var så lei på å komme til verden. Den gangen var det jo ingen som var opptatt av låsninger i diverse muskler og ledd. Jeg kjenner ikke til et liv uten smerte, og har på sett og vis lært meg til å leve med det, men likevel gikk jeg på en smell. Rett og slett fordi jeg ikke visste i hvor sterk grad jeg var rammet. Tidligere har jeg, ubevisst, holdt sykdommen i sjakk, men i min nye hverdag som selvstedig næringsdrivende småbarnsmor med hus, katt, mann og stasjonsvogn, så lot det seg ikke gjøre. Sykdommen fikk masse næring, og blomstret opp.

For å gjøre en kort historie lang: Etter litt press fra legen og mine nærmeste, tok jeg avgjørelsen om å trekke meg ut av bakeriutsalget i august, etter et års drift. Det var en forferdelig tøff avgjørelse, og jeg har kjent på mange vonde følelser. Sterkest har følelsen vært av å mislykkes. Ikke nå sine egne mål. Fikse. Mestre. Tankene om hva kjente og ukjente har tenkt om hvorfor jeg gav meg; Gikk bedriften dårlig? Var hun for svak? Gjorde hun en dårlig jobb? Jeg har vært åpen om at helsa har satt en stopper, det er ikke noe poeng i å skjule det. Likevel er fibromyalgi en usynlig sykdom. Ingen, knapt nok Bustemannen som kjenner meg ut og inn, kan se når jeg har en dårlig dag. At det verker i hvert minste lille fiber. Det siste halvåret har jeg mer eller mindre tilbragt på sofaen. Jeg er redd for at andre skal oppfatte meg som lat. Jeg forstår det, om det er det de ser. Når Bustemannen har løpt bena av seg for å ta seg av mine arbeidsoppgaver i tillegg til sine (og hatten av for den mannen).

Men! Det er ikke sannheten. Jeg er ikke lat. Jeg bare evner ikke, fordi krefter jeg selv ikke rår over, styrer. Mange mennesker har aldri hørt om fibromyalgi, og i et forsøk på enkelt og forklare hva det er, så oppdager man at "alle" har litt vondt i ryggen, eller er litt slitne. Til slutt gir man litt opp, men i dagens samfunn skal de friske vite at det er litt av en utfordring å takle enkelte sosiale settinger med mange og ukjente mennesker til stede. "Hva driver du med, da?" har ikke alltid et svar, og å fortelle at man er sykemeldt er ikke bare, bare når oppfølgingsspørsmålet er "jammen når du ikke er sykemeldt, da?" og historien er som beskrevet over. Faktum er at jeg vet ikke om jeg noensinne kan komme tilbake i arbeid igjen. Jeg vet ikke om kroppen min vil hente seg inn igjen, nok til at jeg kan klare et vanlig arbeid, eller om mitt år som iherdig, selvstendig næringsdrivende, har ødelagt den muligheten for meg. Tiden vil vise, men jeg håper jo. Det er stor forskjell, om ikke annet enn mentalt, det å være hjemmeværende fordi man ønsker det, og det å være hjemmeværende fordi man må det. 

For joda, jeg stortrives i min hverdag som husmor. Som mamma og kone. Jeg har ingenting i mot å være hjemmeværende og ta meg av hus og hjem, men jeg vil være det fordi jeg vil det; ikke fordi jeg må det. Og nei, jeg er ikke bitter fordi jeg har en kronisk sykdom. Den er en del av meg, og har alltid vært det. Men, det er litt surt og vite at den legger en del begrensninger på livet mitt, selv om jeg forsøker så godt jeg kan å se mulighetene. 

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Dette tok stor plass i livet vårt i året som gikk, og overskygget mye annet som skulle og kunne vært så bra. Når mange avgjørelser skal tas, kan selv den sterkeste bli satt på prøve, og når man vet at man har valgt feil én gang, blir frykten stor for å gjøre det igjen. Når man blir sliten, oppleves selv bagateller som uoverkommelige hindringer, og det er ikke lett og se så lyst og lett på tilværelsen som man vet man burde. Og normalt ville gjort. Vissheten om at noen alltid har det verre, hjelper bare til en viss grad, for det er seg selv man står nærmest, og det er en selv man trenger fred med for å kunne leve det man selv syns er et godt liv. Når man ikke finner denne freden, er det mange og harde runder som må gås. Og skulle gå disse rundene samtidig som man opprettholder maska og skal "oppføre seg som folk", er en krevende jobb. For nei, det er ikke bare, bare og slippe maska og være sårbar. Ikke fordi man ikke vil fremstå som menneskelig, eller som mindre perfekt enn hva fasaden skulle tilsi, men man orker rett og slett ikke all synsingen fra alle og en hver. "Alle" har løsningen, for du bare gjør slik og så, også blir det bra til slutt. Men, det er ikke så enkelt. Som regel er det mer komplekst enn som så. Dessuten blir man veldig lei av selv og føle på at man alltid syter. Det å svare "takk, bare bra" når noen spør om ståa, er ikke alltid gjennomførbart.

Jeg vet ikke... Kanskje har man godt av noen slag i trynet innimellom. Noen som virkelig får det til å stoppe opp her i livet slik at man må stake ut kursen på ny. Ennå har jeg ikke klart så mye som å finne frem kompasset igjen for å finne kursen, men én ting har jeg bestemt meg for, og det er at jeg skal ikke la dette skyggelegge tilværelsen lenger. De dårlige dagene vil fortsatt være der, slik de alltid har vært, med verking og smerter, men jeg vil ta tilværelsen min tilbake! Finne igjen godfølelsen. Så får arbeidsliv og verdslige krav komme når tiden er inne. Og sette livet på vent i mellomtiden, til "alt ordner seg", det har jeg ikke lyst til å ta meg tid til. Å glemme lar seg ikke gjøre; erfaringen må jeg bare ta med meg videre. Og så får jeg gjøre så godt jeg kan med å huske på at jeg ikke kunne gjort det noe annerledes, den gangen jeg tok et valg, for jeg visste rett og slett ikke bedre. Hadde jeg valgt noe annet, hadde jeg kanskje fortsatt ikke visst, og smellen ville kommet en annen gang. Slikt vet man aldri. 

Det har blitt et langt innlegg, dette. Jeg har ikke skrevet det for noe annet enn å komme meg litt videre. Være i prosessen om en restart. Ikke for å høste medlidenhet for ting som gikk galt, eller for å spille helt og sårbar. Kanskje litt for å vise at ting ikke alltid går som man håper og tror, og at det gjerne ligger mer bak enn hva naboen ser, men mest for meg selv. Og nå er Bustenellik tilbake for fullt. Nå skal hverdagsbetraktningene og humoren tilbake, og den kjære bloggehobbyen min skal atter fylle meg med energi. Det har jeg bare bestemt meg for!

2014 - det skal bli mitt år!

 

Nestekjærlighet i praksis

Han bestefar er en flott kæll. Han skulle dere ha møtt. Han har nok sine lyter han også, som alle oss andre, men han har en godhet i seg som de fleste andre av oss bare kan beundre. Hans evne til å se mennesker er enestående, og kan han strekke ut en hjelpende hånd, lar han seg ikke be to ganger. Det finnes det mange bekreftende historier på; ikke minst denne, som jeg har lyst til å dele med dere.

Det var en dag tidligere i uka, at bestefar skulle i et møte i byen. For å være på den sikre siden, hadde han lagt på noen ekstra kronestykker på parkeringsautomaten, og da møtet viste seg å vare mye kortere tid enn antatt, hadde han mer enn nok tid å gå på. Da han kom tilbake til bilen, så han at parkeringsvakten stod og skrev ut en bot til bilen som stod parkert ved siden av hans. 

"Du, si meg en ting," spurte bestefar parkeringsvakten. "Hvis jeg tar denne parkeringsbilletten min, og legger på ruta hans, slipper han å betale denne bota da?"

"Joda," kunne parkeringsvakten bekrefte. "En gyldig billett er en gyldig billett, og dessuten så blir jo det bare mindre papirarbeid på meg." 

Som sagt, så gjort. Bestefar la billetten sin under vindusviskeren til nabobilen, og parkeringsvakta rev i stykker den påbegynte boten. Bestefar satte seg i bilen og kjørte fra parkeringsplassen, og da han kjørte forbi like etter, så han en dame som stod ved nabobilen, og tittet under vindusviskeren. 

Tenk så glad hun må ha blitt! Og tenk så god verden hadde blitt å leve i, om bare alle andre tenkte litt mer på sin neste? Det ville jo blitt en dobbel glede; glede for den som blir gledet, og en glede for den som gleder nettopp fordi han eller hun kan glede sin neste. Uten en baktanke og et mål om selv å tjene noe på det.

Jeg er takknemlig for å ha en bestefar som han. Jeg føler stolthet når mennesker kommer bort til meg og forteller at "han bestefaren din! Han er noe til kar!". Jeg skulle ønske jeg var litt mer lik bestefar. Litt mer flink til å se min neste. Legge egoismen, og til tider også skadefroen, til side. Men, det er ikke alltid så lett... 

Hva med deg? Er du god på nestekjærlighet?

Han bestefar, han er forresten også ille flink til å steke vafler!   

 

Hallo?

Host og hark!

Nå var jammen tastaturet nedstøvet, etter at bloggen har ligget brakk helt siden mai. Det er jo intet mindre enn en stor skam! Grunnen til denne usannsynlig lange nedetiden er både mange og sammensatte, men det får vi ta litt pø om pø. Nå må jeg bare se til å få fingrene på gli igjen, for her skal det blogges!

Gleden og overraskelsen var uansett stor, da jeg logget meg på Blogger, og fant at det hadde ramlet inn med flere nye følgere i løpet av sommeren. Hvordan i all verden dere har funnet veien ut i ødemarka, er mer enn jeg kan forstå, men hjertelig velkommen skal dere være. Nå skal jeg se om jeg ikke kan klare å gi dere litt lønn for strevet, også.

Men, hvor skal man liksom begynne? Det er neimen ikke bare, bare å komme i gang etter en lengre bloggtørke. Skal jeg fortsette der jeg slapp, burde jeg vel gitt et referat av årets 17.maifeiring, men jeg føler kanskje at det er litt lite dagsaktuelt? Og hva har Bustefamilien egentlig bedrevet med den siste tiden?

Bare for å ha sagt det: SÅ tøff er IKKE mora!

Et dypdykk i Facebook-oppdateringene fra de siste månedene, viser følgende:

"Busteliten skal på kino for aller første gang i dag - for å se seg selv på lerretet!"
Jepp - Munchs Mødre har hatt premiere.

"Når man står ved siden av tørketrommelen og hører at den skifter 'gear', liksom sakker farten litt, får redselsklump i magen og tenker at 'SHIT!! Vi styrter!!'... Overarbeidet?"
Det har kanskje blitt litt mye jobbing?

"Busteliten har nå satt i gang sin aller første vaskemaskin - helt selv. Alle single jenter i 1-2-årsalderen: Her snakker vi et catch av en kæll altså!"
Altså; vi leker ikke barneoppdragelse!

"Langemann har lastet skuta full, kapteinen og styrmann Ulf ligger til lading, og tante Bassa har skurt dørken i vertshuset og lagt siste finish på nistekaka. Jaggu trur jeg ente vi er klare til å legge fra kai i morra og beseire De Syv Hav æ gett!"
Gjett hvor vi har vært på ferie i sommer (uten å kikke på bildene).

"'Det første barnehageåret er verst,' sa de. Jada! Vi kom nøyaktig åtte barnehagedager inn i det andre året, også var det på'n igjen..."
Det skulle ikke være mulig...

"Kappte!!" Hinkelpinkel er rykket ned på andreplass når det

gjelder heltelista i Bustehjemmet. 

Også er det et utall oppdateringer som omhandler betraktninger av Drømmehagen-situasjoner. Som at Tomlinge Un beholder alle tomlingeklossene helt for seg selv og sånn. Så sånn i det store og hele, så har det ikke vært all verdens hæppeningær i Bustehjemmet de siste månedene, kanskje. Vi har malt det, da. Og nå som vi er endelig ferdig med huset, så skal vi bytte det ut. Men, mer om det siden. Nå er i hvertfall Bustebloggen oppe og går igjen, også får vi håpe den holder seg på bena!


Blogges vi?