Historien om et juletre

Jula er jo egentlig over for denne gang, men jeg syns at denne juletrehistorien er litt for søt til å spares på et helt år. Og, siden jeg var passiv-blogger gjennom hele jula, så får dere den nå i stedet.

Da vi noen dager like før jul skulle ut i skauen til bestefar for å finne oss et juletre, så fikk nemlig også Busteliten lov til å finne seg et tre. Et helt eget tre, til fri pyntedisposisjon, til å ha på rommet sitt. Jeg tok ham med til et felt med flere små, passelige trær, og ba ham velge seg det han ville ha. Han stod noen sekunder og sonderte terrenget, før han resolutt gikk bort til et lite, fint tre, stilte seg ved siden av det og ropte: "Det! Happa!" ("Happa" er da altså det nye "pappa".)

Og happa kom. Med sag. Stor sag. Til Busteliten.

Og, med litt hjelp av happa, fikk han det ned.

Sitt eget juletre.

Så skulle treet få bli med hjem, og det var en stolt Busteliten som dro det etter stammen gjennom skauen. Helt enkelt er det dog ikke for en liten kæll og balansere seg gjennom ulendt terreng med et stort tre i hånda, og da er det godt med en oldefarshånd til å holde i den andre.

Og - når ens eget tre blir for tungt, kan den samme oldefaren brukes til å bære det, mens man selv støtter seg til happa'n sin i stedet. 

Treet kom seg helt hjem til Bustehjemmet, og har gjennom hele jula stått og pyntet opp Bustelitens rom. Han pyntet det helt selv, og det var et flott tre som prydet et hjørne av rommet hans helt frem til det ble pinneved tyvende dag jul.

Og snipp, snapp, snute, så var juletreeventyret ute!

 

Stemningsrapport

Så var det atter glade jul, og mens engler daler så flott ned i skjul, så har Bustefamilien gått hen og gjort som resten av det norske folk (i følge Facebook hvertfall), og blitt sjuke. Hele gjengen. Busteliten har dratt på seg en saftig forkjølelse, Bustemannen slo til med omgangssyken i går ettermiddag, og undertegnede med dobbeltsidig øyekatarr og en mild kombinasjon av de to andres diagnoser. At de ikke har blitt smittet av min øyekatarr, anser vi heller som et av julens mange mirakler. Skjønt, sist hørt: "Veslekæll stakk finger'n sin i øyet mitt - HENT SPRITEN!!!" God jul, ja.

Made by Bustenellik.

All elendighet til tross, vi feirer jul med alt som hører til. Familiebesøk inkludert. Inkubasjonstiden tilsier at våre nærmeste får en fin-fin nyttårsfeiring totalt uavhengig av mengden champagne de bøtter nedpå i tolvtida. Godt nyttår fra Bustefamilien, der altså.

Selv om julekvelden kom brått på i år også, gode forsetter til tross, så hadde vi imidlertid lært noe av fjorårets julaften. Med et litt større spillerom for veslekæll (og et litt mindre for oss), og med oppdeling av pakkehaugen, fikk vi en riktig så hyggelig julekveld hos svigers (dersom vi ikke fokuserer så mye på det rent helsemessige, selvsagt). Busteliten slukte medisterkaker med stor appetitt, og i all galskap fikk han jammen smake litt Coca Cola også ("det er jo juuuul, jo!"). 

Da nissefar, som hadde spist sofaputer til middag, ringte på døra litt etter, nådde spenningen bristepunktet for kvelden. Med kulerunde øyne, satt Busteliten på mammas arm, og lurte på hvem i alle dager denne raringen var. Veslekæll er dog tillitsfull av natur, og han var ikke sen med å gjøre seg til venns med nissen. Når det i tillegg viste seg at nissen hadde gaver med til gutten, var det ingenting å lure på mer.

Og så kommer det som varmet et mammahjerte og et pappahjerte aller mest. For det var ikke julemat, eller fine gaver fra nære og kjære, men det å se hvordan Busteliten håndterte disse gavene, som gledet og imponerte to stolte foreldre. Den vesle ettåringen tok glad og fornøyd i mot én og én pakke, pakket dem møysommelig opp mens han gav papirsøppelet til oss, og han utviste slik en glede og takknemlighet for hver eneste én av gavene! Da han hadde fått sin siste gave, var han fornøyd med dét, enda det lå en stor haug igjen under treet til oss voksne. Ikke noe hyl, ikke noe mas, ikke noe trass, bare pur glede, takknemlighet og fullstendig ekstase over alt det fine han fikk. Vesle, gode pjokken vår.

Menn i bunad ♥

Og joda, under treet lå det mye fint. Busteliten pakket opp både Duplo, puslespill, en traktor, solide Brio-leker, varme sokker, reisekofferter, bøker og mye annet fint. Størst suksess ble nok likevel verktøybenken fra bestemor og bestefar, for ved den har han stått og saget og filet og hamret i hele dag. Bustemannen og jeg fikk blant annet sengetøy, Rosendahl-produkter, det fineste Mummi-fatet på stett, de seks vise menn (hvorav tre av dem får sette seg på kamelene og ri tilbake til storsenteret på torsdag), melkesteamer og dessertskåler. Vi er så fornøyde, så fornøyde alle tre.

Legg spesielt godt merke til det overpyntede juletreet vårt.

I dag har vi vært på middag hos pappa og stemuttær'n, og det var en shabby gjeng rundt bordet. Vi har liksom en tradisjon for sykdom i jula i familien vår. Når ikke vi har sittet og spist (og bedt til VårHerre om at vi slipper å se noe mer til maten), så har vi ligget rett ut i hver vår ende av sofaen og håpet på det beste. Busteliten har jo vært opptatt som verkstedsmester, så det har gått an å ta det litt med ro i dag. Han forsøkte å leke litt med Duplo'n sammen med oss, men det gav han fort opp. Mest sannsynlig fordi mutter'n og fatter'n tok over Duplo-bygginga fullstendig. 

Ja, og sånn går nå juledagene i Bustehjemmet. Nå er det ganske snart filmtid, med halvdoven Coca Cola og Kloramfetamin (eller var det Kloramfenikol?). Vi mangler bare Apocillin, også er festen i full gang!

Med ønske om en fortsatt fin (og frisk) julehøytid til dere fra oss her i Bustehjemmet!

 

Statusoppdatering

Hatten av for dere som rekker å blogge hver dag nå i denne førjulstida, altså! Her i Bustehjemmet har vi mer enn nok med å holde hodet over rotet vannet for tida, og aller minst å blogge. Jeg sniker meg likevel til å gi et lite livstegn, mens Tante Synnøves Kokoskaker står i ovnen. 

Ja, for det er travle tider i Bustehjemmet for tida. Gangen vår, som for noen uker tilbake bare var sten og fjell, er så godt som ferdig. Julegaver handles, lages og pakkes, julekaker bakes, arbeidet skjøttes og adventslyset gjør det ikke. Det forsøker å innbille oss at det er Luciadagen i dag, og selv om vi så gjerne skulle hatt de dagene ekstra, så innser vi at tida flyr, og den spiller slettes ikke på lag med oss.

I dag har jeg hatt en fridag for å forsøke og komme litt nærmere målstreken med alt som skal gjøres. Blant annet har jeg fått unna julehandelen. Klokken 09.04 parkerte jeg foran Nordby-senteret, som bil nummer åtte. De syv andre tilhørte pensjonister. Så da fikk vi unna julehandelen, da, pensjonistene og jeg. "Legg" på Systembolaget måtte jeg også vise, så sånn sett ble det en god dag. Jeg liker å bli spurt om "legg", for da ser jeg i alle fall ikke så utgammal ut som jeg føler meg. Smuglet gjorde jeg forresten også, ung og dum som jeg er, men det bør jeg sikkert ikke legge for mye ut om her i offentligheten og greier. Jeg vet ikke hva straffen for en ekstra vinflaske er, jeg? 

Ellers er det strengt tatt ikke så mye og melde fra Bustehjemmet... Eller altså, det er det helt sikkert, men jeg har jo ikke tid til å melde det, så da blir det jo så som så med det. Jeg har forresten trukket en vinner av Elefant-give awayen, og det ble Livet i Casa Didriksen. Gratulerer! Send meg en mail, også fikser vi det praktiske.

Sånn, nå er kokoskakene ferdigstekt, og nye oppgaver kaller, men da vet dere i hvertfall at vi lever. Bustemannen, Busteliten, og jeg. Også hybelkaninene. Og Ulf.

 

Trøbbel med imaget

Hvorvidt dette skal bli et reflekterende innlegg over selvinnsikt og andre filosofiske saker vites ikke, men det levnes liten tvil om at innimellom så bør man kanskje bare stoppe opp og gjøre nettopp det. Sånn som i går for eksempel. En lørdagsettermiddag. Midt i førjulsrushet. På et kjøpesenter.

"Sett deg ned!"

"Den rosa kjolen der skal vi ikke ha!"

"Nei! Ikke stå i vogna!" 

Veslekæll kaster seg rundt i vogna for bare moro, og jeg taster koden med én hånd og røsker tak i den eventyrlystne ungen med den andre. "Det finnes seler til å ta på dem, vettu!" følte den voksne damen i nabokassen for å underrette meg om. As if I didn't know! Jeg glefset tilbake til det frekke kvinnemennesket at hun værsågod kunne få prøve å putte seler på guttebarnet selv, og se hvilken oppstandelse det ville føre til, men behersket meg før jeg rakk å lire av meg en lengre reprimande om hva jeg mente om hennes oppførsel.

Veslekæll har forresten lært seg å gå.

Jeg tenker høylydt at jeg jaggu var glad at damen ikke var svigermoren min, og halser videre med barnevogn og ti poser til blomsterbutikken. Nå har veslekæll fått en hel mauertue i baken, og med en unge som vræler av sine lungers fulle kraft under armen, fordi han befinner seg nettopp der og ikke på huet ned i ei bøtte med tulipaner, forsøker jeg så godt jeg kan å ta til meg den informasjon blomsterbutikkdamen gir. "Snitte åssen sier du? Hæ?"

Vel ute av blomsterbutikken stappes ungen tilbake i vogna sammen med en bønn til de høyere makter om at det holder lenge nok til at vi får tømt de siste slantene opp i julegryta til Frelsesarmeen. "Ja, en sånn en har jeg også", sier mannen som står ved siden av gryta, og peker på buksa mi i skritthøyde. "Han heter Trofast", fortsetter mannen før jeg rekker å svare, "og jeg har hatt ham i nesten 80 år!" What the f...!? At det var? Plutselig går det opp for meg. Ulf! Jeg har Ulf i lomma! Han snakker om bamsen sin! I løpet av nanosekunder snur jeg om fra temmelig forbanna til smørblid, mens jeg nikker engasjert da han forteller om den gangen han knøt en hyssingstump rundt den. Ja, Trofast, altså. Så får Busteliten også øye på Ulf, og vips! så er haraballet i gang på ny, for den Ulfen skal han ha, slik at han kan kaste Ulf ut av vogna og få mutter'n til å plukke ham opp. Igjen og igjen og igjen.

Viktig å være varm på bena, Ulf!

På dette tidspunktet har Bustenellik rukket å bli temmelig svett. Det er jo som de fleste bekjent om dagen, temperaturer litt under det den gjengse befolkningen finner komfortabelt. Bustenellik selv har det komfortabelt som bare det i kulda, og irriterer på seg gudoghvermann med denne go'værsholdninga til vinterværet. Det er ikke kaldt, bare man kler seg varmt er mantraet, men det straffer seg å springe rundt med påkledning etter trelagsmetoden på et kjøpesenter, når man glemmer å ta av de ytterste to. Det eneste plagget jeg tok av, men som jeg burde beholdt, det var lua. Og det er da, når vi stopper foran et speil for å kle på oss før vi går ut igjen, at det slår meg hvorfor folk har tittet så rart på oss de siste par timene. Det har ingen verdens ting med en rastløs ettåring å gjøre, eller at barnevogna ligger på fjørene, tunglesset som den er av poser. Det er det faktum at jeg tok av lua. 

Slik var det altså fatt. No kidding.

Med restene av to musefletter (!) og en luesveis som får selv dronninga av Red Light District til å rødme, er det ikke rart at folk glor! Og mens vi står der og kler på oss, jeg med sutten til veslekæll i munnen, og da omsider min egenproduserte oversizede djevellue på hodet, får jeg i brøkdelen av et sekund se meg selv utenfra. Og jeg tenker; hvem i alle dager hadde gjettet at jeg er daglig leder og selvstendig næringsdrivende, kjører stasjonsvogn og faktisk er økonomiutdannet? Til å høres så kjip, voksen og satt ut, ser det asbolutt verre ut, og jeg har nok litt å jobbe med når det kommer til image... Når det gjelder det faktum at jeg ikke la merke til tingenes tilstand før jeg forlot huset, så skylder jeg bare på at jeg er nærsynt og 20 % blind.

Et julestresset hjertesukk fra 

, som skulle trukket vinneren av give awayen i dag, men jeg tror vi utsetter det litt siden jeg faktisk har glemt hele greia. Meld deg på!

Vår jul

Her i Bustehjemmet begynner vi endelig å komme litt til hektene igjen etter noen hektiske familiedager. Selv om det er veldig hyggelig med familiesammenkomster nå i jula, har vi innsett at vi må sette på bremsen, for stakkars, vesle Busteliten blir helt utslitt av alle festlighetene. Å hoppe fra fang til fang og motta full jubel bare for en liten prupp, er mer enn en liten kropp hæler i lengden, og den ellers så stille og rolige Bustegutten vår har vært nokså høylydt. Tredjedag hadde vi en stille og rolig dag i tresomhet her hjemme, og det blir nok ikke den siste. Kanskje er tiden inne for å endre noen av de gamle tradisjonene, og finne våre egne som er litt bedre tilpasset for "dessa som er små"? Vi har i allefall gjort oss noen erfaringer som vi tar med oss videre.

Selv om vi har blitt slitne (og hvem blir ikke det i jula?), har vi likevel hatt en fin jul så langt. På sjølvaste julekvelden var hele storfamilien samlet hos bestemor og bestefar, og vi talte fjorten stykker. Med seksten (!) mandler i riskremdesserten, var vi sikret minst én marsipangris hver - jeg fikk to. Med så mange mennesker, kan dere jo selv tenke dere hvilken haug med julepressanger som lå under juletreet, og Bustemannen og jeg var helt svette innen vi var ferdige med vår andel av pressangene. Busteliten satt fortumlet på fanget med vidåpne øyne og fulgte med så godt han kunne i prosessen, men var nok mer opptatt av å gripe etter pakkebåndene enn han var av selve innholdet. 

Busteliten var nok dessuten den som stakk av med mesteparten av pakkene på julekvelden, og jammen fikk han mye fint. Det var pysjamaser, en flott varmeflaske, bøker, rangler, servise, gavekort, sengesett og mer til. I tillegg hadde han litt på forskudd fått julegaven av bestemor og bestefar, slik at han kunne pynte seg i sin aller første bunad på julaften. Gjett om han var stram kar! Vi voksne var også fornøyde med årets julegaver, og fikk mye av det vi ønsket oss. Det var sølvskjeer, gavekort, dessertskåler, en flott bok, og ikke minst flere produkter i Rosendahl-serien som vi samler på. Det var litt ekstra morsomt og spise godterier i går kveld, når godteriene lå i splitter nye glassboller. 

Førstedag var vi i familieselskap hos foreldrene til Bustemannen, og da FLAX-loddene tradisjonen tro ble delt ut etter middagen, var det bare Busteliten som stakk av med gevinst. Vinnerlykken er det ingenting å si på hos den vesle mannen! Nå var det riktignok ikke snakk om mer enn femogtyve kroner, men gevinst er gevinst. Og så veldig mye mer enn det rakk vi i grunnen ikke heller, for da hadde vesle Busteliten fått mer enn nok av familieselskaper for denne gang. Da vi var kommet hjem og Busteliten var vel i seng, benket mutter'n og fatter'n seg til i sofakroken med en diger skål med godterier og så på Biler 2. Det blir mye tegnefilmer nå i jula, og vi lo godt av Busteliten da han på julaften ble plassert foran TV da Disneys julekavalkade rullet over skjermen. Mens Bustemannen og jeg sprang om hverandre og forsøkte å få fordelt bunadssølvet riktig mellom oss, satt veslegutt som et tent lys og veivet med armene mens han forsøkte å kommunisere med Snipp og Snapp på beste pludrevis. 

Resten av jula skal vi bruke til å besøke de av de nærmeste familiemedlemmene vi enda ikke har sett i jula, og noe mer enn det tror jeg ikke vi skal ta sikte på for i år. Bustemannen har pappaperm nå i romjula, og det er litt godt å bruke tid sammen som familie også. Om under en uke er det slutt på dette året, og med det kommer også hverdagen tilbake. Det er fort gjort at julehøytiden blir bare mas og dårlig samvittighet, og den egentlige grunnen til at vi feirer jul blir rent glemt midt i det hele. Dét har i allefall gitt meg rom for ettertanke denne jula. Likevel er jeg glad for at det blir mye mas og dårlig samvittighet også, for det er om ikke annet et godt tegn på at vi er omgitt av mange mennesker som bryr seg om oss, og som vi er glade i. Det er altfor mange som sitter alene i disse dagene, og savner noen å dele dem med. 

Jeg håper du har hatt en fin jul så langt, og at du ikke blir helt tatt av vinden der du bor. Her tar vinden så godt takk i tak og vegger, at vi faktisk må skru opp lyden på TV! Vi skal i hvertfall ikke klage på dårlig inneklima når det blåser slik, for det gjør i alle fall at vi får full luftutskiftning her i det gamle trehuset vårt. På kjøkkenet og soverommet er det regelrett blåst, dersom man står nærme nok vinduene. Men, så lenge man ikke behøver hårføner for å få tekstilene ut av skapene skal man vel være fornøyd? Ho-ho! Bildene i innlegget ble tatt i går, da jeg hadde et par venninner på kake- og filmkveld her. The Holiday er et must i jula, men en skikkelig jentefilm og dét gadd ikke Bustemannen være med på, så da ble det jentekveld.     

Ha en fortsatt god jul!

Julehilsen fra

Kvelden før kvelden

Jeg tar av meg bunadslua for alle dere som har funnet tid til å være aktive bloggere nå i desember. Det har ikke jeg fått til. Men, nå er julegavene utlevert, kakene i boks, og det selvhogde juletreet fra skauen til bestefar står ferdig pyntet i stua. Vi måtte riktignok demontere lekegrinda til Busteliten for å få plass til treet, men Busteliten leker like fint på gulvet, så det går bra.

På stuebordet vårt står den peneste julepynten jeg vet om, og jeg er helt betatt av lysengelen jeg har arvet etter mamma. I sin tid kostet den 79 kroner, og jeg har minner om den fra tidlig barndom. Den får litt særbehandling, så vi får håpe at de andre juleenglene ikke blir misunnelige.

Jeg skulle så gjerne vist dere absolutt all julepynten vi har her i Bustehjemmet, for jeg syns det er så mye fint, og det er mange minner knyttet til det meste. Julekrybba mi er jeg spesielt stolt av. Jeg hadde lenge ønsket meg min helt egen julekrybbe, og så! Julaften morgen da jeg var elleve år, våknet jeg opp, og i fotenden av senga lå det en stor og tung pakke. Hyssingen var knytt fast i luke nummer 24 på pakkekalenderen min, og inni den store pakka fant jeg den flotte julekrybba. Gjett om det var en Bustenellik som var stolt og glad!

På hemsen har det med tiden flyttet inn en nisse, og selv om nissen neppe var i Betlehem for to tusen år siden, så bor den der like fast. Helt når den flyttet inn er uvisst, men jeg har liksom ikke hjerte til å kaste den ut heller.

Det er litt ekstra stas med jula i år, for det er jo Bustelitens aller første jul. Enda mamma'n både forteller og synger om julenissen både titt og stadig, har han neppe fattet konseptet helt enda, men jeg har konkludert med at han likegjerne kan høre om nissen i år som neste år. Hvis han aldri får høre om nissen, vil han jo aldri få vite hvem nissen er, og da kan han jo likegodt få høre om nissen med det samme!

Juleaften skal feires på godt, gammeldags vis hos bestemor og bestefar i hjembygda. Jeg vokste jo opp i samme hus som dem, og ingenting er som julen i barndomshjemmet. Når klokka blir fem og julen ringes inn, skal bestemor og jeg ut på badet. Om vinden blåser riktig vei, kan vi høre kirkeklokkene fra kirken i nabobygda, og det blir liksom ikke ordentlig jul for meg hvis ikke jeg har fått sitte på vaskemaskinen til bestemor og høre jula ringes inn. Når bestemor og jeg har hatt vår lille tid på badet, samles hele familien, fjorten med stort og smått, til deilig julemiddag. Som jeg gleder meg til bestemors ribbe!

Og så er det den berømte oppvaska da, før vi kan pakke opp gavene. Nysgjerrigheten i år er stor, for hva er det som kan ligge i de mange pakkene som Busteliten har fått? Mest spent er jeg på den gaven han har fått av "fille"søskenbarnet mitt på fjorten, for den var helt uventet, og det varmer litt ekstra og vite at han har plukket den ut helt selv (hvilket jeg faktisk syns er ganske imponerende av en fjortisgutt!). Bustemannen har også vært fryktelig hemmelighetsfull nå i desember, og har virket veldig fornøyd med egeninnsatsen. Det hadde han også all grunn til å være, men jeg tror ikke han legger kvitteringen for gaven i bunnen av regningsbunken som jeg har ansvaret for neste år... Surprise, surprise!

Nå har julefreden omsider senket seg over Bustehjemmet, og jula kan bare komme. Det har vært en stressende dag, men i kveld skal vi bare kose oss i sofaen foran TV. Tradisjonen tro blir det hjemmelaget pizza, Grevinnen og hovmesteren, en julefilm og masse godis. I ovnen brenner det godt, og kanskje varmer vi noen smultringer på toppen av den i løpet av kvelden også? Nå er i allefall Busteliten vel i seng, så får vi se hvor lenge det varer. Helt til slutt vil jeg bare få ønske alle dere som er innom Bustebloggen min en riktig god og fredelig julehøytid! Kos dere masse med de dere er glad i, god mat, gaver og fridager - og send en liten tanke til alle de som ikke har det så bra.

Julebusteklem fra

 

Avslørt?

Ikke særlig godt skjult salgstaktikk...

Way to go, Rema!



 

Pustepause i førjulsstria

Det er travle dager i Bustehjemmet nå i førjulstiden. Det er mye som skal være i orden til julekvelden, og tiden å ordne det på synes knappere og knappere. I dag er det ti dager igjen, og jeg forsøker å skaffe meg en prioritert oversikt over gjenstående arbeidsoppgaver.

I formiddag har Busteliten og jeg bakt tante Synnøves kokoskaker, og med sier vi oss ferdige med årets julebakst. For første gang har vi ikke bakt syv slag, men det har aldri vært et mål tidligere heller, så det gjør ingenting. I tillegg til kokoskakene har vi pepperkaker, sirupssnipper, kransekake, ristopper og hjemmelaget konfekt, og det holder i massevis for oss. 

Tross mange gjøremål, går det meste i redusert tempo om dagen. Busteliten har fått sin første forkjølelse, og det er ikke bare, bare å være forkjøla når man er åtte uker gammel. Veien fra glad og munter pludring til full fortvilelse og hylskrik er neimen ikke lang, og vi bruker mye tid på å trøste og kose om dagen. Det fører til noen kjedelige prioriteringer innimellom, men slik må det desverre bare bli når helsa skrangler. I dag våknet jeg opp med sår hals også, men vi krysser fingrene for at det er raskt forbigående, og at Busteliten snart er i farta igjen også.

Nå har vi tatt oss en liten pustepause i førjulsstria, og mens Busteliten ligger og hører på Sesam Stasjon på kassett, har jeg tatt meg tid til litt blogging. Det blir langt mellom innleggene om dagen, men det er rett og slett ikke så mye tid til overs nå før jul. Senere i dag er målet å fullføre julebrevet som har ligget halvferdig på datamaskinen en stund, og kanskje blir det tid til å ta tak i litt lappetøy som ligger og venter også. Bildene i dagens innlegg er by the way fra fjorårets julebrev.

Det blir så som så med bloggrunder om dagen, men jeg håper på tilgivelse og at alle har det bra i førjulsstria. Nyttårsforsettet får være å vedlikeholde bloggehobbyen bedre. Forhåpentligvis rekker jeg et par innlegg før jula kommer for alvor også. So long!

 

Pludring om ruskevær, jul og nedtelling

I dag er det neimen ikke mye som minner om vinter, advent og jul ute. Med regn og blåst er det et skikkelig ruskevær ute, og Busteliten og jeg koser oss heller inne i dag i stedet for ute på trilletur slik vi egentlig hadde planlagt. Akkurat nå ligger den vesle mannen og tar seg en høneblund, og siden jeg passet på å feie over huset før jeg la meg i går kveld, kan jeg med god samvittighet kose meg litt med blogging nå.

I går fikk Busteliten sin aller første juleferie. Han har nok ikke helt fattet begrepet ennå, ettersom det endte i et vræl så fort vi kom inn døra her hjemme, men det var sikkert fordi han har det så trivelig i barnelaget der han ble innmeldt tretten dager gammel. Barnelaget finner sted i hjembygda mi annenhver mandag, og Busteliten følger således i sin mors fotspor som har lang fartstid i barnelaget med hele 173 kryss i oppmøteboka. Så får vi se da, om Busteliten får like mange kryss?

I Bustehjemmet teller vi ikke bare ned til julaften for tida, men også til førstkommende lørdag. Da får vi nemlig besøk fra Estland igjen. Dere som har fulgt Bustebloggen en stund, vet jo at vi har en forkjærlighet for Estland og at vi etter hvert har fått flere venner der. På lørdag kommer altså en av vennene våre på besøk til oss, og hun blir helt til onsdag morgen. Vi gleder oss til et herlig språkkaos av norsk, estisk og engelsk, friske diskusjoner, og ikke minst til å vise henne hvordan vi forbereder julen her hos oss.

I år blir juleforberedelsene ekstra hyggelige også, med en liten Busteliten. Det er jo begrenset hva han forstår av det hele, som strengt tatt er ingenting, men om ikke annet så blir det litt ekstra stas for oss voksne. Busteliten har allerede vært med og handlet inn de fleste av julegavene, og hver kveld tar vi oss en ekstra tuslerunde rundt i huset for å studere alle de flotte lysene som skinner i vinduene her. Busteliten har til og med fått sin helt egen lyskrans til å ha i soveromvinduet sitt, og den er selvsagt veldig spennende å se på. 

Nå høres det ut som om høneblunden snart er ved veis ende, så da er det vel dags for å runde av her også, men før du klikker deg ut fra Bustebloggen, så klikk deg inn på Bustebloggens give away, da? Den trekkes i morgen, så du rekker akkurat å melde deg på HER om du ikke allerede har gjort det. Jeg ser det har kommet til noen nye følgere også, og hjertelig velkommen skal dere være! Og til alle dere som legger igjen noen ord: Tusen takk! Det er så koselig og logge seg på Blogger og se at det ligger en liten hilsen til meg der. Jeg forsøker så godt jeg kan å rekke rundt til dere alle for tiden, men vær snill og bær over med meg om jeg ikke alltid rekker å legge igjen et spor; det er stadig vekk at det kommer en mjølkeflaske eller en skitten bleie i veien, gitt.  

Ha en flott dag videre, folkens. Vi blogges!

Busteklem fra

Og så skal alt bli så meget, meget bedre. Kanskje.

"Vi vil åpne boken. Sidene er blanke.

Vi kommer til å sette ordene der selv.

Boken heter Mulighet, og første kapittel er første nyttårsdag."

Edith Lovejoy Pierce

Sitatet har jeg sett flere steder den siste tiden,

og med det vil jeg få ønske alle sammen et riktig godt nytt år.

Her i Bustehjemmet starter vi året med blanke kalendersider og tom skittentøysdunk. Et nokså godt utgangspunkt, syns jeg. Kvelden i går tilbragte vi i tosomhet, og vi koste oss med god mat, TV og sofasliting. Vi har ingen faste tradisjoner nyttårsaften, og i år valgte vi å slappe av fremfor å kaste oss med på en eller annen fest. Det var i grunn ganske deilig.

Ingen i Bustehjemmet er spesielt glad i raketter, og aller minst Selma. Hun var tydelig engstelig, og både hun og kurven hennes fikk ligge i armkroken min når det begynte å smelle utover kvelden. Kameralenken fungerte godt som distraksjon, og vi kom oss gjennom det hele uten uhell av noe slag.

Nyttårsaften er en dag for refleksjoner. Både over året som ligger bak og året som ligger foran. Tankene går til de man er glad i, de som står en nær, og de som en bare kan bære med seg i hjertet. Selv har jeg kjent litt på følelsen av savn den siste tiden. Til tross for et relativt tettpakket program den siste uka, har jeg ikke fått sett så mye til familien min i løpet av jula, og det er litt trist. Dessuten er det litt vemodig at barndommens juler er forbi. Men, slik er det vel for oss alle en gang i blant...

Min vakreste julepynt - en engel mamma kjøpte

som tenåring og som nå er min.

 Det ligger et helt nytt bloggår foran oss også, og jeg gleder meg til å følge dere alle i året som kommer. Jeg har brukt romjulen til å ta igjen det tapte rundt omkring, etter en noe amputert bloggmåned i desember, og jeg har kost meg med masse god lesning og inspirasjonspåfyll. Nå som vi forhåpentligvis går noen roligere uker i vente, blir det også mer tid til Bustebloggen. Jeg venter i spenning på at følgertallet skal runde 100, og jeg fryder meg over alle besøkene og kommentarene. Jeg er rett og slett målløs!

I god tro på at alt nå skal bli så meget bedre, ble selvsagt også nyttårsforsettene naglet i går.

Det finnes knapt grenser for hvilket fantastisk flott menneske man nå skal bli, og om spareplanen går i boks skal ikke VISA-kortet trekkes en eneste gang før i midten av april. Minst. Aldri mer skal vi si et vondt ord til hverandre, og middagsmaten skal være så sunn som bare det. Brus er fra mandag av djevelens munnvann, og sjokolade... Vel, la oss være realistiske, eller hva?

Mye kan sies om nyttårsforsetter, men jeg syns det er en fin ting, jeg. Det er jo ikke noe galt i å ønske og forbedre seg, er det det da (selv om man selvfølgelig bør forsøke å være litt realistisk)? At det skjer akkurat ved nyttår, er jo bare en praktisk sak. Selv har jeg bestemt meg for å bli et listemenneske (igjen), og er allerede godt i gang. Middagslister for de neste ni ukene ligger klare, og klarer vi å forholde oss til dem, skal man ikke se bort i fra at det kan få en positiv ringvirkning på økonomien også.

Men, litt til skal vi nå kose oss med julen før alvoret slipper til for fullt. Jeg ser at det er mange som kaster ut jula allerede, men her får den stå frem til tyvende dag jul, tradisjonen tro. Ja, det er selvsagt under forutsetning av at juletreet beholder kledningen på. Vi har nok ikke de beste klimatiske forhold for edelgran i stua når det fyres for fullt. Vi anser det ikke som helt usannsynlig at treet må dele vannet sitt med Selma heller.

Nå derimot, skal årets første kveld nytes i sofakroken. Jeg har til min store glede oppdaget at barndommens store favorittprogram, Fångarna på Fortet, har begynt på TV4 igjen, og vi følger selvsagt ivrig med. Samtidig arbeider vi oss gjennom kakeboksene og satser på å ha dem tomme innen mandag, for da! Da! Ja, da...

Nyttårsklem fra