Endelig hverdag

Dagen i dag har vi talt ned til en stund nå. 

Hverdagen.

Vi har så smått snust på den et par uker nå, etter at Bustemannen begynte å arbeide igjen etter ferien, men i dag er seks ukers sommerferie over for Busteliten også. Seks uker er lenge, og de siste dagene er det en som har gledet seg veldig til å begynne i barnehagen igjen.

At han har gledet seg til det, er ingen selvfølge, og jeg er inderlig takknemlig for at han ser frem til det med glede. Han kunne ha grudd seg, vært urolig og engstelig. Det hadde ikke vært så rart. Ja, faktisk hadde det vært ganske forståelig, for det er litt sånn mamma'n har det. Busteliten skal nemlig begynne i en ny barnehage i dag!

Før sommeren sa han farvel til den gamle barnehagen sin, og den trygge gode hverdagen han har kjent helt siden han var ni og en halv måned gammel. Til bestevennene sine, og til alle de voksne han var blitt så glad i. I dag skal han bli kjent med nye voksne som han skal bli glad i og føle tillit til, og han skal for første gang leke med de som kanskje blir de nye bestevennene. Og - gutten gleder seg!

Bak oss ligger en fin sommer. Gode minner som vi tar med oss i både hjerter, fotoalbum og fryseboksen. Det har vært bading. Is. Solkrem. Dyreparken. Campingvogn. Bare føtter. Latter. Tid. Været har ikke vært det samme som i fjor, men alt i alt syns jeg det har vært bra. Vi er brune på kroppen alle fire, og sandalene er velbrukte selv om vi også har hatt noen dager med gummistøvler på bena. 

"Hei?"

Nå ligger høsten foran oss. Masse deilig hjemmelaget står i matboden, klar til å bringe sommersmakene tilbake gjennom vinteren. I Bustelitens kommode er alle klærne behørig gjennomgått, sjekket for navnelapper og riktig størrelse. Kalenderen på kjøkkenveggen er oppdatert, og middagslistene begynner så smått å ta form. Og - det er helt greit! Vi er en gjeng med hverdagsmennesker her i Bustefamilien, og trives best når vi har rutiner og faste rammer å forholde oss til. Vi er enkle sånn. 

Bustemannen snekrer. Busteliten er i barnehagen. Bustekrøllen skal få lov til å være hjemme med meg et helt år til, og det er jeg også takknemlig for. Og slik kommer og går dagene her på Fjellborg. I løpet av uka skal det flytte ytterligere noen nye skapninger inn her hos oss, og etter min mening bør det sette et endelig punktum for de før omtalte ekteskapsproblemene. Vi snakker nemlig ikke om bare "et par ekstra fra eller til", men mer om det skal jeg fortelle siden.

Ha en fin (hver)dag!

Husk og gled dere også over de små tingene.

(Kaffe for eksempel.)

En god middag

"Mamma! Jeg vil hjem!"

Etter middag hadde mor i huset fått den fikse ideen at nå skulle hele familien på skautur for å plukke blåbær. Ikke nok med at vi skulle traske og gå, liksom? Neida! I tillegg skulle vi arbe'! Skaffe mat.

"Mamma! Jeg vil gå hjeeem!" 

Nå satt Busteliten sliten og lei i midten av en halvplukket blåbærtue, og ville altså hjem. Han hadde nettopp hatt et ublidt møte med en tissemaur, og var ikke særlig motivert for å fortsette familieidyllen. 

Bustemannen og Bustekrøllen var allerede langt avgårde videre innover i skauen, og gode råd føltes dyre for å holde motivasjonen til treåringen oppe. I det minste frem til jeg hadde plukket tom min egen tue. "Jeg vil hjem!" 

"Men kjære deg, du som syns det er så moro å plukke blåbær?"

Busteliten hadde nemlig allerede fylt opptil flere kopper

med blåbær tidligere i løpet av sommeren.

"Ne-ei!"

"Å nei. Men jeg syns det er veldig fint at du er med og hjelper til altså.

Tenk så mye godt syltetøy vi kan få ut av dette, da?"

"Ne-ei! Jeg vil hjem!" 

"Men du? Tenk på det, at nå er det snart vinteren," begynte jeg, og fikk fornyet oppmerksomhet.

"Når det er kaldt ute, og masse snø? Så er du ute og bygger snømann, kanskje, sammen med Ooa." Busteliten så på meg og nikket ivrig.

"Plutselig så roper jeg på deg at det er middag, og du løper inn

og får av deg yttertøyet. Litt småkald og med røde roser i kinnene,

setter du deg ved middagsbordet, og vet du hva det er til middag?"

"Nei?"

"Pannekaker! Det er du jo glad i? Og vet du hva som er på de pannekakene?

Blåbærsyltetøy som vi har laget av de bærene vi plukker nå!"

"Ja!" ropte Busteliten ivrig. "Mamma! Da må vi plukke kjempemasse blåbær,"

konkluderte han, og kastet seg over tua si.

Glemt var tissemaur og hjemlengsel.

Og tenk så koselig det skal bli? Om noen måneder, når snøen laver ned i store filler utenfor kjøkkenvinduet. Når Bustefamilien er samlet rundt middagsbordet en mørk ettermiddag. På bordet står en høy pannekakestabel og blåbærsyltetøyet. Servert sammen med et godt minne fra en varm ettermiddag i sommer. Det tror jeg blir en god middag!

Unntaksknupp

I går var Busteliten ute og lekte alene for første gang. Det er kjekt at han har blitt så stor at han tør det. Han ville gjerne ha døra på gløtt, men der satte mor foten ned. Å fyre for kråkene får noen andre ta seg av. Vi ble enige om at døren skulle stå lukket mot at han fikk ha med seg babycallen ut. Det var en god deal for mor, og en veldig god deal for Busteliten, skulle det snart vise seg. For!

Det gikk ikke mange minuttene før gammel-faffa svingte inn på gårdstunet her. "Hei, gammel-faffa!" hørte jeg det hvine over callen. Deretter fulgte en kort samtale, før jeg hørte: "Gammel-faffa? Kan jeg få sjokolade?" Han tenkte nok at det var greit å benytte seg av sjansen når mamma ikke var i nærheten. Og gammel-faffa var selvfølgelig ikke lei og be, og fikk følge av en liten gutt like ned til bilen igjen, der gammel-faffa'n alltid har en sjokoladeknupp på lur til oldebarnet sitt.

Her er de to ute og jobber, på senvinteren i fjor.

Jeg kunne ikke annet enn å le, der jeg satt ved kjøkkenbordet og overhørte dem, de to kællæne. Mandag eller ikke mandag; noen unntak får det være rom for.

 

Bæsj. Bare bæsj.

Bæsj. Busteliten er av en eller annen grunn forferdelig fascinert av bæsj. 

Det er absolutt god nok grunn til å legge seg ned på gulvet og hyle,
om han skulle gå glipp av et bæsjebleieskift på lillebroren.
Forstå det den som kan. Personlig kan jeg kan fint styre begeistringen.

Forleden formiddag var det like før Busteliten lettet av begeistring, for da kom den bilen som støvsuger bæsjen vår. Sist den var her, var nemlig Busteliten i barnehagen, og det har vært sorg i valsen siden. Lykken stod derfor i taket her da Busteliten endelig var hjemme samtidig som lastebilen som støvsuger bæsj var her. Det var storstilt underholdning til frokosten den morgenen!

Stolt som en hane var han også, for endelig kunne septikbilen ta med seg hans bæsj også,

nå som han har slutta med bleie. Flotte greier, altså!

"Se mamma!"

Det skal visst ikke så mye til for å glede de små.

Litt møkk, også er dagen redda.

 

Det er ikke størrelsen det kommer an på, sa mannen

"Altså, nå tror jeg det er på tide at du rydder opp i kommoden til Busteliten?" roper Bustemannen fra stua. "Jaha?" roper jeg tilbake. Jeg står på kjøkkenet og pakker stellebag. "Ja, den bodyen her er jo mange centimeter for kort!" roper han igjen. "Jeg ryddet i den senest for et par dager siden, men da var det vel kanskje en body jeg overså, da?" svarer jeg, samtidig som jeg tenker at det i grunnen var litt merkelig. Men, men. Jeg kan da feile jeg som andre mennesker, konkluderer jeg før jeg går inn i stua - og får meg en real latter. 

Treåring i str 6-9 mnd. Litt snau på armene, men fargen er fin.

"Men du sa jo at klærne hans lå på kommoden i gangen, jo," forsvarer Bustemannen seg. "Ja, på kommoden, ja. Disse lå på benken, og er Bustekrøllen sine!" "Ååå ja. Ja, det er'kke så lett da!" "Nei, selvfølgelig ikke, kjære. Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig å se forskjell på en størrelse 74 og en størrelse 104 altså. For ikke å snakke om en kommode og en benk. Jeg skjønner det, altså. Selvsagt."

Noen ganger altså. Noen ganger.

(Dette var i høst. Nå har Bustekrøllen vokst ut av 74 for lengst, og til og med tre år gamle Bustelitens 104 har vi måttet pakke bort. Litt mer om akkurat dét, har jeg tenkt til å skrive om neste gang, so stay tuned.)

 

Oslo med Mummitrollet og grønne superhelter

"Skal vi spise middag på McDonald's i dag, eller?" 

Ja! Det ville Busteliten gjerne. Men, han stusset ikke på at vi kjørte veldig langt for å komme til McDonald's. Ikke på at det var en annen McDonald's enn vi pleier å besøke, heller. Og nei, han hadde ingen anelse om hvor vi skulle. Kanskje vi kunne besøke gammel-faffa? 

Vi skulle jo ikke besøke gammel-faffa. Vi skulle besøke tante!

Busteliten ble helt ellevill da han skjønte at vi i tillegg skulle sove hos henne. Han og jeg kræsja på sofaen, og hadde noen fine timer sammen med tante, før hun dro på jobb og vi dro på teater.

Vi var på Trikkestallen og så på forestillingen Mummitrollet og det usynlige barnet. Det var en veldig fin forestilling, om enn kanskje noe vanskelig språk for de minste (men det er jo også språket i Mummidalen). Busteliten fulgte uansett engasjert med, og klarte fint å gjenfortelle det han hadde sett senere. Fortellingen tar dessuten for seg et viktig tema, syns jeg, som innbød til fine samtaler med Busteliten resten av dagen.

Etter teaterforestillingen tok vi buss ned til sentrum, og gikk på kafé for en liten bollerast. Deretter var det klart for turens store høydepunkt: Sjokoladebutikken! Busteliten har nemlig pekt seg ut Freia sitt sjokoladeutsalg som den ultimate butikk. Sjokolade fra gulv til tak, og perfekt for en liten søtmums som han. 

Vi måtte selvsagt også sjekke om kongen var hjemme, før vi tok turen til lekebutikken. Der skulle Busteliten kjøpe bursdagsgave til lillebror som fyller ett år neste uke, i tillegg til at han fikk bruke noen av sparepengene etter sin egen bursdag. Det resulterte i en solid utvidelse av Brannmann Sam-samlinga, med et telt, en hjelm og en bok, og han var riktig så fornøyd med fangsten. 

Vi var også forbi Nationaltheatret, som Busteliten så vidt hadde fått taket på hva var for noe, men det tok sin tid før mamma skjønte hvorfor han lurte på om det bodde grønne superhelter der inne. Det var i grunnen bare nok en påminnelse på alt man som voksen bare vet, uten å reflektere særlig mye over, for den grønne superhelten Busteliten snakket om, viste seg til slutt å være en irrgrønn Henrik Ibsen med lang frakk på sokkel.

Det er artig å være på bytur med Busteliten. Han ser så mye, spør om så mangt. Vi har det så gøy at vi glemmer at vi blir slitne av alle menneskene, alle trikkene og bussene, av romdamer som fotfølger deg for a cup of coffe or ditt or datt, og alle lyder og inntrykk. Vi avsluttet med pizza, is og brus på Peppes før vi tok toget hjem, slitne og fornøyde.

Og, da var nok Hans Olav Lahlum glad for at slike liksom-bønder endelig fant veien tilbake til bygda, etter at vi hadde holdt på å kjøre på ham med barnevogna - to ganger. 

 

I dag skal jeg pynte meg

Jeg skal ha krone på.

Det har Busteliten bestemt.

"Mamma, når du har bursdag må du ha krone!"

Han har laget den selv.

Han har skrevet mamma.

Også har han tegnet meg. 

Og seg selv.

Lillebror er den lille krusedullen der bak.

Pappa er i midten, ved siden av lillebror.

En blomst har også fått plass.

Jeg tror den er litt vissen,

men det er tanken som teller.

Ja, for vi kimser ikke av bursdager!

På dét punktet er Busteliten klar.

Om man blir åtte eller tjueåtte,

spiller ingen rolle.

Bursdager skal feires!

Med flagg.

Med gaver.

Med kake.

Med gjester.

Og med krone.

Verdens flotteste bursdagskrone!

 

Plan B

"Du mamma? Hvor skal jeg gifte meg?"

Jeg satt på sengekanten til Busteliten og hadde akkurat rundet av Kjære Gud, da han så på meg med et spørrende ansikt. 

"Det kommer jo an på hvem du skal gifte deg med, det?" svarte jeg. 

Jo, han hadde jo en klar idé om hvem det skulle være, og hadde både broren og en bestemt jente i tankene. "Jammen du kan ikke gifte deg med broren din, skjønner du," forsøkte jeg å forklare. "Du må nok gå for jenta." Det var greit, Busteliten forstod det. 

Han er allerede i gang med å dele ut blomster

til jentene, Busteliten.

"Har du spurt henne om hun vil gifte seg med deg, da?" spurte jeg. 

Nei, det hadde han ikke ennå. Så ble det noen sekunders stillhet, før han på ny så opp på meg og spurte om det en hver kar på friertanker er litt bekymret for: "Men mamma, tenk om hun sier nei?"

Ja, tenk om? "Hva sier du hvis hun sier nei, da?",

spurte jeg så, og var på ingen måte forberedt på Bustelitens plan B:

"Vær så snill!" 

Dét får nok jenta på bedre tanker, ja. 

 

Vil du se på trusa mi?

Busteliten har slutta med bleie i vinter, og er skikkelig stolt! 

Selvsagt er han det, han har gitt jernet og nådd et mål.

I det store og det hele, kunne man jo forledes til å tro at det var å slippe bleia som var det overordnede målet, men ikke for Busteliten. Hans mål var å få en Brannmann Sam-truse i garderoben, og Brannmann Sam-samlinga for øvrig, og mutter'n gikk kun med på innkjøp av en slik hvis han sluttet med bleia.

Vel. Lang historie, kort: Busteliten la bleia i bøtta for siste gang, og klarte det. (Med bravur, må mor få tilføye.) Brannmann Sam-truser ble bestilt fra ebay, og ikke mange dagene etter kom de med budbilen. 

Et par dager etter at det var full jubel i stua over nye truser, var Bustemannen og Busteliten en tur på bedehuset i bygda her. Bustemannen var glad for at de satt på bakerste rad, har han senere fortalt, for midt under Fader Vår, dro Busteliten ned buksa og ropte: "Gammel-faffa! Vil du se på trusa mi?" 

Amen.

Kjærlighetsmagi

Det siste jeg gjør før jeg selv går til ro for natten,

er å se til ungene mine.

Først lister jeg meg bort til døren til Ålle Bålle.

Han sover så lett at dersom jeg går inn til ham, vil han våkne med det samme,

så jeg nøyer meg med å stå musestille i dørsprekken og lytte etter pusten hans.  

Deretter finner jeg veien inn til veslekæll.

Jeg rydder senga fri for leker,

og passer på at han har dyna godt pakket rundt seg på det kalde rommet.

Jeg ser til at han har Ulf og smokken innenfor rekkevidde,

før jeg til sist bøyer meg ned og gir ham et kyss på kinnet.

I det jeg reiser meg for å gå ut igjen,

hvisker jeg alltid

"mamma elsker deg",

og da er det noen ganger at magien oppstår. 

At Busteliten er ved såpass bevissthet at han nikker.

Jeg kan gå til sengs med den gode følelsen;

barna mine vet.

Barna mine vet at de er elsket.

 

Bustelitens faste - learning by doing

Veslekæll er en kunnskapstørst liten kar, og det er alltid ett eller annet han lurer på. "Hvorfor" er det mest besvarte spørsmålet her i Bustehjemmet. Nå er det faste han har hengt seg opp i. Hvorfor spiser vi boller? Hvorfor lager vi fastelavnsris? Hvorfor heter det faste? Hva betyr det?

Selv er jeg veldig teoretisk anlagt, og jeg er like upedagogisk som jeg er teoretisk, så det å forklare med ord kan ofte bli litt vel komplisert for en stakkars treåring. Learning by doing er imidlertid en sikker vinner, det har vi erfart opptil flere ganger, så kanskje det kunne fungere for fasten også?

For, faste er jo faktisk et ganske håndgripelig begrep, sånn egentlig. Man avstår fra noe over en viss periode, for å oppnå et bestemt slags gode. Fasten er også et verktøy for disiplin, og det var, etter et par dagers fundering, i det asketiske jeg fant nøkkelen til å forklare Busteliten om faste by doing.

Busteliten har to høyt skattede eiendeler: Det er Ulf, også er det smokken. Ulf har nærmest blitt en del av familien, og han er velkommen så lenge han henger sammen i sømmene, men smokken er det liksom snart på tide å skilles at med. Dette er nok også Busteliten selv innerst inne klar over, men det sitter vel så langt inne og faktisk gjøre det. Han er veldig glad i den smokken sin. 

Nå har imidlertid Busteliten og mamma kommet frem til en avtale vi kan gå med på begge to. Busteliten skal nemlig, så lenge fastetiden varer, kun få lov til å bruke smokken når han sover. Det vil si under formiddagsluren og på natten. For hver dag han lar smokken ligge på glasset sitt, eller i hylla si i barnehagen, utenom sovetid, får han et klistremerke. For hvert femte klistremerke han samler, får han en liten belønning. For å holde telling, har jeg laget et avtaleark med førti ruter med plass til førti klistremerker (som han selv har valgt ut i butikken). Når fastetiden er slutt, har han forhåpentlig lært både og klare seg uten smokken og hva faste er. Vi starter i morgen, askeonsdag, også får vi se hvordan det går.

Litt i overkant komplisert, vil noen kanskje mene, men som jeg tidligere har påpekt her i Bustebloggen, så mener jeg at barn har rett til å få vite når de spør. Vil barnet lære, skal det få lov til å lære. Det er enkelt å besvare et hvorfor med et derfor, men det er ikke alltid at det enkle er det beste. Ennå er Busteliten for liten til å forstå fasten fullt ut, og det trenger han heller ikke, men han har krav på et svar når han spør, og det får han. Noen ganger litt grundigere enn andre, kanskje, men kunnskap er ikke det verste som kan skje et barn. 

Å faste kunne forresten kanskje være sunt for flere av oss?
Vi har vel alle noen "øvelser" vi med fordel kunne prøvet disiplinen i.
Pepsi Max, Facebook, TV og søtsaker er gode kandidater for flere, vil jeg tro? 

- Kunne du klart deg førti dager uten? -

 

Tid for to

Da jeg gikk gravid med Bustekrøllen, hadde jeg veldig vondt av Busteliten som skulle bli storebror. Stakkars gutt som ble tvunget til å dele mamma og pappa med noen han ikke hadde bedt om. 

En fullstendig unødvendig tanke, for det har heller blitt slik at mamma og pappa må dele Bustekrøllen med Busteliten. Busteliten er en så flott storebror at jeg noen ganger tar meg i å ønske at han var min storebror. Han passer på, leker med, trøster og beskytter, og taler brorens sak i alle tilfeller bortsett fra når lillebror leker med livet og putter Ulf i munnen.

Bustemannen og jeg har alltid vært klare på at selv om vi har to barn, har de krav på å få ha mamma og pappa litt for seg selv innimellom også. Kanskje særlig Busteliten, trodde vi, og hadde i bakhodet at det er lett å bli sjalu når man får søsken. Når ører og hender alltid må deles på to, er det ikke så lett å strekke til bestandig, så å tilbringe litt tid innimellom med bare én av dem var, og er, noe både Bustemannen og jeg har ønsket å gjøre. Men, det har vist seg å være plent umulig å finne på noe med bare Busteliten; en inkluderende storebror som helst har villet ha med seg lillebror på alt.

Det er først nå, ti, elleve måneder etter at Bustekrøllen kom til verden, at Busteliten har vært villig til å forlate huset uten lillebror, for å finne på noe moro. Og - før helgen fikk jeg lokket ham med meg. Da var Busteliten og mamma, bare vi to, på kafé sammen. Vi dro til Farbror Melkers Café, for der syns både Busteliten og jeg at det er så fint og så god kaffe, at det helt klart er verdt en kjøretur på tre kvarter.

Som vi kosa oss! Busteliten bestilte pannekaker og "kakko", for det liker han best, og mamma bestilte seg kaffe mocca og sjokoladekake, for det liker jeg. Mens vi satt og spiste, pratet vi om alt mellom himmel og jord (mer om himmel, forresten), og etterpå gikk vi i butikkene på kjøpesenteret og tittet. Busteliten fikk seg nye bunadssko (og mamma'n sjokk: størrelse 30!) og en selvvalgt leke i lekebutikken, og jeg en ny genser. 

Etter en stopp på det faste "spystedet" i nabobygda til nabobygda, for å skifte nedspydd bukse ("noen" må lære seg å følge med på veien i stedet for lekene sine) og å underholde den ansatte på nærbutikken der, bar det videre hjem til pappa og lillebror som også hadde fått litt kvalitetstid sammen. Gjensynsgleden mellom storebror og lillebror var hjertelig som alltid, og Busteliten hadde mye å fortelle Bustekrøllen om etter dagens utflukt. 

Det er ikke det at det er så mye. Det er ikke så veldig spennende. Men, disse små avbrekkene er noen av de beste jeg opplever at jeg har som mamma, rett og slett fordi det gir meg tid. Tid til å snakke med barnet mitt, lytte til barnet mitt og tid til å ha fokus på barnet mitt. Det er når jeg har tid til alt dette at jeg føler jeg gjør det best som mamma, og derfor er disse avbrekkene så kjærkomne, enten jeg deler dem med Busteliten eller Bustekrøllen. Når ingen hverdagslige hendelser, som klesvask, oppvask, matlaging eller annet, kan avbryte og vi bare kan kose oss i nuet, da er det ekstra kjekt å være mamma.