Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




søndag 20. desember 2009

Flyskrekkpoeten

Jeg hadde i min ungdom en kort karriere som poet. Jepp, du leste riktig: poet. Ja, jeg ble til og med publisert ikke mindre enn to ganger! Tenke seg til, familiens store dikterspire liksom; det hadde det nok ikke trodd! Bakgrunnen for denne "suksessen" er ikke av vesentlig betydning for det følgende, men jeg ble nå antatt som det heter, til en diktsamling utgitt i regi av Høgskolen i Østfold. Diktet mitt var faktisk så bra at det senere kom på trykk i Vårt Land med påfølgende intervju av forfatterinnen (altså meg). Det var ansvarlig redaktør for diktsamlingen som hadde anbefalt diktet mitt til avisen, angivelig fordi det beskrev så godt hvordan det var "å være ensom med sine lidelser". Redaktøren trodde med andre ord jeg var syk på sinnet og potensielt suicidal, og undertegnede fikk et svare strev med å overbevise avisens utsendte om at diktet kun handlet om "ren, skjær flyskrekk". Lite fristende å bli hengt ut i en landsdekkende avis som sinnsvak og en fare for seg selv, liksom. Diktet handlet imidlertid "bare" om, som antydet over, min ikke rent så ubetydelige flyskrekk.

Jeg er ikke kjent for å få de riktige ordene ut på riktig plass, og gullkornet som har festet seg best hos min husbond (og antakeligvis et titalls medreisende denne aktuelle novembermorgenen), var det jeg serverte på Gardermoens gate 37: "Åh herregud, er det fly her!?". Neddopet som jeg var på beroligende før den forestående flyturen, hadde jeg sovnet mens vi satt og ventet, og innen jeg våknet hadde mørke blitt til lys. Overraskelsen var derfor oppriktig stor over at den asfaltbelagte plassen utenfor vinduet var fylt med fly. De var jo ikke der når jeg sovnet! Yeah right, liksom. Den det var mest pinlig for i øyeblikket, var med stor sannsynlighet min kjære mann...

Jada, vi snakker flyskrekk. BIG time. Er du på en flyplass og ser en eller annen som svimer av ved innsjekkingsskranken, kan du være 99 % sikker på at det er meg. Skrekken har imidlertid ikke overmannet reiselysten, og jeg ser jo at det er dumt å la den være årsaken til at jeg bunkrer meg inne her hjemme, men det er til tider på nippet. Historiene er mange, og jeg er ikke noe enkelt reisefølge. Likevel, jeg skaffer til veie en del ekstragoder når vi er på verdens flyplasser, og det er nok få som kan skryte på seg å få sin egen buss ut til flyet (både to og tre ganger). Og forresten, har du noen gang, bokstavelig talt, grina deg til en plass på første klasse? Tru'kke det! Been there, done that. Jeg får alltid uten unntak tilbud om å sitte i cockpiten, slår alltid av en prat med kapteinen, og får dessuten spesialbehandling av kabinpersonalet. I fjor sommer fikk jeg til og med tilbud om sykebil hjem fra Gardermoen i det jeg besvimte på stengolvet deres (hvilken idiot av en arkitekt!), og pådro meg hjernerystelse. Dette høres kanskje luksuriøst ut, men det kan jeg forsikre deg om at det ikke er. Det er ikke lite pinlig når medreisende treffer deg i hotellobbyen noen dager etter ankomst og spør, med bekymret mine, om det egentlig går bra med deg. Kommer du bak meg inn på flyet, vil du tenke at jeg minner mest om en katt som ikke vil inn i buret, der jeg setter ben og armer til hver sin side slik at det er umulig å dytte meg inn på flyet.

Jeg vet at flyskrekk er, i likhet med de fleste andre redsler, en irrasjonell frykt. Jeg vet at det er farligere å kjøre til flyplassen. Jeg vet alt det der, men det hjelper ingen verdens ting! Jeg er like redd! I sommer prøvde jeg healing mot denne flyskrekken, og det gikk faktisk over all forventning. Jeg klarte både tur og retur til Tallinn uten både medikamenter, skrik og tårer. Nå skal jeg imidlertid snart ut å fly igjen, og jeg føler meg ikke like tøff i trynet nå som da. Jeg får vondt i magen bare ved tanken. Jeg vil klare meg uten medikamenter også denne gangen, men da tror jeg nesten at kosebamsen må få være med meg. Gjennom healingen lærte jeg meg teknikker som får meg til og slappe av, og jeg vet at jeg må fokusere på det positive. "Jag kan flyga, jag är inte rädd" får bli mitt mantra, i god Stieg Helmer-stil. Dette skal jeg klare! Jeg kan ikke gro fast her i huset, bare fordi jeg er totalt skrekkslagen.

Jag kan flyga, jag är inte rädd.
Jag kan flyga, jag är inte rädd.
Jag kan flyga ....


1 kommentar:

Frøken BitterSøt sa...

Kjenner meg bare SÅ igjen! ;D Ler og griner om hverandre!

Related Posts with Thumbnails