Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




tirsdag 22. juli 2014

Bekjentskaper fra savannen

Før jeg får skattefuten og det som verre er på nakken, er det vel like greit først som sist og fortelle at jeg har FÅTT noe. Eller, Busteliten har FÅTT noe. En gave. Leker. Som mora er temmelig misunnelig på.

Like før vi dro på ferie til Kristiansand med den nyinnkjøpte penkingvonga vår (jada, vi har vært på ferie, men det får vi ta siden), så dumpet det nemlig ned i postkassa vår en rekke dyr. Det var en løve og en løveunge, en elefant, en giraff, en flodhest, en sebra, og en sjimpanse. Perfekt før tre dager i dyreparken!


Det som gjorde mamma'n veldig misunnelig på denne gaven til Busteliten, var at det var veldig flotte dyr. Jeg, som fra egen barndom, er vant med griser med støpekant på ryggen og hester på ustødige ben, ble veldig positivt overrasket over hvor mye mer robuste disse dyrene var. Det var god størrelse på dem, og de var gode å holde i - selv for en voksenhånd. I tillegg var de veldig naturtro, men så er jo også det noe produsenten har satt seg som mål at de skal være, all den tid dyrene er håndmalte og godkjent av zoologiske hager. Et pluss får de også for å komme i forskjellige størrelser. Elefanten var faktisk stor, og løveungen mindre enn kongen sjøl.


Busteliten syntes også at dette var flotte dyr, og de var jevnt med i leken utenfor penkingvonga i løpet av ferien. Riktignok som hjelpemannskaper i Jupiter for brannmann Sam. Innimellom utgjorde nok løven en trussel for stasjonsmester Steel, men det var ikke verre enn at Sam og flodhesten fikset det, altså. 


Schleich var for oss en ukjent leketøysprodusent frem til nå, men vi har fått et veldig positivt førsteinntrykk, og håper å stifte mer bekjentskap med dem etter hvert. Med to små kællær i huset, vil jeg tro at det vil være høyt forbruk på mye av det de har å tilby. Vil du lese mer, kan du trykke HER.


Feriefortellinger kommer jeg tilbake med når klærne er vasket, og frukthagan er tømt for bær. Også skal jeg lære meg å tørke solkremen av mobillinsa før jeg tar bilder i kveldssol.
Vi blogges!

 

søndag 6. juli 2014

Når mamma ikke er pedagog. Overhodet.

Alle har vi vel våre svin på skogen (eller i fjøset), men sånn i det store og det hele har jeg for det meste vært et ærlig og hederlig vesen. Så ble jeg mamma, og så var det slutt på dét. Jeg, som måtte slå opp i fremmedordboka for å forstå betydningen av ordet pokerfjes, har blitt en mesterløgner. Nå ljuger jeg meg lukt åt varmere breddegrader uten og blunke. Jeg, som ikke klarte å skrive noe annet enn artikler og utgreiinger i mangel på fortellerkunst da jeg gikk på skolen, forteller skrøner som de var de reneste sannheter. Ja, jeg tror til og med på det jeg forteller selv! Å bli mamma, gjorde meg på mange måter til et bedre menneske, men på dette punktet ble det altså verre. Mye verre.

"Nå må du passe deg, eller så kommer elgen!" 
Det bare kom. Jeg aner ikke hvorfra, men jeg var altså så desperat etter å få spist opp det saftige kjøttstøkke' mens det ennå var varmt, at jeg truet med elgen. Elgen, liksom!
"Høh?" Busteliten stoppet og gråte tvert, og bare stirret på moren sin.
"Høh?" var i grunnen det jeg tenkte også, for hvorfor i alle dager skulle elgen komme? Hvordan skulle jeg fortsette denne skrøna uten å bli ferska?
Før jeg fikk tenkt meg om, kom forklaringen:
" Ja, hvis ikke du slutter og gråte, så kommer elgen og lurer på hvorfor i alle dager du gråter så fælt!" overbeviste jeg. "Høh? Elgen?" "Ja, elgen. Og vi vil vel ikke ha besøk av ham, vil vi vel?" Nå var jeg virkelig på glid, og før Busteliten rakk og svare, fortsatte jeg: "Vi kan jo ikke ta i mot besøk av elgen nå? For det første, så er det midt i middagen, og ikke har vi nok mat til at elgen kan få. Det ville jo være uhøflig ikke å tilby ham noe, og ikke har vi kokt kaffe heller. Nei, dette går ikke!" Busteliten, og Bustemannen, sitter og stirrer med store øyne på meg. "Dessuten," sa jeg, "så har vi ikke plass til noen elg her! Den er altfor stor!". Ferdig snakka, og ferdig grått. Elgen snudde i skaukanten, også ble det ikke noe besøk den dagen. 

"Hæ? Hva gjør den finger'n der oppi nesa di?" 
Busteliten ser på meg, trekker fingeren halvveis ut før han stapper den opp igjen og fniser. "Nå på du passe deg, eller så kommer... Så kommer motorsagtrollet!" Jeg legger inn en dramatisk, liten kunstpause, og ser på Busteliten. Fingeren er på vei ut igjen. "Motorsagtrollet må du passe deg for, altså!" Busteliten gjør store øyne. "Motojsagtjollet?" "Ja, motorsagtrollet. Og vet du hva han har med seg?" Jeg venter ikke på svaret engang. "Han har med seg ei stor, diger motorsag! Den bruker han til å kappe av alle fingrene slik at det ikke går an å pelle buse noe mer! Én etter én sager han dem av." "Ooooj!" Dette funker. Nå snakker vi samme språk. Vi forstår hverandre, ungen og jeg. "Du vil vel ikke at motorsagtrollet skal komme og skjære av fingrene dine? Hæ? Det hadde jo vært kjekt og beholde dem slik at du kan gjøre andre ting?" Joda, Busteliten var enig i det, også ble det ikke noe mer buseplukking den dagen. 


"Veslekæll? Nå MÅ vi gå og legge oss." (Eller "vårs", som det heter på våre kanter.)
"Nei!" "Jo!" "Nei!" "Jo!" "Neeeeei!"
"Joooo! Eller så... Eller så kommer sengetrollet!" 
"Høh?" "Ja, sengetrollet!" Oh-uh! Hjernen jobber på høygear. Sengetroll, liksom. Hvor dust går det an å være? Dette kan slå to veier, så her gjelder det og spille kortene riktig og veie ordene med en godt tarert vekt. Man vil jo aller nødigst (faktisk ikke i det hele tatt!) påføre toåringen ytterligere lakenskrekk fem minutter over leggetid! "Høh?" spør Busteliten igjen. "Jo, nå skal du høre," begynner jeg. "Sengetrollet, det er et DIGERT troll. Ja, munnen hans er så stor, at det er plass til hele senga di inni der. På langs!" "Senga mi?" spør Busteliten. "Ja, senga di. Den fine stor gutt-senga di som du fikk av nissen til jul, vet du. Hvis ikke du går og legger deg nå, så kommer sengetrollet og SPISER senga di!" Jeg gjør meg så dramatisk som jeg bare tør, og det har så absolutt effekt, for Busteliten piler inn på badet, klar til å skifte bleie og pusse tenner. "Sånn, og nå må du sove. Det er kun når du sover at du skremmer bort sengetrollet, for da skjønner han at han må lete etter en annen seng og spise. Hvis ikke du sover, trur'n fortsatt at'n har sjans! Natta!"

"Vil du ikke ha mat, sier du? Jammen du som er så glad i kjøttboller?"
"Nei! Ikke sulten!" 
"Vennen, du må spise skal du bli stor og sterk!"
"Nei!"
Og, etter en lang dag i barnehagen, så er selvsagt dette nei-et akkompagnert av et digert hyl, etterfulgt av krokodilletårer og tenners gnissel. Slikt orker rett og slett ikke mor og høre på, etter en lang dag, midt i middagen. Desperate situasjoner tyr som kjent til desperate løsninger, og så er det på'n igjen. "Hysj! Hørte du det?" "Høh?" "Det er noen som gråter!" Jeg legger øret inntil magen til Busteliten, som trekker heisen og venter på fortsettelsen. "Ja, hør her! Mamma hører at noen gråter inne i magen din. Det er... jeg tror det er... Sultentrollet!" "Sultentjollet?" "Ja. Stakkar! Han er så sulten, så sulten, også får han ikke kjøttboller!" "Hæ?" Busteliten har helt glemt hvor forferdelig synd det nettopp var på ham, og sitter med kulerunde øyne og lurer på hvordan vi kan få dette sultentrollet til å holde fred ned i der. "Sultentrollet vil ha kjøttboller, Busteliten, og den eneste måten han kan få kjøttboller på, er at du spiser dem. Fort deg nå!" Og Busteliten gafler innpå. Først én. Så to. Så er plutselig hele tallerkenen tom. "Sånn. Nå er sultentjollet mitt mett," konkluderer Busteliten med før han takker for maten. Så går det tjue minutter: "Sultentjollet mitt gråter!"

Ta-ta! Og slik kreeres den ene "livsløgnen" etter den andre. Små usannheter som av et lite menneske blir oppfattet som sannheter, oppe og vedtatt, bare fordi mamma sier at det er sånn. Selvfølgelig finnes det troll! I grunnen er det skremmende hvilken makt man som voksen har over et lite barnesinn, når man tenker over saken. Selv har jeg avslørt mine livsløgner langt inn i tjueåra. Når sant skal sies, har jeg faktisk ikke avslørt alle ennå. Mang en gang har jeg tenkt at jeg alltid skal være dønn ærlig med mine egne barn, og ikke fare med skrøner og usannheter, men disse småtrolla (!), de gjør ett eller annet med en altså... Det er vel ikke akkurat hevnlyst det er snakk om, men noe er det i alle fall som får tunga på glid. Én ting er hvertfall sikkert, og det er at det finnes flere troll i skauen!


 

søndag 29. juni 2014

Skam og tabu? Eller sunn fornuft?

Like før helgen satt jeg og så på God Morgen Norge, og jeg kjente at jeg ble provosert. Temaet dreide seg om hvorvidt vårt forhold til nakenhet hadde endret seg de siste årene, og helsesøster Nina Misvær og leder for Press, Redd Barna Ungdom, Andrea Sjøvoll, var invitert i studio for å diskutere saken. 

Det var både synd og skam at vårt forhold til nakenhet var preget av tabu og nettopp skam, mente intervjuobjektene. I Evas drakt er vi ankommet denne jorden, og at kroppen vår skal være noe pinlig vi aller nødigst vil forholde oss til, er slettes ikke sunt. På badestranden og de norske svaberg, er det langt mellom små barn som frydefullt løper nakne rundt og nyter sommeren, og selv toppløse jenter skulle man lete lenge etter. Synd. Nå måtte det snart tas et oppgjør med samtidens kroppsideal, før vi ødela en hel generasjon og deres forhold til egen kropp! 

Men hei og hallo! En liten reality check, vær så snill! Er det virkelig fordi vi er flaue over hva vi har under klærne at vi lar dem henge på? Er det samtidens kroppsideal eller samtidens teknologi som er det egentlige problemet her? Ikke én gang ble spørsmålet stilt, såvidt jeg fikk det med meg hvertfall, og det var nettopp det som provoserte meg.

Støtt og stadig leser vi om episoder der det har blitt funnet ulike spionkameraer skjult på offentlige toaletter og i garderober. Spesielt utsatt later det til at jentegarderobene er. For ikke lenge siden, kunne vi i lokalavisen vår lese om noen kameraer som var funnet i garderoben i en av byens idrettshaller. En garderobe som også brukes av den videregående skolen som ligger like ved. Kameraene var forkledd som knagger. Men like fullt er det altså skam over egen kropp og alskens skavanker som gjør at ungpikene ikke vil dusje sammen med sine jevnaldrende etter gymnastikktimene. Virkelig?

Og la nå barna få løpe nakne på stranden, da! De pedofile går i 80 % av tilfellene etter kjentfolk likevel, og opptrer ikke i store folkemengder, i følge Misvær. At de voksnes skam i forbindelse med menneskekroppen overføres til barna, er ikke bra. Kle av dem! Ja, også kan du heller følge litt ekstra med på de menneskene som er rundt dere slik at det ikke oppstår uheldige situasjoner. 

Come on! Sånn seriøst, hvor vanskelig er det å få tatt et bilde i smug, uten at noen merker det? Sånn på ordentlig? Lat som om du forsøker å oppnå bedre dekning, skriv en tekstmelding, surf på nettet, ja, hva som helst. Ingen ser hva du gjør på din telefon, og det å få knipset et bilde eller ti, er piece of cake i våre dager. Og joda, visst kan vi følge med på menneskene rundt oss, men hva skal vi gjøre da? Kjefte på alle som bruker mobiltelefon på stranda fordi de kanskje gjør noe de ikke burde?

Neida, det er sikkert ikke alle som har et like godt forhold til kroppen sin. Alle har vi noe å utsette på egen kropp, og sammenliknet med "alle andre" kan det virke som om de fleste av oss kommer til kort. Men, er det virkelig derfor vi dropper dusjen etter trening, og heller tar den hjemme? Tar på barna badebukse på stranda og selv beholder bikinioverdelen? Eller er det fordi de aller fleste av oss innser at verden ikke lenger er så ufarlig som den en gang kanskje var?

Jeg kan ikke snakke for alle dere andre foreldre, men når jeg i sommer velger å la Busteliten ha badebukse på stranda, så er ikke det fordi jeg mener at han bør skamme seg over kroppen sin. Og at jeg, selv i en alder av 27, kvier meg litt for å kle av meg i garderoben etter svømmekurset til ungene, har faktisk ikke så mye med de to barnefødslene jeg har vært gjennom å gjøre. Det hele handler faktisk om at dette, i vårt samfunn og med dagens teknologi, er blitt situasjoner som vi ikke har fullt og helt kontroll over til tross for at det er våre egne kropper. Tilgangen på tekniske duppeditter er blitt stor, og konsekvensanalysen mindre. Sjansen for at noe skjer, er forsvinnende liten, men skulle man allikevel bli utsatt for noe, så er det så fryktelig synd. Jeg ønsker i alle fall å gjøre det jeg kan for at jeg selv, og ikke minst barna mine, skal være så trygge som vi kan. Hysterisk behøver man ikke bli, men noen forhåndsregler kan da være smarte å ta? Som for eksempel klær.

Hva tenker dere?
Handler vårt endrede forhold til nakenhet om
skam, eller ønsker vi bare å være litt forsiktige?


 

torsdag 26. juni 2014

Ja! Seriøst!

I kategorien "samtaler jeg aldri i verden trodde jeg skulle føre i slutten av juni", kan jeg nå tilføye følgende:

- Mamma? Væ'med å lage snømann?
- Nei vennen, mamma lager middag akkurat nå. Spør pappa.


- Mamma! Se! Mark!
- Næ! Så stor og fin! Ta den med ut i snøen igjen, du. 


Ja! Seriøst! I dag! Juni, den tjuesjette. 

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Det startet med et brak. Så kom det enda et brak, og deretter ett til. Det gav seg liksom aldri. I godt og vel tre kvarter stod Tor og slang hammer'n sin att og fram over hustaket vårt. Og det regnet. I bøtter og spann. Vannet rant i strie bekker nedover oppkjørselen her, ja, Bustemannen måtte til og med ut å reparere den i ettermiddag. Så kom haggelet. I bøtter og spann, det også, og på størrelse med klinkekuler. Jeg har aldri sett maken.

Det er litt som X-Files; du tror det ikke før du får se det.

Inne satt Bustekrøllen og jeg. Jeg, voksenpersonen som liksom skulle prøve og beholde hvilepuls for ikke å stresse opp den lille, men som egentlig var dritredd selv. Hadde det ikke vært for sommerdekk og hva jeg antok at var en såpeglatt vei, hadde jeg trolig rømt min vei. Ja, sammen med Bustekrøllen da, selvfølgelig.

Veiene i sommer-Norge er det intet å utsette på for tiden!

Heldigvis gikk det over. Vi overlevde detta óg. Og Busteliten kunne kose seg med å lage snømenn. I juni. Det er jo ingen som vil tro ham når han kommer og forteller dette i barnehagen i morgen (man skulle nemlig ikke mange kilometerne sør for bøgda før solen skinte og veiene var bare). Jeg tipper barnehagepersonalet kaller oss inn til samtale temmelig snart, i et fåmælt forsøk på å få guttungen til å slutte med slike fantasier. Snø i juni, liksom. Den må du lenger ut på landet med, ho-ho!

 

onsdag 25. juni 2014

Fest på en hverdag

Busteliten er overmoden for sommerferie nå. Litt mindre gresspollen hadde sikkert heller ikke påvirket humøret i feil retning. Uansett; det er viktig med sysselsetting på ettermiddagene for at vi skal ha det hyggelig sammen. Særlig fordi Bustemannen jobber mye kveldstid for tiden, og det er ikke til å legge skjul på at det til tider krever sin kvinne å holde en tre måneder gammel baby i godt humør, samtidig som man gir toåringen påkrevet oppmerksomhet. 

Men, hva skal man finne på slik, dag etter dag? Å sende toåringen ut i gata for å leke, er liksom ikke noe alternativ all den tid "gata" her har en fartsgrense på 80 km/t og følgelig flere biler enn unger. Heldigvis er ofte det enkle det beste, så i dag, før Busteliten kom hjem fra barnehagen, hadde jeg gjort i stand følgende på kjøkkenbenken:


Etter middag, fortalte jeg ham at vi skulle få besøk, men ikke av hvem, og at han måtte lage både kake og kaffe til de som skulle komme. I tillegg måtte han dekke bordet. Litt forvirret tok han fatt på oppgaven, men du og du så fornøyd han var da kaka stod i ovnen og kaffen sildret i trakteren. (Og den kvartkiloen med kaffe som lå på kjøkkengulvet, feiet han opp på eget initiativ før han gikk og la seg.) 


Bordet ble dekket med vårt fineste servise, og da vi hørte en bil ute på tunet var han snar om å springe ut på trappa for å se hvem som kom. Da beppe og beppemor (bestefar og bestemor) kom til syne rundt hushjørnet, hørte jeg gledeshvinet helt inn i stua! Overraskelsen falt tydeligvis i smak, og det ble noen hyggelige ettermiddagstimer sammen med beppe og beppemor. Ikke minst er det godt og se at selv de minste små tingene kan være til stor glede, og det er forhåpentligvis disse små tingene barna våre vil huske og se tilbake på som fine minner den dagen de selv blir store.


Og - har du et tips til andre slike små hverdagsfestligheter, så del dem gjerne i kommentarfeltet under.
  

 

mandag 23. juni 2014

Om barskinger. Og tingenes egentlige tilstand.

Først tok Åller'n grådig for seg, som den parasitten han var i syvogtredve uker. Nå er det den pokkers, møkkaknotten som opererer på et svært begrenset geografisk område som spiser meg opp. (Det er ikke å hige etter og være en A rhesus pluss når du bor på våre kanter!) Uansett. Om jeg tæres opp eller ei, så kan jeg i alle fall dø vel vitende om at jeg har tilbragt et natt med en uniformert herremann. Rekk for all del opp hånden du kvinne som ikke før har drømt om det.

Ung og dum som jeg er, trodde jeg jo at jeg gikk til køys alene i går, og at jeg hadde hele den vide dobbeltseng for meg selv. Hele natta'n. Men, så feil kan man altså ta! (Greit, så var toåringen der også da. Det var i utgangspunktet derfor jeg hadde den for meg selv. Forhandlinger med utfall til fordel for... Tja, det var vel forresten egentlig en vinn-vinn. Nu vel.) Ut på morraskvisten våknet jeg nemlig av noe hardt som presset mot låret mitt. Jeg bretter dyna til side, og den kjekkeste, og strammeste briten jeg kjenner til, åpenbarte seg ved min side:


Akk, ja. Uniformerte menn er ikke hva de engang var...
Det er bare å innse.
#livetsomsmåbarnsmor

(Skulle så gjerne puttet på etiketten "Livets små fornøyelser", men det får bli med "Mammablogging".)

 

torsdag 12. juni 2014

Plass nummer...

Av alle de tingene som burde vært gjort et par, tre dager før det skal arrangeres barnedåp i heimen, så er kanskje ikke Busteblogging det som står øverst på gjøremålslista, men noe må man ta seg til mens man venter på at småkællæne skal falle i sin dypeste søvn også? For joda, vi lever! Det er bare det at vi tilbringer så mye tid utendørs og med huslige sysler at bloggen hele tiden rykker bakover i køen. Fra plass nummer 329 og til plass nummer 457 på no time! Et måltid med tomatsaus som ingrediens, og vips! så er den nede på plass nummer 601.

Bustemannen har sydd inn bunaden min.
Ved hjelp av tommestokk.
G A L S K A P ! ! !

I går vasket jeg tomatsaus av kjøkkenbordbena. Enda vi ikke har spist tomatsaus på to uker, og hvertfall ikke siden sist de selvsamme bordbena ble skrubbet.

Busteliten har bidratt i vindusvasken. 
Mutter'n sa noe om ei bøtte, sand og vann. 

Noen har kanskje lurt på om barnevernet har kommet og halt meg inn siden sist det ble Busteblogget, men da kan jeg stolt fortelle at jeg har lært meg til å huske på at jeg har to barn. En baby også. Nå vet jeg hvor jeg har ham til en hver tid. I hvertfall sånn nesten. Det eneste familiemedlemmet jeg ikke har kontroll på nå, er Ulf. Vi savner tre stykker. Trøsten er at de finnes i huset, men motet forsvinner litt når jeg vet at det er treogtyve rom å lete seg gjennom. Desverre har både Busteliten og Ulf tilgang til dem alle. Sukk.

Det hekles på en smekke til dåpskjolen.

Førstkommende søndag blir det enda flere å holde styr på. Da ramler det inn intet mindre enn treogtredve mennesker her i huset, og i den anledning har jeg pussa både vinduer og arvesølv. Bare man har en unnskyldning, er det utrolig hva man kan få unna på en uke eller to, altså! I går var vi og robba utlandet (les: Sverige) for mat, og nå er Bustemannen og tømmer bedehuset for både bord og stoler slik at vi har noe å sitte på og spise ved. Bedehusgjengerne får heller bare stå. 

Forklaringa på hvorfor det er langt mellom blogginnleggene.

Også må jeg jo skryte litt av den fantastisk flotte bestefaren jeg har, da. Når jeg først skal publisere noe. For, da bestefedre ble delt ut, var jeg heldig og trakk et langt strå! I dag har nemlig bestefar vært her og luka, gjødsla og vanna blomsterbeda (det er ikke få) og klippa plenen vår. Akkurat den plenen har han forresten for vane å klippe for oss. "Det er det minste jeg kan gjøre for dorr, når dere har vært så snille og tatt over detta greiene her," mener'n på. Og "detta greiene her" er da altså huset vi bor i og de tilhørende 2,5 mål med tomt. Mesteparten av denne tomta er bedekket med gras, så da skjønner dere sikkert at det er en innmari snill bestefar jeg har!

Her er til og med septiktanken rengjort før gjestene kommer!

Skal vi se... Fem avsnitt, og fortsatt er noen våkne. Da kjører vi i gang med avsnitt seks: I anledning dåpen, så har vi jo så godt det har latt seg gjøre forsøkt å forklare den stolte storebroren hva dette er for en happening. Allerede 17.mai startet vi forberedelsene, og da jeg stod og pakket bort bunadene, fortalte jeg Busteliten at "neste gang vi skal pynte oss med bunadene våre, det er når Bustekrøllen skal døpes og få vann på hodet sitt. Men det er en hel måned til." Dette med tid (og dialekt) er - forståelig nok - ikke helt enkelt å begripe for en stakkars toåring. Busteliten har følgelig i hele den påfølgende måneden ("månen") etter 17.mai gått rundt og fortalt at Åller'n skal få vann på hodet og måne. La oss inderlig håpe at det blir med vannet. 

Vel, nå sover alle som skal sove, så da er det bare for mor og kaste seg rundt og fortsette ærbe!
Ha en fin kveld!


 
Related Posts with Thumbnails