Made by Bustenellik

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, men jeg vet jo at jeg likevel ikke gjør det, men nå gir jeg snart opp altså! Her har man knapt kommet seg på bena og ut i arbeidslivet igjen etter en måneds sykemelding, og så blir man fullstendig slått ut av en kraftig forkjølelse! Det føles som om universet står og slår meg i hodet med en spade, mens det skoggerler av den skrante helsa mi. Hva gir'u meg?

Nåja. Ikke så galt at det ikke er godt for noe. Det har jo plutselig blitt vår, så tida jeg har ligget på sofaen og sløvet, har jeg brukt til endelig og fått heklet en vårlue til veslekæll. Den i ull begynte å bli irriterende varm for ham, så det var godt at mora endelig fikk ut finger'n og fiksa en ny en i bomull.  Jeg har også kommet i gang med lua til bunaden, men den får han pent holde ut med at blir i merinoull. Buandstøy er bunadstøy!

Jeg syns det er utrolig moro å hekle om dagen. Det er så gøy å ha funnet et håndarbeide som til og med jeg får til! Ingen harde masker og skjeve arbeider, ingen undertråder som slår knute på seg eller mønster som jeg ikke forstår. Problemet er bare at jeg hekler mer enn vi trenger her i huset, så er det noen som har lyst på hjemmeheklede luer Made by Bustenellik, så må dere gjerne ta kontakt. Mailadressen min finner dere i venstre marg. 

Her skal resten av fredagskvelden brukes til å ligge på sofaen og pleie forkjølelsen (ja, jeg syter og ja, jeg vet det). Foran oss ligger det en hektisk helg som ikke tar hensyn til pottetette bihuler. Heldigvis er det (nesten) bare kos som står på programmet, og det er fint å tenke på.

Jeg ønsker deg som titter innom en god helg,

og håper at du har noe fint på programmet også?

 

En liten forskjell

Det stod to damer og snakket sammen på utsiden av disken min i formiddag. De var nok passert de femti. "Åssen går det med dere, da?" spurte den ene den andre. "Nei, vettu hva, nå går det skikkelig dårlig!" var svaret den første fikk. "Wow!" tenkte jeg. Videre kom det også frem av samtalen at heller ikke den første hadde det noe særlig om dagen. Jeg fikk bare med meg bruddstykker, og vet ikke hva som tynget de to, men de imponerte meg med sin ærlighet. 

Kaffe. Kaffe. Kaffe. Og en fin kopp.

Det er alltid en hverdagsglede.

 Da den ene senere kom bort til meg for å handle, klarte jeg ikke å tie om tankene mine. Jeg beklaget at jeg hadde overhørt samtalen deres, men jeg ønsket så gjerne å rose de to for å ha turt å være så ærlige. Særlig siden jeg hadde forstått ut av samtalen at de ikke var spesielt nære. For hvor ofte svarer vi egentlig ærlig, når vi blir spurt om hvordan det går? Som oftest velger man minste motstands vei, og svarer det enkleste. Det går bra. 

Veslekæll som hjelper til med å dekke frokostbordet.

Stabler vi i høyden, får vi plass til mer!

Damen satte tydelig pris på min "innblanding", og la ikke skjul på at livet var tungt om dagen. Likevel understreket hun at hun var opptatt av å fokusere på de små gledene i livet. Som for eksempel at hun var bedt på middag til sønnen sin i morgen. Det gledet hun seg veldig til.

På besøk hos (tipp)oldemor.

Jeg er fan av hverdagsgleder, og jeg tror kanskje det er her nøkkelen ligger, fremfor å presse ut av sine fjerne og nære hvordan de egentlig har det. Mange av oss ønsker ikke bestandig - av ulike årsaker - å være så ærlige om nettopp det, men en liten, hyggelig gest fra sin neste, er noe som kan gjøre dagen så veldig mye bedre. Uansett hvordan man egentlig har det.

Coca på glassflaske og Grændis. Hjemme alene-middag.

Jeg har lyst til å utfordre alle dere som leser dette innlegget, til å bli (enda) litt flinkere til å gjøre noe hyggelig for de dere møter på deres vei. Det bør ikke være så mye; slipp noen foran i køen, gi en kompliment for den fargerike genseren, et smil... Kom gjerne med forslag!

Et dårlig forslag. Dette er ingen hverdagsglede.

- Er du alltid ærlig? Liker du at andre er ærlige mot deg? -

 

Alle bildene er fra Instagram, der jeg deler mine hverdagsgleder.

Hva med en felles hashtag for de gledene vi gir andre (og som lar seg instagramme)?  

Slik at vi kan hente inspirasjon og få en hverdagsglede selv?

#bustetegleder

Dagens ævvtfitt

For min del må folk ha på seg hva søren de vil. Jeg mener, jeg flyr rundt i en cerisefarget piquetskjorte og en teit liten hatt hele dagen, så jeg bør jo egentlig bare holde snavla, men innimellom...

Hva prøvde hun å si, liksom? Hvis hun i det hele tatt forstod at hun sa noe, den jenta på en ni, ti år. Hun som fløy rundt i butikken med en sort topp med fargerike bokstaver på, som skrev teksten Been there, done that. Ja, ja. Det skulle jeg likt og hørt om, tenkte jeg.

Det sies at man blir voksen tidligere og tidligere, men ett sted går vel grensa, eller? 

 

, som bah *knis* lizzm

Og nei, det er ikke jenta jeg gjør litt narr av her, for hun visste neppe hva hun hadde på seg. Om noe, så er det jo designeren som er på bærtur, men mest av alt var det bare en artig observasjon fra dagen. Sånn til informasjon for de som eventuelt ikke måtte skjønne poenget her.

I beste mening...

Å jadda! Det er'a liv, selv om det kanskje ikke helt ser sånn ut. Eller føles sånn for den saks skyld, mandag som det er. I helga har jeg vært mannen-er-på-rølpetur-med-sjefen-enke, og jeg skulle egentlig ønske at den sjefen tok med Bustemannen på tur langt oftere, for gu'bevare meg væl som det er godt å ha følgende for seg sjæl: TV-kontroll, dobbeltsenga, TV-kontrollen, dyna, TV-kontrollen. Jeg ha'kke engang sveipa innom Discovery Channel og du og du for en glede! Men, nå var det ikke fraværende ektemenn som her skulle hylles i dag. Det skulle faktisk handle om småbarnsforelderens mange utfordringer. 

 Ja, for det er jo ikke til å komme unna at det er mange små og store kabaler som aller helst bør gå opp hver eneste dag, for at livet med de små (og sikkert oss mammaene og pappaene også) skal bli så behagelig som mulig. Søvn er en av de større, og viktige kabalene, og jeg har i det følgende planer om å utdype hvordan man kan få denne kabalen til å gå opp. Målet helliger middelet, eller hva? (Og jeg advarer dere likegodt først som sist; dette blir langt!)

Lørdag var Busteliten og jeg hjemme-hjemme (altså i hjemme som i barndomshjemmet og i hjembygda). Bestemor hadde trukket på åra siden sist, og vi leverte en gave i håp om å få noe etandes i retur. Er det ikke derfor man gir gaver og kommer i selskap? Livretten kom på bordet (én av dem; spiller ingen rolle hva det er, bare det er laget av bestemor og ikke har gjeller), og da vaffelhaugen gikk mot slutten, var det også slutt på go'humøret til Busteliten. Han var trøtt. Klokka var nå-pleier-han-å-våkne-fra-formiddagsluren, og enda hadde han ikke sovet mer enn et kvarter. What to do?

Barn sovner i bilen. Slik er det jo bare. Busteliten våkner hvis vi prøver å flytte ham fra bilen til senga. Slik er det også bare. Kjøreturen fra hjembygda og til Bustehjemmet er akkurat passe lang for en liten kar til å sovne, og mor bestemte seg resolutt for å ta den lange veien hjem. Altså den veien som går via nabobygda og nabobygda til nabobygda, ut på E6 og hjem. Da får man sånn omtrent tre kvarter ekstra i bilen, og klokkeslettet tatt i betraktning ville det være helt perfekt! Byssan lull, Busteliten.

Som avgjort, så gjort, og barnet faller i søvn. Makan til vellykka plan, tenkte jeg, og koste meg med musikk og egne tanker. Men, i det vi ankommer nabobygda til nabobygda, begynner det. Det starter med et vræl, og fortsetter med en serie vræl, kun avbrutt av "så, så". Alle som har kjørt på landets mange bygdeveier, vet at det ikke er bare, bare å stoppe i en veikant, men denne bygda hadde noe bygda mi ikke har, og det var en butikk. Mor begynte nemlig på dette tidspunktet å få bange anelser om hva denne vrælinga skyldtes. 

Jeg vrengte bilen inn på Joker'n, fikk med meg vræler'n sjæl og hastet inn i butikken. "Mariekjeks, hvor har de Mariekjeks?". Mariekjeksen ble funnet, tretten kroner overrukket til mannen i kassa, ut på parkeringsplassen, opp med bildøra, fikler med kjekspakka for å få den fordømte kjeksen ut, og BURP! Se der, ja. Og alt dette foregår mens jeg har en sterk følelse av å bli beglodd av alle nabo-nabobygdas innbyggere som står og smyger bak gardinene sine. Det er sikkert ikke hver dag de ser folk fra nabo-nabobygda, og det med unger "fullstendig ute av kontroll" (én fjær og fjorten høns og alt det der), og med spy fra skuldra og helt ned til håndleddet (akkurat dét var et faktum). Det er klart de må følge med! 

Heldigvis er jeg ikke mer ute av fatning enn at jeg husker at bilen er så fullstappa av vogn og trehjulsykkel, at jeg aller helst ikke bør åpne bagasjeluka på V50'n, i hvertfall ikke hvis antakelsene om gardinkikkerne stemmer. Dermed får jeg heller ikke tak i noe å tørke med, men det rekker jeg egentlig ikke å reflektere så veldig mye mer over før jeg blir overrumplet av nok et BURP! Hvorfor i alle dager skal den vesle kællen bli så bilsjuk, da? Og særlig når den eneste omveien hjem, kun består av svinger, svinger og enda flere svinger? Ja, ja. Det var gjort i beste mening. 

Men, ingenting er så galt at ikke det er godt for noe. Barnet fikk én Mariekjeks, og før han i det hele tatt rakk å smake på den, så jeg i speilet et barn som satt dobbelt i setet sitt og snorket. Så funket det likevel, da. Puh! Og barnet sov. Og sov. Og så kom vi hjem, og da sov barnet enda litt til. I bilen. Dobbeltpuh! Kvelden var redda.

Nå sitter jeg her, og lurer litt på hvilken erfaring jeg egentlig har gjort meg, etter denne lille episoden. Det første som faller meg inn, er at dersom barnet ikke vil sove, så er det bare å kjøre en heisatur på svingete bygdeveier med telehiv helt til barnet spyr, for det vil gjøre barnet så utmattet at det faller i søvn tvert. Meeen, det er liksom noe som skurrer, her? 

Nåvel, det var gjort i beste mening, da, og selv om det ikke gikk heeelt etter planen, så fikk han i alle fall søvn! Og jeg må noe slukøret innrømme at denne nabo-nabobygda faktisk har noe som ikke bygda mi har, og det er en butikk. (Men det er det eneste også, altså, for bare se på bildene hvor vakkert det er i hjembygda mi! Så vakkert er det ikke i noen annen bygd, det er jeg helt sikkert på.)

- Hva er ditt triks for å redde dagen? - 

 

Charlotte Russe (behind the scenes)

"Klarer du det?"

Bustemannen nærmest spytter ut ordene, og setter øynene i meg så man nærmest kunne tro at jeg nettopp hadde tilbudt meg å hente ned månen til ham. 

"Eeeh... Ja!" 

"Javel? Ække det vanskelig æ?" 

Han er ikke fullt så påståelig lenger, men tonen hans røper en fortsatt sterk tvil.

"Eeeh... Nei!"

"Åssen vet du det da? Har du gjort det før liksom?" 

Når skal den frua gi seg, liksom?

"Eeeh... Ja!"

"Det har du aldri gjort mens jeg har kjent deg!"

Tvilen har slått over i noe som nærmest kan høres ut som et snev av sjalusi.

"Eeeh... Nei?"

Jeg vurderer å utnytte muligheten, men beroliger ham med at begivenheten fant sted på skolekjøkkenet i niende klasse. Ikke noe mer spenning knyttet til det enn som så.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Det er noen dager før bursdagsfesten til Bustemannen, og samtalen dreier seg om hvilke kaker som skal serveres gjestene. Bursdagsbarnet ønsker seg oreokake, ostekake og suksessterte, men er usikker på den fjerde. Jeg foreslår Charlotte Russe, og det er her tvilen melder seg hos nevnte bursdagsbarn, for kan kona virkelig lage rullekake? Det har han fint lite tro på. 

Hver gang Bustemannen stiller seg tvilende til fruens kjøkkenkunnskaper, argumenterer jeg alltid med at jeg alltid får sprø svor på ribba og at det har jeg faktisk klart siden jeg var fjorten. Dét argumentet stilner alltid en hver diskusjon, men ikke denne gangen. Bustemannen godtar likevel, under tvil, Charlotte Russe som et alternativ, med den beroligende tanken om at "vi kan jo bare stikke ned i butikken din og kjøpe ei kake om det går helt skeis" i bakhodet. 

De av dere som følger Bustenellik på Instagram, og som også var innom Bustebloggen i går, vet at både rullekaka og resten av Charlotte Russe kom seg til kakebordet. Her kunne historien faktisk endt, og vi kunne enkelt ha konkludert med at Bustemannen undervurderte husmorkunnskapene til sin frue så han aldri skal få glemme det så lenge han er gift. Det skal han heller ikke få lov til, men nå har det seg jo slik at Charlotte Russe også består av fromasj. Ikke bare rullekake. Og når det gjelder fromasjen, så var husmora på gyngende grunn. Dét var nemlig ikke pensum i heimkunnskap.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

"Legg 6 gelatinplater i kaldt vann i ca. 5 minutter. 

Rør deretter ut én og én plate i litt kokvarmt vann (ca. 0,5 liter)."

Omhyggelig måler jeg opp vannet, koker det opp, og rører ut gelatinen. Helt etter oppskriften, heller jeg gelatinen i en tynn stråle i fromasjrøren og tilsetter deretter rørte jordbær. Isipisi! 

"Bestemooor? Når man lager sånn derre Charlotte Russe, og den derre fromasjen? Skal den egentlig være like tyntflytende som vann?" Bestemor er en sånn husmorguru som kan alt om alt når det kommer til kokkelering og husmorering, og lettere panisk har jeg kastet meg over telefonen. Jeg har en sterk mistanke om at her trengs det eksperthjelp og det kjapt. "Nei? Den skal vel ikke det? Du får forsøke å sette den kaldt noen minutter, og se om den tykner til."

To telefonsamtaler, tre gelatinplater og en halvtime senere, er fromasjen fortsatt like flytende. Bestemor mener på at jeg nok kanskje bør prøve én gang til; det er tross alt ikke alltid at alt fungerer på første forsøk. Jeg har både tid og stålvilje, jeg, og når rullekaka tross alt gikk så lekende lett i boks, så skulle jeg da klare fromasjen også! Heldigvis, skulle det vise seg, lider jeg av dårlig hukommelse, og jeg må finne frem oppskrifta igjen før jeg på ny gyver løs. 

"Legg 6 gelatinplater i kaldt vann i ca. 5 minutter. Rør deretter ut én og én plate i litt kokvarmt vann (ca. 0,5 desiliter)."

O! M! G! Er det mulig?

Det er mulig.

Charlotte Russe kan trolig med fordel lages samme dag som

servering, med tanke på hvordan syltetøyet trekker inn i rullekaka.

Litt senere tikket det inn en SMS fra bestemor: "Jeg er så nysgjerrig; blir det Charlotte Russe på kakebordet i morra?" Jeg tekstet tilbake: "Ja." At det også blir en ny time hos optikeren skrev jeg ingenting om. Bustemannen på sin side, han var bare opptatt av at jeg hadde kastet det mislykkede forsøket i søpla, fremfor å spare det til han kom hjem fra jobb.

Rullekaka nevnte han aldri med ett ord igjen.

 

En bursdag, en utflukt og bilder. Av kaker.

Jeg har alltid insistert på at hverdagene er min favoritt, men nå er jeg neimen ikke så sikker lenger, altså. Etter å ha vært sykemeldt en måned på grunn av de dustete øynene mine, så ringte i går morges vekkerklokka atter klokka nullfemnullnull og da var det ingen bønn. At vekkerklokka ringte, skal jeg selvsagt være glad for, for det betyr jo at jeg er sånn noenlunde bra igjen, men det var i grunn liten trøst da jeg gned trøtten ut av øynene mens regnet hamret på ruta. Men, la oss prate om noe hyggelig, hæ?

Charlotte Russe, made from scratch.

Følg med i neste innlegg for "behind the scenes", 

mannete kommentarer garanteres.

I går hadde Bustemannen bursdag. Tjuesyv hele år. På lørdag ble han feiret med brask og barm, pølsefest og masse kaker. Midtpunktet ble han dog ikke, med en liten kæll på ett og et halvt som rula festen, men det tror jeg bursdagsbarnet syntes at var helt greit. 

Kakebord slæsj husmoras skrytebord. 

Som et alternativ til "vanlig" bursdagsgave, ønsket Bustemannen veldig gjerne at vi skulle dra til Liseberg sammen i stedet, og et bursdagsbarn får jo selvsagt hva et bursdagsbarn ønsker, så søndag formiddag satte vi kursen mot Göteborg. Vi hadde ikke kommet lenger enn Strömstad, da vi hørte et BURP! fra baksetet. Bustemannen og jeg bare tittet på hverandre, og den ene kunne se hva den andre tenkte: "Å nei! Ikke nå igjeeeen!". Vi kom oss av E6, fikk tørka opp, sjekka allmenntilstanden på spymaskinen, og konklusjonen var heldigvis at han "bare" var bilsjuk. En halv pakke Marie-kjeks, og vips så var det kurert. En ny runde med omgangssyke nå, tror jeg seriøst hadde tatt knekken på oss, altså! 

Ser dere godt etter, ser dere at det sitter en liten kæll inni bilen.

Spy eller ikke spy, til Liseberg kom vi oss, og vi hadde det veldig, veldig koselig. Sola skinte, og Busteliten var i sitt ess. Alt vi gjorde, gjorde vi på hans premisser, og han koste seg med karusellkjøring, båttur med mamma og bilkjøring med pappa. Det var mange mennesker å følge med på og mye rart å se, og han glemte helt å være trøtt, enda klokka ble formiddagslur og vel så det. Bustemannen og jeg koste oss også, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur som må gjentas om ikke så altfor lenge.

Nå er det tirsdag, og vi lever fortsatt på restene...

Nå er den vesle propellen i seng, og Bustemannen står ute og snekrer rammer til inngangspartiet vårt. Det blir så fint, og han er så flink. Jeg skal få gitt dere en sneak peak en av de nærmeste dagene. Nå skal jeg først og fremst utnytte tiden til å hekle litt; bestemor har bursdag til helgen, og jeg har planene klare for bursdagsgaven.

Har dere hatt en fin helg, da? Gjort noe spennende?  

Og tenk så flaks; det er fri i morra også! 

Kos dorr!

Vi blogges.

 

Tålmodig vår

Kalenderen viser 25. april. For fire år siden hadde jeg allerede brukt sommertøyet mitt noen uker på denne tiden. Nå sitter jeg med superundertøyet på, og koser meg under pleddet mens telys gjør det koselig på bord og i karm. 

Det er ikke egentlig så nøye, syns jeg. Jeg er en av de få menneskene som ikke er så utålmodig etter våren. Det plager meg ikke så ille å fortsatt bruke lue når jeg er ute, og å fyre i ovnen er fortsatt en selvfølge.

Men, at jeg ikke er utålmodig, betyr ikke at jeg ikke nyter de glimtene av vår som vi faktisk har. Da Busteliten og jeg var ute forleden dag, tok vi med oss noen kvister fra plommetreet vårt inn og satte dem i vann. Lenge stod de der helt bare, men plutselig så har knoppene skutt ut. Nå venter vi i spenning på når de første blomstene kommer.

Plommetreet vårt blir nok stående bart en god stund til, men dets tid kommer. Og selv om det er surt og kaldt ute i dag, så vi i alle fall det sikreste vårtegnet av dem alle: skolemusikken som marsjerte i nabolaget, og øvde seg til den store dagen. Busteliten gjorde store øyne da han så dem, og han stusset nok fælt på hva dette var. 

Nå er Busteliten i seng for lengst, og jeg nyter en rolig kveld mens Bustemannen er på farta. I morgen skal det bakes kaker, for i helga skal vi feire Bustemannen som snart har bursdag. Vi får se om ikke jeg stikker innom Bustebloggen med noen smaksprøver. Jeg ønsker alle som titter innom en fortsatt fin kveld, og tusen takk for alle gode kommentarer på gårsdagens innlegg. Det varmet på en litt merkelig dag. Det har forresten kommet til noen nye følgere i det siste også, og hjertelig velkommen skal dere være.

Bildene er fra gangen vår (som jeg skryter så fælt av).

Der har jeg overtalt Bustemannen til å henge opp et speil

foran det stygge sikringsskapet, og under passet det så

fint med en liten hylle. Love it!

Vi blogges!