Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




mandag 3. august 2015

Forsikringssak

I dag oppdaget jeg svarttrosten i toppen av morelltreet nederst i frukthagen vår, og når svarttrosten er på plass, da er det egentlig bare én ting å gjøre dersom man skal ha noe av potten selv. Det er å komme seg ut fort som svint, og gi den svarttrosten litt real konkurranse. I fjor vant han på walk over siden vi var på ferie, men i år så skulle vi jammen vise ham hvem som var sjefen i frukthagen her!

Her på Fjellborg er det arbeid nok til alle, og ingen hånd er for liten.


Det er imidlertid ikke slik at alle morellene kunne nås fra Ålles høyde. Heller ikke min, og heller ikke Bustemannen sin. Noen må derfor ta steget ennå litt lenger opp i høyden, og den noen, det ble meg. "Du er lettest," skyldte Bustemannen på, og nøyde seg med å plukke bærene av de grenene han kappet av fra toppen (som ingen kunne nå).


"Lettest? Du sa at det var lettere for deg å støtte gardintrappa for meg, enn det var for meg å støtte deg, fordi jeg var lettest? Du har ennå ikke tatt i den trappa?" Jeg befant meg på toppen av en vaklevoren gardintrapp, tre meter over bakken, balanserende på et ben for å få tak i en gren som var litt for kort til å nå på et mer fornuftig vis. "Høydeskrekk, tenker jeg vi kaller det!" 


Men neida, Det var ikke høydeskrekk. "Forsikringssak!"
"Forsikringssak," sa han. "Du har dårligst forsikring. Minst å hente." Sa han. Og klippet av nok en toppgren som falt rett i hodet på meg. Jeg stod fortsatt balanserende på øverste trinn.


"Pass deg for transformatoren da.
Sikkert ikke noe godt og ramle rett inn i den?" 
Ny kvist. Bam! 
"Jada, men det ville være betraktelig lettere å passe seg for den
hvis du sluttet å klippe av alle grenene som er rett over hodet mitt!"
"Forsikringssak." 
Greit.


To fulle kurver med moreller.
Menneskefolk - svarttrost: 1 - 0.
Jeg er like hel. Kontoen til Bustemannen like tom.

#hverdagenpåfjellborg

søndag 2. august 2015

En god middag

"Mamma! Jeg vil hjem!"

Etter middag hadde mor i huset fått den fikse ideen at nå skulle hele familien på skautur for å plukke blåbær. Ikke nok med at vi skulle traske og gå, liksom? Neida! I tillegg skulle vi arbe'! Skaffe mat.


"Mamma! Jeg vil gå hjeeem!" 
Nå satt Busteliten sliten og lei i midten av en halvplukket blåbærtue, og ville altså hjem. Han hadde nettopp hatt et ublidt møte med en tissemaur, og var ikke særlig motivert for å fortsette familieidyllen. 

Bustemannen og Bustekrøllen var allerede langt avgårde videre innover i skauen, og gode råd føltes dyre for å holde motivasjonen til treåringen oppe. I det minste frem til jeg hadde plukket tom min egen tue. "Jeg vil hjem!" 

"Men kjære deg, du som syns det er så moro å plukke blåbær?"
Busteliten hadde nemlig allerede fylt opptil flere kopper
med blåbær tidligere i løpet av sommeren.
"Ne-ei!"
"Å nei. Men jeg syns det er veldig fint at du er med og hjelper til altså.
Tenk så mye godt syltetøy vi kan få ut av dette, da?"
"Ne-ei! Jeg vil hjem!" 
"Men du? Tenk på det, at nå er det snart vinteren," begynte jeg, og fikk fornyet oppmerksomhet.
"Når det er kaldt ute, og masse snø? Så er du ute og bygger snømann, kanskje, sammen med Ooa." Busteliten så på meg og nikket ivrig.
"Plutselig så roper jeg på deg at det er middag, og du løper inn
og får av deg yttertøyet. Litt småkald og med røde roser i kinnene,
setter du deg ved middagsbordet, og vet du hva det er til middag?"
"Nei?"
"Pannekaker! Det er du jo glad i? Og vet du hva som er på de pannekakene?
Blåbærsyltetøy som vi har laget av de bærene vi plukker nå!"
"Ja!" ropte Busteliten ivrig. "Mamma! Da må vi plukke kjempemasse blåbær,"
konkluderte han, og kastet seg over tua si.
Glemt var tissemaur og hjemlengsel.


Og tenk så koselig det skal bli? Om noen måneder, når snøen laver ned i store filler utenfor kjøkkenvinduet. Når Bustefamilien er samlet rundt middagsbordet en mørk ettermiddag. På bordet står en høy pannekakestabel og blåbærsyltetøyet. Servert sammen med et godt minne fra en varm ettermiddag i sommer. Det tror jeg blir en god middag!


torsdag 30. juli 2015

Smak av minner

I disse dager er det hektiske tider her på Fjellborg. Bærhøsten er i full gang, og det plukkes, saftes og syltes til matboden i kjelleren nærmest når bristepunktet. Så mye godt vi har i vente utover vinteren!


I frukthagen har vi en diger busk med solbær, og en enda større busk med rips. Ikke alt er helt modent ennå, men bærene høstes fortløpende og havner i fryseren i påvente av at buskene tømmes helt. Da skal det saftes, og vi er spente på hvor mange flasker med solbærsaft og ripssaft vi får i år. Mon tro om det blir flere i år enn i fjor?


Vi har også en god del bringebærbusker, og hver eneste kveld er vi ute med skåla for å høste inn bærene som har modnet det siste døgnet. I dag hentet jeg inn godt og vel to liter med bær. Store, søte og saftige bringebær. Også disse havner i fryseren, og når sesongen er over, skal alt kokes til syltetøy. Eller saft. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå. Godt blir det nok uansett!


Siden vi bor i skaukanten, er også veien kort til masse deilige blåbær. Ja, vi har allerede vært ute på flere blåbærturer. Det later til å være et godt bærår i år her vi bor, så vi plukker så mye vi klarer. Skjønt, det blir et slags overskuddsprosjekt akkurat denne blåbærplukkinga, for selv med bærplukkeren tar det sin tid å fylle spannet. De er jo så små! Med alt annet som også er å gjøre, så tar vi en liter her og en liter der, alt ettersom tiden strekker til. Da er det i det minste bra at vi ikke har lang vei. Bærene røres til deilig syltetøy som skal smake bra sammen med vinterens mange pannekakemiddager.


All plukkingen, saftingen og syltingen tar sin tid, og det blir ikke tid til så mye annet akkurat nå. Likevel er vi skjønt enige om at det er vel verdt all tiden, for vi får jo så masse igjen for det! Saft og syltetøy som smaker av både sommer og minner, er god mat og ha med seg gjennom vinteren. Dessuten syns vi det er viktig å utnytte de ressursene som vi har så lett tilgjengelig. 


Egne barndomsminner er også en god drivkraft for å lage saft og syltetøy selv, for det var jo ingenting som smakte bedre på brødskiva en bestemors rørte jordbær! Fikk man et glass med ripssaft til også, var lykken komplett. Tenk om mine egne barn også kan få med seg like smakfulle minner fra sin barndom? Smakene av sommer og barndom. Det håper jeg!


onsdag 29. juli 2015

De andre

Den vesle gulspurven jeg fortalte om i går, er det flere uker siden jeg møtte. Jeg har likevel ikke glemt den; denne lille, Guds skapning gjorde et så sterkt inntrykk på meg.

De siste ukene har jeg møtt flere nye mennesker. Mennesker jeg umiddelbart, ved første møte, tenkte at jeg ikke hadde stort mer til felles med enn at vi bare befant oss i samme rom. Mennesker med en helt annen bakgrunn enn meg. Mennesker med andre erfaringer, andre utgangspunkt. Ved dette første møtet, og også ved det andre og tredje, visste jeg ingenting om hvilken bakgrunn eller hvilke erfaringer, men vi var liksom ikke av samme sort.

Sammen med disse menneskene hørte jeg ikke hjemme. Ikke fordi de var noe dårligere enn meg. Heller ikke fordi de var bedre. De var liksom bare noen mennesker jeg måtte befinne meg i samme rom som fordi noen hadde sagt at jeg skulle være i akkurat dét rommet. Disse andre menneskene hadde, i og for seg, ingenting med verken meg eller min tilstedeværelse i dette rommet. Min tilstedeværelse hadde heller ingenting med dem å gjøre. Vi bare var der.

Jeg kom, jeg var og jeg gikk. Stille.

Men, så skjedde det noe rart! Ikke i samme tempo kanskje, men maskene våre løsnet. Sakte, men sikkert. Vi smilte. Fikk et smil tilbake. Sa hei. Snakket om været. Begynte forsiktig å pirke i overflaten. Så litt dypere. Ikke så mange spørsmålene kanskje, men innimellom kom det små drypp av informasjon. Vi gav hverandre, kanskje helt ubevisst, små puslespillbrikker som kunne settes sammen til et litt mer forståelig bilde av hvem vi var. Hvorfor vi hadde blitt. Eller ikke blitt. Hvem vi kanskje ville være. Eller ikke visste at vi allerede var.

Gradvis oppdaget jeg, til min store forbauselse, at disse menneskene, disse andre; det var mennesker jeg virkelig likte å være sammen med. Disse andre, som jeg ikke hadde noe til felles med; det var mennesker jeg gledet meg til å møte igjen dagen etter. Disse andre. Disse andre som var av en annen sort; det var mennesker jeg ønsket å bli bedre kjent med.

Men! Jeg var jo like forskjellig fra dem, som de var for meg. Ja, for da jeg ved første møte følte meg overbevist om at vi hadde ulik bakgrunn, ja, så var denne forskjellen i realiteten langt større enn jeg i min naive fantasi noen sinne kunne ha trodd. Likevel var jeg nysgjerrig på disse menneskene, ønsket å bli kjent med dem. Forstå dem. Men, hva så de i meg? Et prektig gudsord fra landet som tilsynelatende hadde alt på stell, ja, virkelig levde det idylliske glansbildelivet.

"Én ting må du bare skjønne," sa vårt felles bindeledd til meg, "og det er at dette er et bilde du har. De gutta der inne er harde folk. De har levd et tøft liv, og slipper ingen innpå seg som ikke de godtar og aksepterer. Den aksepten har du fått, ellers hadde du aldri sett dem åpne seg på den måten de har gjort med deg tilstede." Det føltes som å bli slått med flathånd. "At du er et prektig gudsord fra landet, er bare noe du tror," fortsatte hun, og minnet meg om hvem det egentlig er som har fordommene mot meg. Det er ikke disse andre. Det er meg. Det er jeg som tror at de tror. Det er ikke de som syns at jeg er et prektig gudsord fra landet som tror at jeg er så mye bedre. Det er jeg som tror at de tror det, eller rettere sagt i dette tilfellet; det er hva jeg er redd for at de skal tro. Har dere hørt noe så tullete? Og helt sikkert gjenkjennelig?

Jeg fikk virkelig noe å tenke på. Ja, for ikke et sekund hadde jeg dømt dem for dem de var og den bakgrunnen de hadde. Det kan jeg faktisk med hånden på hjertet si. Jeg hadde bare konkludert med at deres bakgrunn var annerledes enn min. Ja, når sant skal sies misunte jeg dem nesten litt. Ikke akkurat for bakgrunnen i seg selv, men for det faktum at de hadde gjort bakgrunnen til nettopp en bakgrunn, og at de nå satt i det samme rommet som meg og med en fremtidsrettet iver de fleste bare kan drømme om. De hadde allerede bevist det umulige mulig. Kunne det da kanskje også tenkes at heller ikke de hadde dømt meg? At også de hadde møtt meg for den de så? Akkurat da? Slik jeg møtte dem?

Det handler jo om å se menneskene man møter for dem de er. Om å se seg selv for den man er. Ikke for den man tror at andre tror at man er, men for den man faktisk er. Veilederen vår gav meg ros for at jeg dagen i forveien hadde berømmet en av disse gutta for noe jeg hadde observert som en god side ved ham. En god side han ikke visste om fordi han ikke trodde han hadde noen gode sider. Det var jo hyggelig å høre dét, med de som faktisk skulle hatt denne rosen, er disse andre! De som har lært meg mer om meg selv enn hva noen andre mennesker jeg tidligere har møtt har gjort. Fullstendig uavhengig av bakgrunn.

Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jeg tror på en plan. På at alle mennesker har sin oppgave her på jorden. Jeg tror at våre veier krysset av en grunn. Kanskje ikke for dem, men i det minste for meg. Disse andre, som jeg under andre omstendigheter aldri hadde møtt akkurat der. Akkurat da. Nå skal jeg snart si farvel til disse menneskene. Disse andre som liksom bare var der, og som jeg ikke måtte forholde meg til. Akkurat som gulspurven fra i går, har også disse gjort et sterkt inntrykk på meg, og jeg kommer til å savne dem. Oss.


tirsdag 28. juli 2015

Gulspurven

Jeg var ute og gikk tur.
Jeg la ikke så godt merke til omgivelsene.
Jeg bare gikk. Fordypet i egne, litt tunge tanker.

Plutselig satt den bare der, rett foran barnevogna.
En liten gulspurv. Den så opp på meg. Hoppet litt nærmere vogna
som var på vei mot den i mitt tempo.

Jeg tenkte ikke så mye over det.
Var fortsatt langt inne i min egen tankerekke,
men fuglen flyttet seg ikke. Den bare hoppet litt,
frem og tilbake langs veikanten.

Det slo meg at det nærmest så ut som om den ønsket kontakt.
Jeg løsrev meg fra min egen, lille verden.
"Hei du," sa jeg mildt. "Så vakker du var!" sa jeg og smilte.
Og så forsvant den. 


Sammen med de litt vanskelige tankene.
Alle trenger bekreftelser innimellom.
Kanskje trengte også fuglen det? Akkurat da? 
Jeg følte i grunnen at jeg fikk det jeg trengte, jeg også.
Akkurat da.


onsdag 10. juni 2015

Flis i øyet

"Du må ikke like andre mennesker, men du skal respektere dem." 
Det lærte jeg hjemme.

Du må ikke nødvendigvis like Islam. Du må ikke finne det akseptabelt at profeten Muhammed ikke skal avbildes på noen som helst måte, men hva angår det egentlig deg? Er du muslim? Ikke? Neivel. Så la det fare og respektér muslimene for at slik praktiserer de sin tro og sine liv, da. Ikke tramp på deres helligdom og rop "ytringsfrihet" slik en femåring i lek fastslår at "lufta er for alle". Hva oppnår du egentlig med det?

Du må ikke nødvendigvis akseptere kristendommen, heller. Det er helt greit, men litt respekt, vær så snill? Enkelte kristne kan være flinke til å vifte med pekefingeren, det er sant det, men hvem er ikke det? Fullstendig uavhengig av trosretning. Som et treffende eksempel, kan det jo nevnes at homofobe ikke bare finnes i kristne miljøer. På samme måte finnes det ikke-homofobe, også blant de kristne.

Det er flott at noen slår et slag for at grupper av mennesker ikke skal diskrimineres, men er det å diskriminere igjen virkelig veien å gå? Riktignok lever vi i et samfunn der det til dels må kraftig skyts til for å få den enkeltes oppmerksomhet, i et hav av tilgjengelig informasjon, men var dette virkelig eneste måte å få folks oppmerksomhet på? Joda, så fikk han oppmerksomheten min også, men ikke med positivt fortegn. Jeg ble ikke sint, heller. Bare litt oppgitt.

Det hele får meg egentlig til å tenke på et furtent barn som gjør alt for å få noens oppmerksomhet. Mot bedre vitende både slår og klorer barnet, for det vet at dette gir oppmerksomhet. Oppmerksomhet som barnet vil ha. Er du homofil? Javel. Og så? Må du virkelig spille på sex i et kirkerom for å få frem et budskap? Du sier at kirken diskriminerer de homofile? Det kan vi nok ikke nekte for, men du selv, da? Tror du at det gjelder alle kristne? Er det greit å "ta igjen" på denne måten? 

Busteliten er tre og et halvt år. Den siste tiden har vi snakket mye om den gylne regel her hjemme: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem." I mangel på evne til å sette ord på det de føler, kan treåringer lett bli fysiske, men vi forsøker å lære Busteliten at dersom noen slår ham, så skal han ikke ta igjen. I stedet skal han si fra til den som slår, at dette er ikke greit.

Kan hende lever jeg et beskyttet liv, her langt oppe i skauen, hvor lite er forandret siden jeg selv var barn. Kan hende er jeg altfor naiv. Men! Jeg skjønner bare ikke hvorfor det å tråkke på andre har blitt et akseptert kommunikasjonsmiddel for å fremme sin egen overbevisning? Er vi virkelig blitt så fattige på ord at vi ikke kan diskutere i ordentlige former uten å såre og fornedre hverandre? Eller er det moderne mennesket blitt så blasert at vi ikke lenger bryr oss om å utvise omsorg for vår neste? Enten vi er enige eller uenige i dennes standpunkt. Dermed blir det fritt fram for både ord og handling.

Ytringsfrihet? Jada. Det stemmer, det, men det må kunne gå an og oppføre seg, og opptre med respekt, selv om man har en mening og rett til å ytre den? Fullstendig uavhengig om det er Tooji eller karikaturtegnere eller bare deg og meg. Det er mange måter å si noe på. Det forsøker vi også å lære treåringen vår. 

"Hvorfor ser du flisen i din brors øye,
men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?"


 

torsdag 4. juni 2015

Det er en første gang for alt

Bustekrøllen, mest kjent som Ålle Bålle, er en fin liten fyr. Han er stort sett blid og fornøyd, og krever ikke så mye så lenge han får pusle med sitt i fred. "Sitt" er fortrinnsvis traktorer og Scania-lastebiler. Har har sin egen lille maskinpark i den ene vinduskarmen, og der kan han stå i timesvis (!) i strekk og leke.


Mens jeg nærmest kan lese tankene til Busteliten som jeg kan lese en åpen bok, er Ålle Bålle litt vanskeligere å forstå seg på. I hvertfall for meg. Hva som foregår inne i det lille, lyse hodet hans, er jeg neimen ikke alltid sikker på, men at han er Fjellborgs svar på Emil i Lönneberga, dét er i alle fall hevet over en hver tvil. Du kan praktisk talt se at det former seg en fiks idé under den lyse luggen, og før du rekker og lure på hva han skal gjøre, så er det allerede gjort.


I dag, for eksempel, var han plutselig forduftet fra sin faste plass i vinduskarmen. I det jeg snudde meg rundt, så jeg syrinene, som stod på salongbordet, på full fart ut av vasen, én etter én. I det Trålle, for det er det vi kaller ham når han gjør hyss, enser at jeg nærmer meg, flytter fokuset seg fra syrina i den lubne, lille hånda og over på meg. Det formelig lyser i øynene hans, og han rister av latter, så smittsom at det er vanskelig å legge ansiktet i alvorlige folder.


Han er jo så liten og søt, stakkar, at det er jo ikke lett å kjefte på ham. I min naivitet har jeg også tenkt at han er altfor liten til å forstå, skjønt det er jo ingen tvil om at gutten vet hva som skal til for å pådra seg oppmerksomheten. (Jada, jada, jeg vet, jeg vet!) Greit, så har han et nokså begrenset vokabular, Trålle, men han er fullt kapabel til å forstå hva vi sier selv om det ikke er helt gjensidig. Det skjønte jeg jo i dag, da jeg kjeftet på ham for å røske i syrinene. "Fysj og fy, Trålle! Det der er ikke lov!" sa jeg strengt. "Gå i skammekroken!" sa jeg, og mente det jo egentlig ikke. Men, hva tror dere ikke det lille mennesket gjorde? Jo, han så på meg med verdens største smil, snudde på helen og stabbet i vei. Til skammekroken. Der stelte han seg pent opp, før han snudde seg igjen og lo så han hikstet.


Man blir jo ikke stående lenge i skammekroken av slikt, vet dere. Nei, da får man en småforvirra og småstolt mamma som løper etter, røsker deg inn i armene og nusser og susser på deg og sier "OJ! Så flink!". (Jeg mener; jeg visste jo ikke engang at ungen visste at vi hadde en skammekrok! Langt mindre hvor den var! Også han som akkurat har lært seg og gå, da! Ntååå!) Man kommer jo ingen vei med sånt. 


Kanskje neste gang? Det er jo en første gang for alt. Derimot er det neppe en siste gang for rampestreker, så jeg får antakelig nok av muligheter til å rette opp dagens lille inkonsekvente handling fra min side. (Selvfølgelig, i en ideell verden... Men, der bor ikke jeg.) For, det spørs nok om han kommer like langt med et smil når han blir tre år gammel og står i skammekroken fordi han har skreket og båret seg over en sokk med feil farge!


Related Posts with Thumbnails