Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




fredag 27. februar 2015

I dag skal jeg pynte meg

Jeg skal ha krone på.
Det har Busteliten bestemt.
"Mamma, når du har bursdag må du ha krone!"


Han har laget den selv.
Han har skrevet mamma.


Også har han tegnet meg. 
Og seg selv.
Lillebror er den lille krusedullen der bak.
Pappa er i midten, ved siden av lillebror.


En blomst har også fått plass.
Jeg tror den er litt vissen,
men det er tanken som teller.


Ja, for vi kimser ikke av bursdager!
På dét punktet er Busteliten klar.
Om man blir åtte eller tjueåtte,
spiller ingen rolle.


Bursdager skal feires!


Med flagg.
Med gaver.
Med kake.
Med gjester.


Og med krone.
Verdens flotteste bursdagskrone!


 

torsdag 26. februar 2015

Predikantens kloke ord

Innimellom hender det at jeg tar meg en tur på bedehuset her i bygda.
Det gir meg en god følelse å være der;
luktene, stemningen, minnene, ordene...

Det er et sånt godt, gammeldags bedehus. med kaffelukt og hvetebakst. 
Det er bestemorsfang og dype mannsrøster som stemmer i fra den blå sangboka.
Det er trygt. Det er godt. Det er noe grunnleggende i meg.

Forleden formiddag overvar jeg et møte der. Det er en relativt voksen gjeng som frekventerer bedehuset, og jeg, som hadde med begge guttene, var gjennom hele møtet litt stresset over alt "levenet" ungene i mine ører forårsaket. Men, predikanten på talerstolen sa noen ord jeg tok rett til meg, og som jeg syns det er verdt å dele videre: For, "det er ikke ungene som bråker; det er som regel mora som forsøker å roe dem ned som lager levenet. Så slapp av, du, og la de holde på." Jeg hørte på mannen, og klarte dermed å få med meg hva han ønsket og formidle denne formiddagen.

Etter at møtet var over, kom han bort til meg ute i gangen. Det var først på nært hold han kjente meg igjen, sa han, og vi slo av en liten prat før den gamle mannen så meg rett og intenst inn i øynene. "Fortell dem at du er glad i dem! Gjør du det? Fortell dem at du er glad i dem! Det er  viktig!"



Ja, det gjør jeg. Det er en brutal verden våre barn er født inn i. Det er et usikkert samfunn vi får bilde av gjennom mediene, og det er så mye elendighet der ute, at det knapt er til å tro. Selv om vi skulle ønske det aldri så mye, så kan ikke vi som foreldre beskytte barna for alle farer i en utrygg verden, men ett kan vi gjøre: Vi kan fortelle dem at vi er glad i dem! 

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, 
så kommer folkvettet av sig själv."
- Astrid Lindgren -

Gjør du det?

 

onsdag 25. februar 2015

Når man ikke har sko...

Bustemannen klager alltid på at han ikke har sko.
Det er så vanskelig å finne noen som passer en 48, sier han. 
Og dessuten så roter jeg så fælt, sier han også.
Setter fra meg både her og der, påstår han.

Vel.


a) Dette er ikke mine sko. 
b) Han har fire par til - bare i denne skohylla.
c) Det er ikke jeg som har plassert dem rett innafor døra, foran trappa.
d) Jeg har tre par sko i samme skohylle. Totalt sett har jeg kanskje like mange sko som Bustemannen dersom jeg teller enkeltsko og han par.

Det kan ikke være greit og måtte gå barføtt.


 

tirsdag 24. februar 2015

På vår alder

Jeg har snart bursdag, og hele februarmåned brukes mer eller mindre til å føle på at jeg er i ferd med å trekke på åra. Da hjelper det ikke å snakke med han sambygdingen på femogførr som har følgende oppfatning:

"Rektig, ja. Du var åtte i femognitti du. Å, si'rru dét?
Ja. Jeg tenker liksom alltid at dere er på vår alder, jeg." 

Undertegnede avbildet i femognitti.
Fint lite som tyder på at jeg befinner meg

i midten av førtiåra nå tjue år etter.

vår alder. Jeg klarer liksom ikke helt å få bestemt meg for om jeg skal ta det som en saftig fornærmelse, nettopp fordi jeg var "åtte i femognitti", eller om jeg bare skal ta det som en kompliment fordi vi tross alt regnes som voksne folk, også av de jeg har kjent hele livet.

Og for all del - ikke et vondt ord om det å være i førtiåra. Nei, nei!
Det er bare det at jeg er fortsatt i tjueåra.
Legger jeg til litt godvilje, en Volvo stasjonsvogn og et huslån,
så skjønner jeg jo hvor han vil, men...

Jeg får heller trøste meg med at Busteliten tror jeg blir ti på fredag.

Ha en fin-fin dag, uansett hvor mange tiår du har på baken!


 

mandag 23. februar 2015

Plan B

"Du mamma? Hvor skal jeg gifte meg?"

Jeg satt på sengekanten til Busteliten og hadde akkurat rundet av Kjære Gud, da han så på meg med et spørrende ansikt. 

"Det kommer jo an på hvem du skal gifte deg med, det?" svarte jeg. 

Jo, han hadde jo en klar idé om hvem det skulle være, og hadde både broren og en bestemt jente i tankene. "Jammen du kan ikke gifte deg med broren din, skjønner du," forsøkte jeg å forklare. "Du må nok gå for jenta." Det var greit, Busteliten forstod det. 

Han er allerede i gang med å dele ut blomster
til jentene, Busteliten.

"Har du spurt henne om hun vil gifte seg med deg, da?" spurte jeg. 
Nei, det hadde han ikke ennå. Så ble det noen sekunders stillhet, før han på ny så opp på meg og spurte om det en hver kar på friertanker er litt bekymret for: "Men mamma, tenk om hun sier nei?"

Ja, tenk om? "Hva sier du hvis hun sier nei, da?",
spurte jeg så, og var på ingen måte forberedt på Bustelitens plan B:
"Vær så snill!" 

Dét får nok jenta på bedre tanker, ja. 


 

søndag 22. februar 2015

Merarbeid

Bustenellik kan på ingen måte anklages for å ha falkeblikk og ørneblikk og hva nå alle disse fuglene blikker. Så langt der i fra. Med korreksjon for nærsynthet, skjeve hornhinner og et ikke-eksisterende samsyn, ser jeg noe sånt som cirka 80 % av det alle andre mennesker ser. 


Man er jo pessimist av natur, og selv om man det meste av tiden anser glasset som halvfullt, utnytter man likevel alle skavanker for hva de er verdt. Om Bustemannen skulle finne på å kommentere klossetheten min (noe han gjør (u)rimelig ofte), vektlegger jeg jo selvsagt de tyve prosentene jeg ikke ser.


Og hva annet kan man gjøre, da? Når man ikke engang ser forskjell på kneippsmuler og havregrøt? Og støvsuger grøten? Har du prøvd? Jeg kan spare deg eksperimentet med å fortelle at og støvsuge grøt, med busta ute på munnstykket, det er fryktelig dumt. Det gir fryktelig mye merarbeid, og i stedet for bare å støvsuge gulvet, som man først hadde tenkt, så må man vaske bort all den grøten du har klint utover i god tro om at det var brød, óg. Og som om ikke det var nok, man må vaske grøten ut av munnstykkebusta også! Innimellom altså! Innimellom...


 

lørdag 21. februar 2015

Vårtegn og et blaff av lengsel

Jeg er vintermenneske. 
Skikkelig.


Jeg kan glede meg til raggsokker og kakao allerede i juni.
Sommeren er bare et onde jeg må gjennom for å komme til vinteren.


Derfor ble jeg fullstendig overrumplet i går,
da kroppen boblet over av vårfølelse og en lengsel etter sommer.


Det er minst ti, tolv år siden sist jeg gledet meg til sommer.
Til å gå i sandaler. Bade. Spise frokost på terrassen. 
Jeg begynte å drømme om ferie, lukten av saltvann og grillos.


Alt jeg ville, var å komme meg ut! Ut! Ut!
Men, så var jeg opptatt med vaskebøtta og måtte holde meg inne. 


Gleden var desto større da Ålle Bålle og jeg kunne komme oss ut på trilletur i formiddag. Trekke den friske midt-i-mellom-lufta dypt ned i lungene, og få roser i kinnene. Ennå er det nok litt tidlig å rope for høyt om vår, det er jo tross alt bare februar, men da vi kom tilbake, fant jeg snøklokker i hagen. 


Det er da noe?
Og frem til våren og sommeren kommer på ordentlig,
så kan jeg fint leve litt til på sommeren fra i fjor.

En fin lørdag til deg!


 
Related Posts with Thumbnails