Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




onsdag 19. august 2015

Ekteskapsproblemer. Igjen.

De fleste av dere som følger Bustefamilien, enten her eller der, husker kanskje at vi hadde litt ekteskapsproblemer på forsommeren? Det var tause dager, kalde skuldre, øksetrusler og jeg vet ikke hva, før de en tidlig morgen fikk noen gulrøtter. Den mest kritiske fasen av ekteskapskrisen var over, om enn ikke avsluttet. Det blir den nok ikke med de første syv, åtte årene heller, og innen den tid har det sikkert kommet flere marsvin i hus også, men det er nå så. 

Men! Nå har saken tatt en ny vending her, skal dere høre!

Neida, det er ikke jeg som i nattens mulm og mørke har lusket rundt på finn.no og fått i hus flere marsvin. Denne gangen er det Bustemannen (!) som har raida den godeste Finn! (Han har tross alt svart belte i søkemotorenes finesser på finn.no, så det var jo egentlig bare et tidsspørsmål.) Og - mens jeg på forsommeren, doblet antall marsvin, fra to til tre og deretter fire, så har han likegodt sørget for å nærmest firedoble (!) den totale husdyrsbeholdningen her på bruket. Hva gir du meg?


Bare ved noen tastetrykk og en telefonsamtale, så gikk vi fra tyve til 76 (!) husdyr bare på noen timer! Altså; skal det være så skal det være, men den som fikk bråk for en økning på skarve tre, det var meg! Det sies at kvinnfolklogikk er umulig å forstå, men det kan jeg være villig til å ta en diskusjon på, altså. 


Nuvel. Jeg har ikke latt det gå øye for øye og tann for tann av den grunn, og har valgt å vende det andre kinnet til og ta i mot de 50 vaktlene (som viste seg å telle 56 når vi talte over) med åpne armer og et kjærlig sinn. Ikke var det så veldig vanskelig heller i grunnen, for de er jo så søte og små og lager de nusseligste lyder du kan tenke deg. 


De har fått sin egen innhegning i hønsegarden, og der tripper de rundt og spretter opp og ned mens de legger masse bittesmå egg. Med et snitt på 1,4 egg per høne per dag, kan vi ligge an til å få nærmere 400 (!) egg i uka, så her skal nok Busteliten få plukkejobben! (Og hvis noen har et ønske om å kjøpe vaktelegg, så nøl for all del ikke med å ta kontakt; vi spiser ikke 400 egg i uka!)


Hvis dere nå sitter og er bekymret for ekteskapet vårt, så kan jeg også betrygge dere med at det skal nok gå bra en stund til. Vaktler er trivelige skapninger, og Bustemannen er på ingen måte møtt med kalde skuldre og øksetrusler. En god latter, kanskje, men ikke noe mer. Men, da jeg spurte om det nå var innafor at jeg gikk til anskaffelse av et marsvin eller to til, var talen klar: "Da blir jeg sinna!"

Klukk, klukk.


mandag 17. august 2015

Endelig hverdag

Dagen i dag har vi talt ned til en stund nå. 
Hverdagen.

Vi har så smått snust på den et par uker nå, etter at Bustemannen begynte å arbeide igjen etter ferien, men i dag er seks ukers sommerferie over for Busteliten også. Seks uker er lenge, og de siste dagene er det en som har gledet seg veldig til å begynne i barnehagen igjen.

At han har gledet seg til det, er ingen selvfølge, og jeg er inderlig takknemlig for at han ser frem til det med glede. Han kunne ha grudd seg, vært urolig og engstelig. Det hadde ikke vært så rart. Ja, faktisk hadde det vært ganske forståelig, for det er litt sånn mamma'n har det. Busteliten skal nemlig begynne i en ny barnehage i dag!


Før sommeren sa han farvel til den gamle barnehagen sin, og den trygge gode hverdagen han har kjent helt siden han var ni og en halv måned gammel. Til bestevennene sine, og til alle de voksne han var blitt så glad i. I dag skal han bli kjent med nye voksne som han skal bli glad i og føle tillit til, og han skal for første gang leke med de som kanskje blir de nye bestevennene. Og - gutten gleder seg!


Bak oss ligger en fin sommer. Gode minner som vi tar med oss i både hjerter, fotoalbum og fryseboksen. Det har vært bading. Is. Solkrem. Dyreparken. Campingvogn. Bare føtter. Latter. Tid. Været har ikke vært det samme som i fjor, men alt i alt syns jeg det har vært bra. Vi er brune på kroppen alle fire, og sandalene er velbrukte selv om vi også har hatt noen dager med gummistøvler på bena. 

"Hei?"

Nå ligger høsten foran oss. Masse deilig hjemmelaget står i matboden, klar til å bringe sommersmakene tilbake gjennom vinteren. I Bustelitens kommode er alle klærne behørig gjennomgått, sjekket for navnelapper og riktig størrelse. Kalenderen på kjøkkenveggen er oppdatert, og middagslistene begynner så smått å ta form. Og - det er helt greit! Vi er en gjeng med hverdagsmennesker her i Bustefamilien, og trives best når vi har rutiner og faste rammer å forholde oss til. Vi er enkle sånn. 


Bustemannen snekrer. Busteliten er i barnehagen. Bustekrøllen skal få lov til å være hjemme med meg et helt år til, og det er jeg også takknemlig for. Og slik kommer og går dagene her på Fjellborg. I løpet av uka skal det flytte ytterligere noen nye skapninger inn her hos oss, og etter min mening bør det sette et endelig punktum for de før omtalte ekteskapsproblemene. Vi snakker nemlig ikke om bare "et par ekstra fra eller til", men mer om det skal jeg fortelle siden.

Ha en fin (hver)dag!
Husk og gled dere også over de små tingene.
(Kaffe for eksempel.)

torsdag 6. august 2015

Når én blir til flere

"Du? Har du en kos jeg kan få?" Jeg så på Busteliten.
"Nei. Det er tomt," svarte han. Det hender visst at det er det.
"Du fikk den siste av meg i går da du sa natta til meg."
"Det var jo synd, da," sa jeg.


"Men? Vil du ha en av meg, da?" 
Busteliten tittet på meg og smilte stort. "Ja!"
"Mamma? Vet du hva? Når jeg får en kos, så blir den kosen til mange koser!"
"Ungen min! Så flott! Sånn er det med koser. Vil du ha en på den andre kjaken også?"
"Nei takk." 

Det er jammen godt vi har koser, og at vi kan dele på dem.
Og - heldigvis for Busteliten, så går mammaer aldri tom for koser,
så da kan han få påfyll. Når det passer ham.

Ha en fin torsdag!


mandag 3. august 2015

Forsikringssak

I dag oppdaget jeg svarttrosten i toppen av morelltreet nederst i frukthagen vår, og når svarttrosten er på plass, da er det egentlig bare én ting å gjøre dersom man skal ha noe av potten selv. Det er å komme seg ut fort som svint, og gi den svarttrosten litt real konkurranse. I fjor vant han på walk over siden vi var på ferie, men i år så skulle vi jammen vise ham hvem som var sjefen i frukthagen her!

Her på Fjellborg er det arbeid nok til alle, og ingen hånd er for liten.


Det er imidlertid ikke slik at alle morellene kunne nås fra Ålles høyde. Heller ikke min, og heller ikke Bustemannen sin. Noen må derfor ta steget ennå litt lenger opp i høyden, og den noen, det ble meg. "Du er lettest," skyldte Bustemannen på, og nøyde seg med å plukke bærene av de grenene han kappet av fra toppen (som ingen kunne nå).


"Lettest? Du sa at det var lettere for deg å støtte gardintrappa for meg, enn det var for meg å støtte deg, fordi jeg var lettest? Du har ennå ikke tatt i den trappa?" Jeg befant meg på toppen av en vaklevoren gardintrapp, tre meter over bakken, balanserende på et ben for å få tak i en gren som var litt for kort til å nå på et mer fornuftig vis. "Høydeskrekk, tenker jeg vi kaller det!" 


Men neida, Det var ikke høydeskrekk. "Forsikringssak!"
"Forsikringssak," sa han. "Du har dårligst forsikring. Minst å hente." Sa han. Og klippet av nok en toppgren som falt rett i hodet på meg. Jeg stod fortsatt balanserende på øverste trinn.


"Pass deg for transformatoren da.
Sikkert ikke noe godt og ramle rett inn i den?" 
Ny kvist. Bam! 
"Jada, men det ville være betraktelig lettere å passe seg for den
hvis du sluttet å klippe av alle grenene som er rett over hodet mitt!"
"Forsikringssak." 
Greit.


To fulle kurver med moreller.
Menneskefolk - svarttrost: 1 - 0.
Jeg er like hel. Kontoen til Bustemannen like tom.

#hverdagenpåfjellborg

søndag 2. august 2015

En god middag

"Mamma! Jeg vil hjem!"

Etter middag hadde mor i huset fått den fikse ideen at nå skulle hele familien på skautur for å plukke blåbær. Ikke nok med at vi skulle traske og gå, liksom? Neida! I tillegg skulle vi arbe'! Skaffe mat.


"Mamma! Jeg vil gå hjeeem!" 
Nå satt Busteliten sliten og lei i midten av en halvplukket blåbærtue, og ville altså hjem. Han hadde nettopp hatt et ublidt møte med en tissemaur, og var ikke særlig motivert for å fortsette familieidyllen. 

Bustemannen og Bustekrøllen var allerede langt avgårde videre innover i skauen, og gode råd føltes dyre for å holde motivasjonen til treåringen oppe. I det minste frem til jeg hadde plukket tom min egen tue. "Jeg vil hjem!" 

"Men kjære deg, du som syns det er så moro å plukke blåbær?"
Busteliten hadde nemlig allerede fylt opptil flere kopper
med blåbær tidligere i løpet av sommeren.
"Ne-ei!"
"Å nei. Men jeg syns det er veldig fint at du er med og hjelper til altså.
Tenk så mye godt syltetøy vi kan få ut av dette, da?"
"Ne-ei! Jeg vil hjem!" 
"Men du? Tenk på det, at nå er det snart vinteren," begynte jeg, og fikk fornyet oppmerksomhet.
"Når det er kaldt ute, og masse snø? Så er du ute og bygger snømann, kanskje, sammen med Ooa." Busteliten så på meg og nikket ivrig.
"Plutselig så roper jeg på deg at det er middag, og du løper inn
og får av deg yttertøyet. Litt småkald og med røde roser i kinnene,
setter du deg ved middagsbordet, og vet du hva det er til middag?"
"Nei?"
"Pannekaker! Det er du jo glad i? Og vet du hva som er på de pannekakene?
Blåbærsyltetøy som vi har laget av de bærene vi plukker nå!"
"Ja!" ropte Busteliten ivrig. "Mamma! Da må vi plukke kjempemasse blåbær,"
konkluderte han, og kastet seg over tua si.
Glemt var tissemaur og hjemlengsel.


Og tenk så koselig det skal bli? Om noen måneder, når snøen laver ned i store filler utenfor kjøkkenvinduet. Når Bustefamilien er samlet rundt middagsbordet en mørk ettermiddag. På bordet står en høy pannekakestabel og blåbærsyltetøyet. Servert sammen med et godt minne fra en varm ettermiddag i sommer. Det tror jeg blir en god middag!


torsdag 30. juli 2015

Smak av minner

I disse dager er det hektiske tider her på Fjellborg. Bærhøsten er i full gang, og det plukkes, saftes og syltes til matboden i kjelleren nærmest når bristepunktet. Så mye godt vi har i vente utover vinteren!


I frukthagen har vi en diger busk med solbær, og en enda større busk med rips. Ikke alt er helt modent ennå, men bærene høstes fortløpende og havner i fryseren i påvente av at buskene tømmes helt. Da skal det saftes, og vi er spente på hvor mange flasker med solbærsaft og ripssaft vi får i år. Mon tro om det blir flere i år enn i fjor?


Vi har også en god del bringebærbusker, og hver eneste kveld er vi ute med skåla for å høste inn bærene som har modnet det siste døgnet. I dag hentet jeg inn godt og vel to liter med bær. Store, søte og saftige bringebær. Også disse havner i fryseren, og når sesongen er over, skal alt kokes til syltetøy. Eller saft. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå. Godt blir det nok uansett!


Siden vi bor i skaukanten, er også veien kort til masse deilige blåbær. Ja, vi har allerede vært ute på flere blåbærturer. Det later til å være et godt bærår i år her vi bor, så vi plukker så mye vi klarer. Skjønt, det blir et slags overskuddsprosjekt akkurat denne blåbærplukkinga, for selv med bærplukkeren tar det sin tid å fylle spannet. De er jo så små! Med alt annet som også er å gjøre, så tar vi en liter her og en liter der, alt ettersom tiden strekker til. Da er det i det minste bra at vi ikke har lang vei. Bærene røres til deilig syltetøy som skal smake bra sammen med vinterens mange pannekakemiddager.


All plukkingen, saftingen og syltingen tar sin tid, og det blir ikke tid til så mye annet akkurat nå. Likevel er vi skjønt enige om at det er vel verdt all tiden, for vi får jo så masse igjen for det! Saft og syltetøy som smaker av både sommer og minner, er god mat og ha med seg gjennom vinteren. Dessuten syns vi det er viktig å utnytte de ressursene som vi har så lett tilgjengelig. 


Egne barndomsminner er også en god drivkraft for å lage saft og syltetøy selv, for det var jo ingenting som smakte bedre på brødskiva en bestemors rørte jordbær! Fikk man et glass med ripssaft til også, var lykken komplett. Tenk om mine egne barn også kan få med seg like smakfulle minner fra sin barndom? Smakene av sommer og barndom. Det håper jeg!


onsdag 29. juli 2015

De andre

Den vesle gulspurven jeg fortalte om i går, er det flere uker siden jeg møtte. Jeg har likevel ikke glemt den; denne lille, Guds skapning gjorde et så sterkt inntrykk på meg.

De siste ukene har jeg møtt flere nye mennesker. Mennesker jeg umiddelbart, ved første møte, tenkte at jeg ikke hadde stort mer til felles med enn at vi bare befant oss i samme rom. Mennesker med en helt annen bakgrunn enn meg. Mennesker med andre erfaringer, andre utgangspunkt. Ved dette første møtet, og også ved det andre og tredje, visste jeg ingenting om hvilken bakgrunn eller hvilke erfaringer, men vi var liksom ikke av samme sort.

Sammen med disse menneskene hørte jeg ikke hjemme. Ikke fordi de var noe dårligere enn meg. Heller ikke fordi de var bedre. De var liksom bare noen mennesker jeg måtte befinne meg i samme rom som fordi noen hadde sagt at jeg skulle være i akkurat dét rommet. Disse andre menneskene hadde, i og for seg, ingenting med verken meg eller min tilstedeværelse i dette rommet. Min tilstedeværelse hadde heller ingenting med dem å gjøre. Vi bare var der.

Jeg kom, jeg var og jeg gikk. Stille.

Men, så skjedde det noe rart! Ikke i samme tempo kanskje, men maskene våre løsnet. Sakte, men sikkert. Vi smilte. Fikk et smil tilbake. Sa hei. Snakket om været. Begynte forsiktig å pirke i overflaten. Så litt dypere. Ikke så mange spørsmålene kanskje, men innimellom kom det små drypp av informasjon. Vi gav hverandre, kanskje helt ubevisst, små puslespillbrikker som kunne settes sammen til et litt mer forståelig bilde av hvem vi var. Hvorfor vi hadde blitt. Eller ikke blitt. Hvem vi kanskje ville være. Eller ikke visste at vi allerede var.

Gradvis oppdaget jeg, til min store forbauselse, at disse menneskene, disse andre; det var mennesker jeg virkelig likte å være sammen med. Disse andre, som jeg ikke hadde noe til felles med; det var mennesker jeg gledet meg til å møte igjen dagen etter. Disse andre. Disse andre som var av en annen sort; det var mennesker jeg ønsket å bli bedre kjent med.

Men! Jeg var jo like forskjellig fra dem, som de var for meg. Ja, for da jeg ved første møte følte meg overbevist om at vi hadde ulik bakgrunn, ja, så var denne forskjellen i realiteten langt større enn jeg i min naive fantasi noen sinne kunne ha trodd. Likevel var jeg nysgjerrig på disse menneskene, ønsket å bli kjent med dem. Forstå dem. Men, hva så de i meg? Et prektig gudsord fra landet som tilsynelatende hadde alt på stell, ja, virkelig levde det idylliske glansbildelivet.

"Én ting må du bare skjønne," sa vårt felles bindeledd til meg, "og det er at dette er et bilde du har. De gutta der inne er harde folk. De har levd et tøft liv, og slipper ingen innpå seg som ikke de godtar og aksepterer. Den aksepten har du fått, ellers hadde du aldri sett dem åpne seg på den måten de har gjort med deg tilstede." Det føltes som å bli slått med flathånd. "At du er et prektig gudsord fra landet, er bare noe du tror," fortsatte hun, og minnet meg om hvem det egentlig er som har fordommene mot meg. Det er ikke disse andre. Det er meg. Det er jeg som tror at de tror. Det er ikke de som syns at jeg er et prektig gudsord fra landet som tror at jeg er så mye bedre. Det er jeg som tror at de tror det, eller rettere sagt i dette tilfellet; det er hva jeg er redd for at de skal tro. Har dere hørt noe så tullete? Og helt sikkert gjenkjennelig?

Jeg fikk virkelig noe å tenke på. Ja, for ikke et sekund hadde jeg dømt dem for dem de var og den bakgrunnen de hadde. Det kan jeg faktisk med hånden på hjertet si. Jeg hadde bare konkludert med at deres bakgrunn var annerledes enn min. Ja, når sant skal sies misunte jeg dem nesten litt. Ikke akkurat for bakgrunnen i seg selv, men for det faktum at de hadde gjort bakgrunnen til nettopp en bakgrunn, og at de nå satt i det samme rommet som meg og med en fremtidsrettet iver de fleste bare kan drømme om. De hadde allerede bevist det umulige mulig. Kunne det da kanskje også tenkes at heller ikke de hadde dømt meg? At også de hadde møtt meg for den de så? Akkurat da? Slik jeg møtte dem?

Det handler jo om å se menneskene man møter for dem de er. Om å se seg selv for den man er. Ikke for den man tror at andre tror at man er, men for den man faktisk er. Veilederen vår gav meg ros for at jeg dagen i forveien hadde berømmet en av disse gutta for noe jeg hadde observert som en god side ved ham. En god side han ikke visste om fordi han ikke trodde han hadde noen gode sider. Det var jo hyggelig å høre dét, med de som faktisk skulle hatt denne rosen, er disse andre! De som har lært meg mer om meg selv enn hva noen andre mennesker jeg tidligere har møtt har gjort. Fullstendig uavhengig av bakgrunn.

Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jeg tror på en plan. På at alle mennesker har sin oppgave her på jorden. Jeg tror at våre veier krysset av en grunn. Kanskje ikke for dem, men i det minste for meg. Disse andre, som jeg under andre omstendigheter aldri hadde møtt akkurat der. Akkurat da. Nå skal jeg snart si farvel til disse menneskene. Disse andre som liksom bare var der, og som jeg ikke måtte forholde meg til. Akkurat som gulspurven fra i går, har også disse gjort et sterkt inntrykk på meg, og jeg kommer til å savne dem. Oss.


Related Posts with Thumbnails