Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




torsdag 11. februar 2010

Dype bustetanker

Har du vært innom bloggen min en gang eller to tidligere, har du kanskje sett at det er mye uskyldigheter. Riktignok blogger jeg om hva som skjer i livet mitt, men det er få innlegg der jeg slipper deg som leser tett innpå. Dette er et bevisst valg fra min side; selv om jeg selv har valgt å opprette en blogg, har jeg satt visse grenser rundt mitt privatliv. Det følgende innlegget slipper deg litt tettere innpå, likevel tror jeg det er noe de fleste på en eller annen måte kan kjenne seg igjen i. Det sies at en tredjedel av befolkningen får kreft, og på en eller annen måte rammer sykdommen oss alle. I 2004 fikk 24 434 nordmenn kreft, én av disse personene var mamma'n min.

Sensommeren 2004 fikk mamma sin diagnose stilt, og vi fikk en ny hverdag hjemme hos oss. Ja, jeg kaller det hverdag, for selv sykdom blir hverdag. Den første tiden ble stua omgjort til gartneri, og dørklokka måtte jobbe firedobbelt da alle kom og skulle fortelle oss hvor fælt de syntes dette var. At enkelte ikke hadde vært hjemme hos oss de siste fem årene engang, var ikke så viktig. Nysgjerrighet. Mamma var nøye på at det var åpenhet rundt hennes sykdom; den skulle ikke hysjes ned. Sykdommen var likevel ikke noe tema, det var ikke synd på oss. Livene våre fortsatte på mange måter som før; mamma fortsatte i jobben sin hos Posten, var ute med venninner, trente og gjorde det hun alltid hadde gjort, jeg gikk fortsatt på skolen og hadde mine aktiviteter. Vi hadde fortsatt heftige krangler, og koselige mamma/datter-dager. For oss, og kanskje spesielt for mamma, var det viktig å fortsatt ha våre liv, så fikk heller Kreften låne litt tid når det var dags for cellegiftkurer eller kontrolltimer på sykehuset. Vi var flinke til å skape oss fristeder; steder der vi kunne "glemme" sykdommen og være bare oss selv. I ettertid ser jeg at uten disse fristedene hadde jeg vært sjanseløs til å klare kampen tilbake til livet mitt slik det er i dag; det var de fristedene som forhindret meg i å glemme hvordan et liv uten sykdom kan være. Ja, for selv om det ikke var jeg som var syk, så var jo liksom ikke jeg helt frisk heller. Likefullt hadde jeg spesielt to gode venner som alltid tok seg tid til å lytte til meg de dagene Kreften krevde for mye plass. At de gav av sin tid er jeg svært takknemlig for, selv om de selv kanskje ikke vet hvem de er.

Kreft er en forferdelig sykdom, og jeg unner ingen å få Kreft inn i livet sitt - verken på den ene eller andre måten. Kreft er en mester i å gi deg håp, for så å ta alt fra deg i neste nu. Kreft er manipulerende, og får deg til å tro på både julenisser og spøkelser. Innerst inne forstår du at det bare er fanteri, men alternativet er så skremmende at du ikke tør å la være å tro. Det sies jo at tro kan flytte fjell, og da det kan slå begge veier, er det bedre å tro enn ikke å tro. Overlevelsesinstinkt.

Det tok ikke så mange månedene før Død ringte og fortalte at han hadde planlagt å avlegge oss et besøk. Han visste riktignok ikke noe om når, men det kom til å skje fikk vi vite. I det som i ettertid kanskje kan sies å ha vært naivitet, plasserte vi dette besøket langt frem i tid. Mennesker, meg selv inkludert, har det jo ikke med å snakke om "når jeg dør", men "hvis jeg dør".

Tiden gikk, nedturer fulgte oppturer og oppturer fulgte nedturer. Slik er jo livet. Etter hvert som tiden gikk, begynte imidlertid legene å gå tomme for alternativer; det er ikke slik at de kan bruke den samme cellegiftkuren flere ganger da kroppen enkelt fortalt blir immun. Samtidig er det ikke et ubegrenset antall ulike cellegiftkurer heller, sluttresultatet gir seg nesten selv. Vi visste at én dag ville Død på ny slå på tråden og fortelle at nå var han på vei, og den beskjeden kom 11.februar 2009.

Man hører om menn i hvite frakker som ankommer rommet, slenger kalde, harde fakta på bordet etterfulgt av "spørsmål?" før de haster videre til neste pasient. Kaldt. Upersonlig. Hjerterått. Mamma opplevde det nok også slik. I ettertid forstår jeg at det nesten må være slik; leger er mennesker de også. Mennesker med tanker, følelser, relasjoner. Én ting er å få høre at Død har satt seg i bilen og er på vei, en ganske annen er å overbringe beskjeden og med de ordene ta fra et annet menneske alt. Igjen. Og igjen. Og igjen. Det må smerte å være det mennesket som i praksis tar fra et annet menneske siste rest av håp, fremtidsdrømmer, ja, selve livet. Så lenge det er liv er det håp, sier kanskje du? Så enkel er ikke virkeligheten, sier jeg. Jeg er ydmyk ovenfor dem som har det som en del av sitt arbeide å fortelle sine medmennesker at "beklager, det er ikke mer vi kan gjøre". Skal de klare det igjen og igjen, skjønner jeg at de må distansiere seg uansett hvor - beklager uttrykket - jævlig det må være for mottakeren. Det må være jævlig for budbringeren også.

I dag er det nøyaktig ett år siden min verden raste sammen. Ett år siden jeg fikk bekreftet det vi alle visste at måtte komme. Ett år siden jeg hylskrek og forbannet både Gud og menneskeheten. Ett år siden "hele verden" gikk i mot meg og alt ble svart. Ett år siden Død, min daværende verste fiende, ringte og fortalte at nå kom han for å ta fra meg mamma'n min. Ikke i dag, ikke i morgen, kanskje ikke neste uke heller, men some day.

Livet fortsatte også etter denne dagen. Påfølgende helg dro min mamma på hyttetur med gode venner, og to uker senere var hele familien samlet for å feire 22-årsdagen min. Både da og etterpå, sa folk til meg at "du er sterk, du", "jammen er du flink, klarer skole og all ting". Det var godt ment fra alles side, men det er ikke slik at du har noe reelt valg. Det er ikke slik at Død en vakker dag lar høre fra seg og gir deg et valg - det er ikke et "hvis jeg dør", men "når jeg dør". Det var ikke noe alternativ for meg å bli nede, å ikke gjenoppbygge min verden. Det var ikke noe alternativ for meg å la skolen seile sin egen sjø, eller å motta hjelp både foran og bak. Det handler ikke om å være eller ikke å være sterk. Det handler om å gjøre det man må gjøre; det som livet forventer av deg. Før eller siden blir det alles tur. Jeg gjorde det et godt oppdratt barn alltid gjør; jeg hørte på mamma. Mens dette hendte, var jeg i sluttspurten på bacheloroppgaven min i økonomi og administrasjon, og for mamma var det viktig at jeg ikke ble hengende etter på grunn av henne. Jeg var klar på at for meg var det tiden med henne som var viktigst, men sendte hun meg hjem for å gjøre lekser, så gjorde jeg som hun sa. Mamma var ikke en person du sa i mot når det kom til slikt. Jeg hadde, og har fortsatt, til tider dårlig samvittighet for at jeg ikke var der enda mer når det gikk mot slutten, men jeg vet at det ikke kunne vært annerledes - ikke når man ser det fra hennes ståsted. Fra en mors ståsted. Takket være min evne til å se det fra hennes ståsted, har livet blitt bra også etter at Død stod på trappa en vakker vårdag i fjor. Det kom til et punkt hvor mamma ønsket selv å dø, og jeg ser selv at Død ikke nødvendigvis bør være en fiende, men kanskje til og med kan være en venn. Jeg må få understreke at jeg på ingen måte har en unormal interesse for døden, men jeg er i stand til å forstå at et menneske vil dø. 11.februar sa legene at ting kunne stabilisere seg, og at Død kunne ha lang vei og kjøre før han kom frem, og jeg klamret meg fast i det lille "håpet". Ja, jeg skriver "håpet", for i virkeligheten var det jo ikke noe håp, bare et barnslig ønske om å utsette det uungåelige. Det handler ikke om å ønske et annet menneske dødt, men om å ønske et annet menneske godt. Kanskje vanskelig å forstå dersom du ikke har sett intens smerte på nært hold. Jeg vet ikke. Selv er jeg ikke lenger redd for å dø, men jeg er livredd for hvordan jeg skal dø. Døden kan være en befrielse, og for oss var den det. Det handler ikke om at jeg er glad for å være kvitt mamma, på ingen måte, men det handler om at mamma er kvitt smerte. Jeg er også kvitt smerte. Jeg er kvitt smerte fordi jeg har det bra når den jeg er glad i har det bra, og nå har mamma det bra. Så enkelt og greit er det. For meg.

I dag er det altså ett år siden livet ble endret, og alt så svart ut. Noen grusomme, men likevel fine, uker fulgte. Når jeg ser tilbake virker alt like tydelig som om det skulle vært i forgårs, samtidig er det like fjernt som en drøm når du våkner. Jeg var godt forberedt på det som skulle komme, jeg hadde fått bearbeide følelser, sorg og sinne i fem år - på mange måter var jeg heldig. Det som var vanskelig, var å komme tilbake til den gamle hverdagen; en hverdag uten sykdom. Ennå er jeg ikke helt der, for jeg sliter litt med "bivirkningene"; jeg har mistet mye av min evne til sympati og har blitt nokså kynisk etter dette. Helt naturlig, sier bestemor. Det kommer tilbake, sier hun også. Det gjør det helt sikkert. Livet går videre, og jeg har fra dag én vært bevisst på at det skulle gjøre det. På det punktet var mamma klar: hun ønsket å bli fri fra Kreft, og hun ønsket at jeg skulle ha det bra videre. Da kan ikke jeg sette meg i mot, og late som at livet mitt er over; det er det ikke! Men at jeg har fått et "ukebladliv" med en helt ny hverdag, der jeg prisgir livet så mye mer enn tidligere, og fryder meg over hver Guds skapte dag? Nope, og takk for det. Jeg evner fortsatt å sutre over vondt i fingeren selv om jeg vet at mennesker opplever langt større smerte enn meg, og jeg bekymrer meg stadig vekk for at jeg ikke rekker klesvasken eller et TV-program, selv om jeg vet at det finnes langt alvorligere bekymringer enn den slags. Jeg er fortsatt bare et menneske. Ikke sterk. Ikke heltemodig. Ikke utrolig. Bare et menneske.

1 kommentar:

sylvia sa...

hei.
så flott dette er skrevet, så fint du setter ord på følelser, å ja livet fortsetter,
kllem fra sylvia

Related Posts with Thumbnails