Albert Åberg-syndrom

Jeg lider tidvis av en svært vanlig sykdom, ja, den er så vanlig at jeg nok ikke tar feil om jeg sier at du også lider av denne sykdommen. Albert Åberg-syndromet er diagnosen, og sykdommens typiske kjennetegn er utsagn som "skal bare" og "burde, burde". Sykdommen kan neppe sies å være kronisk, men den er alltid latent, og blusser opp med jevne mellomrom. Årsak? Tja... latskap?

I dag har jeg vært litt Albert Åberg-syk. Huset ser ut som en slagmark innvendig (at det gjør det utvendig også er en annen sak), og alt som burde vært i skaper og skuffer ligger, av en eller annen merkelig grunn, på gulvet, bord og benker. Det totale kaos råder i mitt hjem, og jeg liker det ikke. Jeg er et ordensmenneske og en petimeter, og jeg liker å ha full kontroll. For øyeblikket er det imidlertid ikke tilfelle at det er jeg som har kontroll over huset, det er huset som har kontroll over meg.

Grunnet pur glemsomhet ble ikke oppvaskmaskinen satt på i går kveld, så dagens oppvask har stått utover kjøkkenbenken i hele dag. Som en følge av at oppvaskmaskinen ikke ble satt i gang i går, ble heller ikke vaskemaskinen satt på før sent i dag (gammelt hus = ikke nok strøm til alle teknologiske nyvinninger på én gang) hvilket medfører masse klesvask. Det er jo i og for seg bare greit, så lenge tørkestativene er fulle. Av tørre klær. Tørre klær som for lengst skulle befunnet seg i klesskapene. Det er ikke greit. Og tulipanene fra forrige uke? De henger med hodet, og er alle sammen overmodne for siste reis til kompostbingen (som for øvrig er nedsnødd, men det er vel ingen gyldig unnskyldning...). Det er forresten ikke bare tulipanene som henger med hodet her i huset, men potteblomstene kan "medisineres". Den stakkaraen som har frosset i hjel i gangen, er det vel forresten heller ikke så mye håp for. Og når vi snakker om gangen; der vasser vi i vinterstøvler som skulle vært impregnert og stellet med, men i stedet bare ligger de og slapper av i en pytt av smeltet snø. Til helga kanskje... Stuebordet? Fullt av ordbøker og tomme glass. Jeg "skulle bare" før jeg ryddet det bort.

Hvorfor blir det sånn? Jeg er jo egentlig veldig ryddig av meg, og jeg blir panisk bare ved tanken på at noen skal komme å se hjemmet mitt rotete; "De unge nå til dags, roter og lever som griser." Mamma lærte meg å både rydde og vaske, og flink er jeg til begge deler. Faktisk. Bare ikke akkurat i dag, og kanskje ikke akkurat i morgen. Eller i går. Men, det er jo faktisk for det meste pent og ryddig her i huset. Og er det ikke slik, at det er unntaket som bekrefter regelen? Jo, slik er det!