Er hele du feil?

"Jeg tror at det finnes noe godt i alle mennesker."

Sier du. 

Finnes det ikke noe godt i deg, da?

Er det ikke rart? At det skal være så vanskelig å se det gode i seg selv?

I en tid der vi alle er så opptatt av å vise oss fra vår beste side, være seg interiørsiden, treningssiden (det motsatte av latsiden?), trutmunnsiden, eller matlagingssiden - slik vi vil at andre skal se oss fra utsiden. Men, så klarer vi ikke å se oss fra den siden selv? 

Jeg er velsignet med en stor og fin familie. Innimellom går enkelte av dem meg på nervene (og jeg er temmelig sikker på at det er gjensidig), men alle har de noe ved seg som gjør at jeg setter ekstra pris på akkurat dem. Bestemor som alltid har tid, og som lager verdens beste mat. Pappa som alltid gir meg de rådene jeg trenger. Bestefar som alltid er der, akkurat når du trenger ham. Tante som er full av omsorg og støtte. 

Venner; familien du har valgt selv. Kanskje har de valgt deg? De som på mange måter står deg nærmest. Når du tenker på vennene dine, tenker du da på alle deres dårlige sider? Når jeg tenker på vennene mine, tenker jeg på hun som alltid får meg inn på nye tankespor. På han som alltid har en morsom kommentar på lur. På hun som har verdens største hjerte. På han som alltid er så flink til å finne på noe med barna. På hun som er så kreativ på kjøkkenet. På han som er tryggheten selv.

Når vennene dine tenker på deg, tror du at de tenker på hun som burde gått ned ti kilo? På hun som har så uflidd hår? På hun som alltid har det så rotete? På Dronninga av Toro? Hun som drikker altfor mye Pepsi Max og ser altfor mye på Hotel Cæsar? Jeg tror ikke det, altså. Så, hvorfor i alle dager skal du gjøre det, da? Dét er greit; alle har vi ting her i livet som kan tåle en forandring til det bedre, men gjelder det alt da? Er hele du feil, liksom?

Når vi tror på det gode i alle mennesker, når vi er så flinke til å se alt det menneskene rundt oss gjør så bra; hvorfor kan vi ikke se hva som er det gode i oss selv? Hva vi er flinke til og hva vi mestrer? Vel er vi vår egen største kritiker, men hva skal det nå tjene til? Forandrer du alt du ikke liker ved deg selv, ved konstant å minne deg selv på de sidene? Blir du et bedre menneske? Hva er den motiverende faktoren i kritikk?

Neivel, så klarte du kanskje ikke å gå ned alle ti kiloene etter sommerferien, men til gjengjeld så forbedret du jo kondisjonen din betraktelig med de daglige gåturene? Flott! Er det Toro som er kokken hjemme hos dere? Javel, så får du frigjort mer tid til å gjøre noe du faktisk liker. Du prioriterer. Supert! 

Alle kan ikke fikse alt.

Hvorfor skal du straffe deg selv for at du er akkurat som alle andre?

Jeg tror ikke at mine venner har valgt meg til sin omgangskrets fordi jeg er elendig på small talk, er allergisk mot en mengder av matvarer og dermed en helt umulig middagsgjest, har lettere tvangsnevroser og en klossethet som er få forunt. Kan hende er det nettopp derfor også, at de trenger en stakkar å more seg over, men jeg velger å tro at jeg har andre kvaliteter som de setter pris på også. Det vet jeg at jeg har. 

Det tror jeg forresten at du også vet at du har, men det er litt skummelt å innrømme det, er det ikke? Om jeg for eksempel skulle be deg finne frem til fem ting du liker spesielt godt ved deg selv, så ville du klare det, ville du ikke? Men! Så ber jeg deg; fortell om de fem gode egenskapene til en annen! Du blir litt usikker, gjør du ikke? Tenk om du har for høye tanker om deg selv? At du er helt på bærtur? At det egentlig bare er du som syns at den signaturretten av en lasagne du lager, er god? Vel - tenk hvis det ikke er slik? Tenk hvis det finnes noe godt i deg også, da? Slik du finner i de rundt deg? Og når du finner noe godt i dem rundt deg, tilsier jo all logikk at de skal finne noe godt i deg også. Eller?

Begynn i det små. Kanskje er du fin på håret i dag? Fant en fin fargekombinasjon i klesskapet? Har du kanskje sagt noen oppmuntrende ord til en kollega du så at hadde en litt tung dag? Har du klart å stå i mot søtsuget etter helga? Så flink du er!

Du er god, og du er god nok!

Våg å se det selv.
Si opp jobben som din egen kritiker.

Ta heller stillingen som motivator, og så er jeg temmelig sikker på at flere av de dårlige sidene dine vil forsvinne helt av seg selv. Noen dårlige sider kan det uansett være greit å beholde, for det sikrer at du er menneskelig, og det i seg selv kan jo være noe å være fornøyd med? Du er nok ikke så verst til å være så ille du heller, ser du.

Med oppmuntrende mandagshilsen fra

, som er ganske god på å kverke kaktuser, bake sjokoladekake og å kle seg etter været. Også skriver jeg ganske pent. I hvertfall når jeg vil. 

Tusen takk til deg som inspirerte meg til dette innlegget.

Husket jeg å nevne at du lukter godt, også?

Den vanskelige utfordringen

Det er langt mellom innleggene på Bustebloggen for tiden.

Høsten har krevd langt mer av oss enn vi hadde planlagt, og selv vi fikser ikke alt. Utfordringene har stått i kø, og de som følger Bustenellik på Instagram, har sikkert fått med seg både sykehusinnleggelser, kurbad, griseslakt og smittsomme prolapser. Det er også nettopp utfordringer som har fått meg til å sette meg ved tastaturet igjen, for jeg har noen ord jeg har lyst til å dele med dere. Jeg var bedt om å si noen ord på julemessa på bedehuset her i bygda på lørdag, og det er noen av de ordene (i en litt bearbeidet utgave) jeg har lyst til å Busteblogge også.

Onsdag 16. september var jentene her i bygda samlet for aller første gang. Lørdag 5. desember inviterte de til julemesse - og det var ikke småtterier de hadde fått til heller, på snaue tre måneder! På det første møtet, ble det spurt hva vi kunne finne på. Julemesse ble foreslått, og ja, jo? Det kunne vi vel alltids få til? I år? Hvorfor ikke? Vi gjør det.

Jeg syns det er et godt eksempel på å være løsningsorientert. Nå var jo riktignok denne utfordringen noe jentene påla seg selv, og å utfordre seg selv kan være både sunt og viktig –  ja, ikke minst læringsrikt. Men, innimellom blir man også stilt ovenfor utfordringer man ikke kan velge. Eller mer ønskelig: velge bort. Vi kan oppleve å miste jobben, sykdom blant de som står oss nærmest, kanskje blir vi syke selv, trang økonomi, problemer med en venn, ja, det bør ikke engang være så voldsomt. Kanskje er det bare at vi skulle gått ned en halv kilo før jul, hva vet jeg, men det er ikke bare. Vi er oppdratt til å tenke at det alltid er noen som har det verre enn oss selv, og det er det helt sikkert, men likevel står man seg selv nærmest. Innimellom har vi mer enn nok med oss selv, og det syns jeg vi skal få lov til! Men, uansett hvilke utfordringer vi står ovenfor, store eller små, så syns jeg vi skal ta litt lærdom av jentene i hjembygda mi! For – de hadde på ingen måte klart å arrangere en så flott julemesse, på så kort tid, om de alle satt i hvert sitt hus og puslet med sitt. Nei, i stedet, så gikk de sammen. Møttes. Tok utfordringen sammen. Kanskje ikke bare denne ene, fellespålagte, med å invitere til julemesse, men også hverandres? Det er utrolig hvilke verdensproblemer, i alle fall i ens egen lille verden, som kan løses over en kaffekopp.

En kaffekopp var også årsaken til at jeg ikke fikk gleden av å bidra til julmessa i år. Utfordringene kommer når man minst venter det, men jeg gjorde en livsviktig oppdagelse i møte med den utfordringen vi ble stilt ovenfor litt tidligere i høst hjemme hos oss: Ved å slippe til andre i de utfordringene man møter, ved å tørre å takke ja til andres inngripen, så blir faktisk utfordringene lettere å komme seg gjennom. (Og jammen var det godt å slippe å stå i utfordringene alene, med en brannskadet halvannetåring, pendling mellom Ullevål Sykehus og fireåringen hjemme på Fjellborg.) Det er ikke et svakhetstegn å takke ja dersom noen tilbyr seg å lage middag til deg en dag fordi de ser at du trenger et godt måltid. Du blir ikke den nye snakkisen på bygda av at noen kommer til deg og ser at kjøkkenet ditt ser ut akkurat som deres kjøkken. De som kom, var likevel mer opptatt av å være til stede for deg, heller enn å få noe å slarve om.

Det er klart det er en treningssak, men vi må tørre å bry oss. Og enda viktigere: Vi må tørre å la noen bry seg. Jeg kan faktisk nesten love dere, at det styrker vennskap – både de du visste om, men også de du ikke var klar over – , selvfølelsen, og ikke minst: mestringsfølelsen. Du klarte det! Vi er så opptatt av balanse, i våre dager; det skal være rettferdig. Vi skal gi, og vi skal ta. Men, i enkelte relasjoner? Er vi ikke litt flinkere til å gi enn til å ta? Eller rettere sagt; få? For at noen skal kunne gi, må vi også klare å få. Det er faktisk ikke noe galt i det.

Nå går vi jula raskt i møte, og mange har utfordringer også nå. Familierelasjoner, økonomi, savn, prestasjonsangst for ribber og svigermødre, perfeksjonsangst… Det er lett å si at vi skal senke kravene, bake mindre og kose oss mer; mediene flommer over av mer eller mindre gode forslag til hvordan vi skal få en god jul – tross alt. Alle har noe, stort eller smått, og det er sikkert ikke det beste forslaget, men mitt stalltips her og nå, er at vi deler på utfordringene. At vi tar litt lærdom av jentene i hjembygda mi: Løsningsorienteringen. Samarbeidet. Samholdet. Ta det med inn i hverdagen!

Helt til slutt, har jeg lyst til å dele med dere et sangvers som har vært ekstremt viktig for meg personlig i høst. De fleste av dere kjenner nok til det første verset i den kjente sangen av Lina Sandell, men det siste verset i Ingen er så trygg i fare, er vel så viktig:

Hva Han tar og hva Han giver

Samme Fader Han forbliver

Og hans mål er kun det ene:

Barnets sanne vel alene.

En god adventstid til dere fra meg,

En liten forskjell

Det stod to damer og snakket sammen på utsiden av disken min i formiddag. De var nok passert de femti. "Åssen går det med dere, da?" spurte den ene den andre. "Nei, vettu hva, nå går det skikkelig dårlig!" var svaret den første fikk. "Wow!" tenkte jeg. Videre kom det også frem av samtalen at heller ikke den første hadde det noe særlig om dagen. Jeg fikk bare med meg bruddstykker, og vet ikke hva som tynget de to, men de imponerte meg med sin ærlighet. 

Kaffe. Kaffe. Kaffe. Og en fin kopp.

Det er alltid en hverdagsglede.

 Da den ene senere kom bort til meg for å handle, klarte jeg ikke å tie om tankene mine. Jeg beklaget at jeg hadde overhørt samtalen deres, men jeg ønsket så gjerne å rose de to for å ha turt å være så ærlige. Særlig siden jeg hadde forstått ut av samtalen at de ikke var spesielt nære. For hvor ofte svarer vi egentlig ærlig, når vi blir spurt om hvordan det går? Som oftest velger man minste motstands vei, og svarer det enkleste. Det går bra. 

Veslekæll som hjelper til med å dekke frokostbordet.

Stabler vi i høyden, får vi plass til mer!

Damen satte tydelig pris på min "innblanding", og la ikke skjul på at livet var tungt om dagen. Likevel understreket hun at hun var opptatt av å fokusere på de små gledene i livet. Som for eksempel at hun var bedt på middag til sønnen sin i morgen. Det gledet hun seg veldig til.

På besøk hos (tipp)oldemor.

Jeg er fan av hverdagsgleder, og jeg tror kanskje det er her nøkkelen ligger, fremfor å presse ut av sine fjerne og nære hvordan de egentlig har det. Mange av oss ønsker ikke bestandig - av ulike årsaker - å være så ærlige om nettopp det, men en liten, hyggelig gest fra sin neste, er noe som kan gjøre dagen så veldig mye bedre. Uansett hvordan man egentlig har det.

Coca på glassflaske og Grændis. Hjemme alene-middag.

Jeg har lyst til å utfordre alle dere som leser dette innlegget, til å bli (enda) litt flinkere til å gjøre noe hyggelig for de dere møter på deres vei. Det bør ikke være så mye; slipp noen foran i køen, gi en kompliment for den fargerike genseren, et smil... Kom gjerne med forslag!

Et dårlig forslag. Dette er ingen hverdagsglede.

- Er du alltid ærlig? Liker du at andre er ærlige mot deg? -

 

Alle bildene er fra Instagram, der jeg deler mine hverdagsgleder.

Hva med en felles hashtag for de gledene vi gir andre (og som lar seg instagramme)?  

Slik at vi kan hente inspirasjon og få en hverdagsglede selv?

#bustetegleder

Kladderi kladdera

Jeg lovte dere jo en kladd over året 2013, og her kommer den. Så får vi se da, i desember, om kladden kan føres rett inn i historieboken, eller om den må justeres litt?

Etter en hektisk desember, forsøker vi å stable på bena en normal hverdag igjen, fylt med forutsigbarhet. Vi fyller kalenderen minst mulig, og holder fokus på hverdagen. 

Favorittmåneden min er endelig her! Jeg har snart bursdag, og selv om jeg ikke liker tanken på å bli eldre, går jeg likevel dagen i møte med forventning og spenning. Jeg tenker på kaker, bordpynt og skriver ønskeliste. Morsdag og fastelavn er det også, så det er mye fint å se frem i mot denne måneden.

Ute begynner våren å vise seg frem, og når vi er ute og går tur, titter vi forhåpningsfullt ned i grøftekanten. Er det noen gule bustehoder å se? Påske nærmer seg med stormskritt, og i kjøkkenvinduet står karse som Busteliten har vært med å så. Huset fylles av perleblomster og tulipaner, og selv om vinteren er en venn, er det litt godt med spirende vår også. 

April. Navnet klinger så vakkert. Hjemlengselen blir alltid ekstra sterk på denne tiden av året, så det blir nok et par ekstra turer til hjembygda, slik at jeg kan springe i Olabakkane, høre bekken klukke, plukke blomster i grøfta og kjenne røttene mine. Bustemannen har dessuten bursdag, og igjen skal hjemmet pyntes til fest. Mon tro om ikke jeg skal bake den marengskaka han liker så godt?

Festmåneden er her, og det er ikke bare bjørkepollenet som får frem en tåre eller to i øyekroken. Korpsmusikk blir på moten, og sammen med Busteliten gleder vi oss til å feire 17.mai med is og brus og "pøsse". Den skarpe vårlufta har blitt til sommer, vi stikker bare føtter i søte vårsko, og mens far griller middag, leker Busteliten og jeg i sandkassa.

Det er sommer, og selv om vi fortsatt ikke har ferie, så er den der allikevel: feriefølelsen. Hverdagen, som vi har holdt så hardt på i hele år, flyter litt ut, og vi er ikke lenger så nøye på det om det blir is til dessert på en helt vanlig onsdag. På St.Hansaften samler vi gode venner til en liten sommerfest, og skaper gode minner i det vi går sommeren i møte.

Det er ferie, og vi skal på tur. Bustelitens første ferie går til Estland, og vi gleder oss til å se igjen de stedene og menneskene som vi er så glade i. Bustemannen og jeg feirer dessuten fem år som ektepar, og det kan jo være lov å håpe på en bedre middag? Om ikke annet? 

Hverdagen smyger seg såvidt innpå igjen, men fortsatt nyter vi jordbær og bare føtter i varmt gress. Når kvelden kommer, må vi nok finne frem et pledd, men det gjør ikke så mye. Vi går turer i skauen og fyller fryseren med bær, og er vi heldige, så kan vi også ta et par strandturer til før vannet blir for kaldt. 

Det er høst, og vi koser oss med levende lys, pledd og superundertøy på mørke kvelder. Bak oss ligger en fin sommer, men akkurat som i januar, er det litt godt at hverdagen er tilbake igjen. Vi skaper gode minner med Busteliten, og baker rundstykker og koker kakao, som vi koser oss med før leggetid. Det er lite som skjer, og vi gleder oss litt over akkurat det. 

Det Bustelitens måned, og mor og far har store vansker med å fatte at den lille gutten som ble født "i går", plutselig fyller to år. Han har blitt stor gutt, og vi feirer med "pøsse" og kaker og gaver. De første julegavene er dessuten i boks, og vi venter i spenning på når den første snøen kommer. Kanskje i dag?

Målsetningen er klar: I år har vi lært av alle tidligere års feil! I år skal vi være forberedte! Vi skriver lister og handler gaver og baker kaker og tenker at i år har vi jammen god tid frem til jul. 

Vi bommet fullstendig på tidsregningen forrige måned, og lurer på hvor i alle dager tiden ble av. Det er realiteten, mens vi fortvilet tenker at det var jo i år vi skulle kose oss med gløgg og pepperkaker og adventskalender hver eneste kveld. Ikke skulle vi stresse, gavene skulle være klare, og bunadskjorta skulle jo henge nystrøket og klar allerede fra andre søndag i advent. Slik ble det ikke, og vi gjør alt vi tenkte vi skulle gjøre i november. I år igjen. Kanskje neste år, da?

 ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Ja, slik tror jeg at vårt 2013 blir. Hvordan tror du ditt år blir?

Lag en kladd og link til den under her. 

31. januar trekker jeg en som får en liten overraskelse i posten. 

Er du med?