Tynnslitte nerver og en liten oppklaring

I dag er det tynnslitte nerver som preger Bustehjemmets besetning. Etter en natt med Soodus i hus, er vi helt frynsete alle mann, og jeg tror jeg snakker for oss alle, når jeg sier at vi ser frem til kommende natt. Da skal Soodus få sove ute igjen slik han pleier, og vi kan forhåpentligvis få sove vi óg. I natt har han sittet pal foran døra og sunget på "Livet er for kjipt", mens han har skrapet takta på dørkarmen. Den eneste som muligens kan ha fått mer enn tre kvarters sammenhengede søvn i natt, er Busteliten. Vi fem andre (Bustemannen, Selma, Truls, Martha og meg selv) har koret med på hvert refreng, og mer enn én gang ønsket hele katta dit pepper'n gror. 

Men, så er det jo liksom synd på ham også da, selv om han holder et svare leven. I morges var vi hos dyrlegen og foretok hjertescanningen, og diagnosen var klar: hypertrofisk kardiomyopati. Kort fortalt innebærer det at hjertemuskelen hans er for tykk, og at det fremre hjertekammeret hans vil forstørres. Heldigvis lider han ikke under sykdommen, og det hele kan holdes i sjakk med medisiner. Akkurat dét var en lettelse, selv om det ikke er noe moro å vite at han er syk. Selv går han jo ikke rundt og tenker på at han er syk, og da er det ingen grunn til at vi skal gjøre det heller, også får vi bare gjøre livet så godt som mulig for puslingen vår ♥

Ellers har jeg skjønt at mange syns jeg ble litt vel åpen og intim på Bustebloggen forleden dag? Det var ikke slimproppen jeg så varmt og vennlig omtalte, slik som mange av dere trodde ved første øyekast. Det var slimposene mine jeg så hjertelig skrev om, der jeg satt med rødsprengte øyne og higet etter et koffeinsjokk. En slimpose er en slags friksjonspute som virker der knokler og ledd glir mot hverandre, og disse kan bli betente. Jeg har pådratt meg en slik slimposebetennelse i begge hoftene; det gjør pent sagt vondt, og var utgangspunktet for det dritsytete innlegget onsdag. Så til alle dere som følte at det kanskje gikk litt for vidt her: Jeg beklager så meget! Jeg lover at dere skal få slippe å lese om slimpropper og andre ekle graviddetaljer her på Bustebloggen. Et sted får grensa gå, eller hva? 

I skrivende stund er det ikke lenge til Bustemannen kommer hjem fra jobb, og da er det helg. Planene for helgen er ikke mange, men jeg tror jeg er nødt til å finne frem litt vinterklær, for nå har det jammen blitt kaldt ute. Frem til Busteliten er ute får jeg nøye meg med lue og skjerf, men alle monner drar sies det. Saueskinnene har kommet ned fra loftet, og i ovnen fyres det både titt og stadig. Det er ille koselig når kvelden kommer; tenne levende lys, koke en kopp kakao, finne en klementin og krype under et lunt og varmt teppe. Høsten er slettes ikke ille. I helgen tror jeg nok dessuten det blir litt bloggefri fra denne kanten; i stedet for å henge foran datamaskinen vil jeg heller bruke tiden til å henge litt sammen med den fantastiske Bustemannen min. Her gjelder det å nyte siste rest av tosomhet, før det ikke lenger er Soodus som holder oss våkne nattestid. 

Jeg ønsker dere alle sammen en fantastisk helg, og så blogges vi plutselig (over helga?)!

Busteklemmer fra  

  

Pst! Har du meldt deg på HER?

Uheldigpus

Det er ikke alltid bare, bare å være pus, og i hvertfall ikke når man heter Soodus. Da hender det at livet er tøft. Egentlig er han jo heldig bare som er i live, etter at han som bitte liten kattepus ble funnet i grøftekanten. Det var knapt liv i ham, og han hadde neppe klart seg om han hadde blitt liggende særlig lenger.

Både Selma og Soodus er vaksinert, og for et par uker siden var det tid for revaksinasjon. Samtidig med revaksinasjonen får de også en grundig helsesjekk, hvor katten undersøkes fra nesetipp til halsespiss. Hver gang får vi høre omtrent det samme, og det er at Selma er altfor fet, mens Soodus er altfor slank. Dette er vi selvsagt klar over, og kattene våre er følgelig alltid på en eller annen form for diett. I praksis ikke alltid like enkelt ettersom Selma stort sett sniker til seg fetekuren til Soodus slik at Soodus er stucked med slankefôret til Selma, men det er nå en annen sak.

Denne gangen var det desverre ikke like enkelt. Soodus' helserapport var ikke bare fryd og gammen og "kjør på med fôr". Den stakkars vesle pusegutten vår hadde en bilyd på hjertet, og slikt er jo ikke bra. Soodus lider, så vidt vi vet, ikke stort under denne hjertefeilen, og skjønner nok ikke bedre enn at dette er supert for hans vedkommende. Det betyr jo bare at vi har enda en grunn til å synes litt ekstra synd på den lille puslingen vår, og han vil jo i enda større grad enn tidligere komme til å skjemmes bort etter alle kunstens regler og litt til.

For oss derimot, som er utrolig glad i den vesle pusen vår, er det hele preget av mer bekymring. I morgen skal vi tilbake til dyrlegen for å foreta en hjertescanning slik at vi kan finne ut nøyaktig hva hjertefeilen innebærer og hvordan den kan behandles. Jeg gruer meg litt, men det vil jo helst gå bra. Han er jo den lille Bustefamiliens store kjeledegge, så tanken på at det ikke vil gå bra vil vi helst ikke tenke. Heldigvis er det mange fine medisiner, også for små pusekatter. At nav dekker et opphold på Feiring er vel mindre sannsynlig, skulle man tro, men.

I forrige uke gikk han rundt med Dumbo på øret, etter å ha vært i - og antakelig tapt - en slåsskamp. Da måtte matmor frem med førstehjelpsskrinet, og etter å ha vasket og renset etter alle kunstens regler, avsluttet vi hele sekvensen med å putte på en plasterlapp med Dumbo på. Skal det være, så skal det være! Stakkars, det er ikke greit å være Soodus.

Han er nok rett og slett bare født uheldig, han.
Men, han er vår lille uheldigpus, og vi digger'n akkurat som han er!

Og han er definitivt noe for seg selv, den Soodusen, uten at vi klarer å gjøre rede for hverken fram eller bak på katta...

 

Kosestund i sola og helgeprat

Været her i Østfold er aldeles nydelig for tida. Sola skinner og gradestokken viser behagelige temperaturer. Sommeren ligger i lufta og lurer, og mer og mer tid blir tilbragt utendørs. Nå har det seg jo slik at halve hagen vår ble gravd opp i høst, men favorittplassen min bak huset står like urørt. Der har gresset blitt langt og grønt, og sola står på stort sett hele dagen.

I går hadde Soodus, Martha, Truls og jeg en lang kosestund der ute. Truls har vært litt småspist etter tirsdagens lille inngrep, og i håp om å øke apetitten tok jeg med ham og Martha ut en tur. De har hvert sitt store utebur, og med masser av grønt gress og løvetann skal jeg hilse og si det ble fart i brødsaksa på både herr og fru. Det lettet et matmors hjerte å se at noe funket - her har vi nemlig prøvd å dytte på det meste av mat de siste dagene, uten særlig respons. Nå ser det endelig ut til å gå riktig vei, og vi krysser fingrene for at det fortsetter slik.

Mens matmor tok en ikke helt velfortjent høneblund i gresset ved siden av, var Soodus sitt ansvar bevisst, og passet godt på familiens to gnagere. Når han liksom syntes at han hadde kontroll over de små, kom han og la seg tett inntil meg og forlangte litt kos som betaling. Det fikk han selvsagt, for matmor blir svak når de firbente kommer og dytter på med den bløte snuten så bedene, og viser sin hengivenhet. 

I dag ligger det et lite skydekke og slører for sola, og det er egentlig helt greit. Da får jeg tatt igjen litt av det tapte på husarbeidsfronten, og slikt må jo også gjøres. Hadde fysioterapeuten min fått bestemme, hadde jeg neppe gjort dét akkurat nå, men det hun ikke vet har hun ikke vondt av (selv om jeg muligens får det). Én av de tingene jeg heller ikke har fortalt henne, er at jeg i morgen skal på marked på Ekeberg i Oslo. I grunnen blir det et lite bloggtreff, for LykkeLise og jeg drar inn sammen, og skal tilbringe dagen sammen med Anette og Siv. Jeg gleder meg veldig til å tilbringe en hel dag med disse fantastiske bloggerne. Anette og Siv skal jeg dessuten møte for første gang i morgen, så det blir spennende! 

Etter en litt hektisk periode, har jeg endelig litt mer tid til å holde meg oppdatert her i Blogglandia også. Ikke minst når det gjelder andres blogger. Det er så fantastisk mye flott inspirasjon og hente rundt omkring, og jeg koser meg ille når jeg klikker meg rundt hos dere. Det er ikke fritt for at arbeidslysten sniker seg på heller, og det er jo slettes ikke leit. Det er mye som bør/skal/må gjøres før Busteliten ankommer i oktober (sånn for at det i det hele tatt skal bli gjort), og det begynner å gå opp for både Bustemannen og meg at oktober - det kommer fort! Det gjør visst fysioterapitimen min også, så det er best å komme seg avgårde.

Ha en flott fredag og en god helg!

Vi blogges. 

, som har unnsluppet ytterligere forsøk på bli utsatt for trafficking siste døgn.

Det tar på!

Som ventet, ble det en bråkete natt i Bustehjemmet natt til i fredag. Sånn omtrent fra jeg tok kvelden litt før elleve torsdag kveld, og frem til Bustemannen stod opp fredag morgen klokken seks, stod Soodus og klorte opp utgangsdøra, mens han gjentok ”Mjau! Mjaau! Mjaaau!”. Jeg trodde jeg skulle bli G-A-L. Innimellom føles morgengry som en velsignelse.

Etter et ukjent antall note to self, fikk jeg omsider tatt meg selv i nakkeskinnet og kjøpt et reisebur til katt i sommer, og fredag var altså dagen for å innvie det. Jeg gjorde det lunt og koselig med fleecepledd og spurte Soodus pent om han kunne tenke seg å prøve det ut. Vil du ikke, så skal du, er tidvis et påkrevd prinsipp, så med en touch av mild myndighet, ble dyret skjøvet inn i buret med bakbena først. Milde himmel!

Levenet som fulgte, kan vanskelig beskrives med ord, men om det var påkjørsler hvor sjåføren stakk fra gjerningsstedet mellom Bustehjemmet og dyrehospitalet i fredag formiddag, er det mye mulig at jeg er den skyldige. Jeg vet ikke. Det var ikke så lett å konsentrere seg om veien. I passasjersetet stod det nemlig et bur som tilsynelatende hoppet opp og ned av seg selv, tippet til høyre og tippet til venstre, akkompagnert av ”Mjau! Mjaau! Mjaaau!”. ”Ro ned, Soodus! Du kommer hjem i live, forutsatt at du gir meg sjansen til å følge med på bilkøringa!”

Vel fremme hos dyrehospitalet, skulle jeg få kjenne på Soodus’ redsel. Ganger ti! Plutselig kjente jeg et dump, så hørte jeg et hvin, og plutselig var buret 3,5 kg lettere, mens noe hvitt og svart forsvant rundt hjørnet. ”Soodus!” Flott. Glemmer jeg ikke den ene igjen på loppemarked, mister jeg den andre – like ved siden av Fredrikstads mest trafikkerte innfartsåre. Jeg fikk gitt beskjed til veterinæren om at pasienten hadde tatt en avstikker, og satte med hjertet i halsen i gang en liten leteaksjon.

Som ved et under fant jeg ham igjen femti meter fra inngangsdøren. Der satt han og pep med vettskremt røst, gjemt inne i et buskas. Jeg dro ham opp etter nakkeskinnet og fikk ham med meg inn i sikkerhet. Skjønt, sikkerhet er et relativt begrep, for venteværelset var typisk nok fylt til randen av hunder, akkurat i det jeg kom heseblesende inn med en vettskremt katt i favnen.

”Soodus? Jeg kan ikke se at han er satt opp med time klokken ti,” sa dyrlegen mens hun stirret dataskjermen i senk. ”Jammen jeg er skråsikker på at det var den tiden vi fikk,” sa jeg, livredd for å måtte dra hjem med uforrettet sak. Til det hadde det liksom vært litt for mye bry. Heldigvis fant hun ham registrert likevel, og vi fikk komme inn til konsultasjonen.

På dette tidspunktet var Soodus selv så utslitt at han godtok alt veterinæren foretok seg, og han ble ikke engang beskjemmet over å ha tisset ned det fine reiseburet sitt, slik at veterinæren måtte spyle det rent. Etter litt klemming her og litt trykking der, ble det konstatert forstørret lymfekjertel, hvilket ”taler for seg selv” (altså infeksjon, for de som ikke syns at det var så selvsagt). Slapt som et slakt, hang han i armene mine mens veterinæren satte en sjokkdose med smertestillende og antibiotika, før Soodus på ny ble stappa inn i reiseburet (noe mer spak i denne omgang), og sendt hjem sammen med ti små tabletter og fem sprøyter. 1 060 kroner, takk.

Vel hjemme (etter en langt roligere biltur enn den i forveien), deiset pasienten ned i vinduskarmen, og der ble han resten av kvelden. Uten så mye som et pip. Lykken var stor da han i går morges fikk komme ut igjen. Ingen har ennå hatt hjerte til å fortelle ham at vi skal tilbake for kontroll onsdag formiddag.

 

Et himla mas!

Det hersker ikke lenger bare fred og harmoni i Bustehjemmet. Stemningen bærer preg av dårlig kommunikasjon, masing, men også en voldsom omsorg. Hadde partene vært like hissige, kunne det lett brutt ut krig innen kvelden var omme, men det vil forhåpentligvis gå bra. Med en stor porsjon tålmodighet er det utrolig hva man kan bære over med.

Neida, vi skal ikke skilles. Ei heller er vi uenige. Hvertfall ikke Bustemannen og jeg. Den som er uenig, er nok heller Soodus. Stakkars pusegutten vår.

På søndag fant vi en flis i poten hans, som vi tok ut før vi renset såret og dynket ham i pyrisept. Alt så ut til å ende såre vel, og haltingen avtok raskt. Men, hvor lenge var Eva i paradis? Soodus var der i omtrent et døgn, før han haltet like ille som sist. I går ringte vi dyrlegen, og fikk time i morgen tidlig klokken 10. "Også må dere holde katten i ro frem til da, altså må han være inne." Jeg var på nippet til å spørre om hun var splitter pine gal, men lot det være, og gjorde et tappert forsøk på å holde Soodus inne. Etter et kvarter hadde jeg fått nok, og slapp ham ut.

Soodus' første tur ut etter at han ble funnet ensom

og forlatt i en grøftekant halvannen måned tidligere.

Soodus hater nemlig å være inne, hvertfall når han selv ikke vil, og det vil han aldri. Han kommer gjerne inn for litt mat og kos, men på hans egne premisser. Når han blir tvunget til å være inne... la meg bare si det slik: Hørselvern påkrevd. Makan til masing!

Nå har Soodus kommet inn igjen, og for at han ikke skal gå glipp av sin date med dyrlegen i morra, er han pokka nødt til å være inne frem til da. Uansett hva han måtte synse og mene om det. Desverre for oss, synser han ganske mye om akkurat det, og mens han skriker seg hes, skraper han malinga av ytterdøra i håp om at noen forbarmer seg over ham og slipper ham ut. Sorry, Soodus!

Hadde vi ikke syntes så synd på pusen vår, hadde vi vel gått fra konseptene, men det er bare å smøre seg med tålmodighet. Det er ikke ille enda. Natta derimot - den kan bli lang! Hadde han bare forstått at vi vil hans eget beste...

Ha en flott kveld, med eller uten mas!

Om førstehjelpsskrin, panikk og vodka

I går snakket jeg varmt om mitt nye førstehjelpsskrin, og det skulle ikke ta mange timene fra jeg skrøt av det, til jeg oppdaget en vesentlig mangel i det: pyrisept.

Vi er for tiden barnevakt til han her

og denne sammen med disse

er i grunnen ingen særlig god kombinasjon.

At Soodus og Selma kan sitte i samme stol er i seg selv en bekreftelse på nettopp det. Ved leggetider i går var det imidlertid jeg som skulle havne mitt i kampens hete. Kort fortalt skulle jeg ta med meg Soodus ut av stua slik at vi kunne lokke hunden inne for natta, men i det jeg gikk forbi hunden med Soodus på armen, trodde hunden at vi skulle leke og begynte å hoppe! Soodus kvitterte med å frese i hundens retning, før han kastet seg rundt i armene mine og klorte seg fast, bokstavelig talt, i ansiktet mitt. Nærmere bestemt leppa! Jeg kunne i forbifarten komme på mange ting jeg fant mer behagelig enn en katteklo i leppa, og i ren refleks satte jeg i et hyl. Sett i svært nær ettertid, var ikke det særlig taktisk av meg, for i det jeg skrek, fikk jo den stakkars katten panikk og klorte seg enda bedre fast. I leppa mi. Da var det min tur til å få panikk: tårene spratt i pur smerte, katten satt bom fast i pur redsel, og blodet rant. Herlig!

Det er mye jeg kan takle her i verden, men blod er ikke en av de tingene, så i det jeg selv ble klar over at jeg blødde, tiltok selvsagt panikken. I motsetning til sin kone, er min kjære mann noe mer rasjonell i prekære situasjoner, så han hektet løs katten, plasserte meg på badet og fikk stoppet blodet. "Dette bør vi få renset", var konklusjonen etter en nærmere titt på leppa mi. Jeg fikk automatisk vondt i knære, i det barndommens minner om store skrubbsår som skulle renses, ble så altfor tydelige. Det er rart hvordan man gjerne gråter enda litt til for den minste ting når man allerede er i gang, så jeg hylte videre mens jeg fikk hulket fram at vi ikke hadde pyrisept, denne sviende greia som i seg selv var en advarsel mot å løpe på grus i yngre dager. "Nei, nei, så henter jeg litt sprit, da", var beskjeden fra min snartenkte mann. Sekunder senere var han tilbake med Absolute Vodka (!), helte det på en bomullsdott og klaska det hele på leppa mi med et "det går over" i det jeg jamret meg over at det svidde. Jeg blir som en liten snørrunge hver gang jeg får en trøkk som går utover smertegrensa mi, og jeg øyner muligheten for litt trøst og "stakkars deg, jenta mi". Flaut, mens sant.

I dag er leppa litt hoven, men ellers fin. Jeg har gjenvunnet min evne til å tenke rasjonelt, og har konstatert at det er litt teit med et førstehjelpskrin uten pyrisept. Litt bekymringsverdig om jeg kommer løpende med vodkaen hver gang jeg har barn som hyler over skrunnsår etter å ha trynet på asfalten ute i gata; da tar det neppe lange tiden før en "behjelpelig" nabo er på tråden til barnevernet...

Det er ikke så enkelt å være pus heller...

Mens Selma er min skygge, er Soodus min bedre halvdels lille rakker. Det er ikke slik at vi i utgangspunktet har hver vår katt, men det er alltid slik at Soodus går til han og Selma til meg. I dag var det Soodus' tur til å være i rampelyset. Dagene blir jo ikke alltid som man tror eller planlegger, og dagen i dag ble en slik dag.

Jeg kom hjem fra hyggelig bakedag hos bestemor, og Soodus satt på tunet og hilste meg velkommen. I det jeg gikk inn, gikk Selma ut, og det var når han skulle springe etter henne at jeg oppdaget at noe ikke stemte. I stedet for å bevege seg på katters vis, vraltet han bortover som ei huggern gås. Stakkars pusegutten haltet! Jeg fikk ham med meg inn, og jammen var ikke bakbenet hans helt varmt og hovent! Min kjære kom hjem, og han sa seg enig i at det kanskje ikke var så dumt å ringe dyrlegen. Som sagt, så gjort, og dyrlegen ba oss komme med én gang uten å stille så mye som et spørsmål. Våre katter er ikke lykkelige eiere av et reisebur (men det skal vi få gjort noe med), så mens min kjære kjørte, satt jeg med Soodus på fanget hele veien inn til byen. Det gikk veldig bra; han var helt rolig, så han skjønte nok at vi ville hans beste. Ikke at Soodus er så lei å ha med å gjøre i alle fall, men å kjøre bil er jo ikke en dagligdags aktivitet for en stakkars pusekatt.

Hos dyrlegen fikk vi komme inn med en gang, og de var veldig hyggelige. Det viste seg at Soodus hadde blitt bitt eller kloret av en annen katt. Nå hadde det gått betennelse i såret, og dersom vi ikke hadde tatt det på alvor kunne det i verste fall endt med blodforgiftning. "Hvis at"-tankene kommer fort i en slik situasjon, og jeg priset meg lykkelig over at vi hadde tatt dette på alvor og ikke bare sett det an et par dager slik man typisk ville gjort. Soodus fikk narkose mens de tappet væske av såret hans, og vi fikk ham med hjem igjen to timer etterpå.

Nå sjangler han rundt her hjemme. Han er fortsatt litt "groggy", men han kom seg fort. Man kan si at det er "bare" en katt, men for oss er det ett fullkomment familiemedlem vi ikke kunne forestilt oss og vært foruten. Soodus har nok dessuten blitt fryktelig bortskjemt stakkars; han ble funnet ensom og forlatt i en grøftekant. Hadde han ikke blitt funnet hadde han nok vært død kort tid etter. Om han var etterlatt der av mennesker, vet vi ikke helt, men med denne bakgrunnen var det ikke vanskelig å skjemme ham bort etter alle kunstens regler heller. Navnet sitt har han fått som en følge av dette - Soodus betyr heldig på estisk. Dessuten, når man har valgt å gå til anskaffelse av et dyr har man samtidig valgt å forplikte seg til å ta seg av det. Jeg betaler gladelig 680kr til dyrlegen for at dyret mitt skal få ha det bra!