Det er ikke så enkelt å være pus heller...

Mens Selma er min skygge, er Soodus min bedre halvdels lille rakker. Det er ikke slik at vi i utgangspunktet har hver vår katt, men det er alltid slik at Soodus går til han og Selma til meg. I dag var det Soodus' tur til å være i rampelyset. Dagene blir jo ikke alltid som man tror eller planlegger, og dagen i dag ble en slik dag.

Jeg kom hjem fra hyggelig bakedag hos bestemor, og Soodus satt på tunet og hilste meg velkommen. I det jeg gikk inn, gikk Selma ut, og det var når han skulle springe etter henne at jeg oppdaget at noe ikke stemte. I stedet for å bevege seg på katters vis, vraltet han bortover som ei huggern gås. Stakkars pusegutten haltet! Jeg fikk ham med meg inn, og jammen var ikke bakbenet hans helt varmt og hovent! Min kjære kom hjem, og han sa seg enig i at det kanskje ikke var så dumt å ringe dyrlegen. Som sagt, så gjort, og dyrlegen ba oss komme med én gang uten å stille så mye som et spørsmål. Våre katter er ikke lykkelige eiere av et reisebur (men det skal vi få gjort noe med), så mens min kjære kjørte, satt jeg med Soodus på fanget hele veien inn til byen. Det gikk veldig bra; han var helt rolig, så han skjønte nok at vi ville hans beste. Ikke at Soodus er så lei å ha med å gjøre i alle fall, men å kjøre bil er jo ikke en dagligdags aktivitet for en stakkars pusekatt.

Hos dyrlegen fikk vi komme inn med en gang, og de var veldig hyggelige. Det viste seg at Soodus hadde blitt bitt eller kloret av en annen katt. Nå hadde det gått betennelse i såret, og dersom vi ikke hadde tatt det på alvor kunne det i verste fall endt med blodforgiftning. "Hvis at"-tankene kommer fort i en slik situasjon, og jeg priset meg lykkelig over at vi hadde tatt dette på alvor og ikke bare sett det an et par dager slik man typisk ville gjort. Soodus fikk narkose mens de tappet væske av såret hans, og vi fikk ham med hjem igjen to timer etterpå.

Nå sjangler han rundt her hjemme. Han er fortsatt litt "groggy", men han kom seg fort. Man kan si at det er "bare" en katt, men for oss er det ett fullkomment familiemedlem vi ikke kunne forestilt oss og vært foruten. Soodus har nok dessuten blitt fryktelig bortskjemt stakkars; han ble funnet ensom og forlatt i en grøftekant. Hadde han ikke blitt funnet hadde han nok vært død kort tid etter. Om han var etterlatt der av mennesker, vet vi ikke helt, men med denne bakgrunnen var det ikke vanskelig å skjemme ham bort etter alle kunstens regler heller. Navnet sitt har han fått som en følge av dette - Soodus betyr heldig på estisk. Dessuten, når man har valgt å gå til anskaffelse av et dyr har man samtidig valgt å forplikte seg til å ta seg av det. Jeg betaler gladelig 680kr til dyrlegen for at dyret mitt skal få ha det bra!