Et skremmende eksperiment

Jeg tenkte jeg skulle ta opp tråden fra i går, og dette med Internett. Det er en kommunikasjonskanal som uten tvil kan misbrukes, og det er skremmende hvor lett det kan være. Vi var for en tid tilbake i Ørsta, og hadde således ti timer å slå i hjel i bil. Innen vi nådde Strynefjell hadde mange av disse timene gått, og vi begynte å bli litt rastløse. Det begynte å tømmes for kreative og gjennomførbare hva-skal-vi-gjøre-nå-forslag da vi fikk se at bilen foran oss var Østfoldregistrert.
- He-hey, kjentfolk i ødemarka jo! Eller... det var jo ikke sikkert, da. Men hvem var det som kjørte foran oss egentlig? Gikk det an å finne ut? Vi bestemte oss for å slå i hjel enda litt tid!

Det reklameres til stadighet for slike "vi-svarer-deg-på-alt-tjenester", og vi skrev stikkordet registreringsnummer, og sendte avgårde til en av disse. Få sekunder sendere tikket det inn en SMS: "Skriv XX 00000 og send det til ...". Som sagt så gjort. I retur fikk vi fullt navn, adresse og telefonnummer på eieren av bilen. La oss videre kalle ham for Herman. Vi visste nå at Herman kjørte foran oss, og hvor han bodde. Hvor gammel var han? Vi slo to fluer i en smekk, og tastet oss inn på skattelistene via mobilens Internett. Herman var født i 1984 og tjente ca kr 100 000,- i 2008. Som de matematiske geniene vi er, la vi sammen to og to, og fastslo at han nok var student. Ved å søke på navnet hans på Facebook fikk vi mistanken bekreftet i det det ble opplyst at han var medlem av nettverket til et av landets universiteter. Profilbildet viste en sporstlig kar med sekk på ryggen og snødekte fjell i bakgrunnen - altså en sporty kar. Profilen hans var imidlertid sperret for videre innsyn, men vi hadde på ti-femten minutter skaffet oss et ganske klart bilde av hvem som kjørte foran oss.
Hjelpemiddel: Sony Ericsson k810i
Kjent variabel: bilens registreringsnummer

Ble du skremt nå? Det gjorde vi. Var det virkelig så enkelt å finne ut så mye om en person? På så kort tid? Hva om vi hadde strukket eksperimentet lenger? Forestill deg at du sitter på en kafé med utsikt over hovedveien. Du tar registreringsnummeret på en tilfeldig valgt bil. Datamaskinen er ditt verktøy. Du får ikke kontakte vedkommende, eller personer som står han eller henne relativt nær. Hvor mye kan du finne ut om denne personen på... la oss si én time? Fem? 24?

Det kan diskuteres hvorvidt et slikt eksperiment er etisk forsvarlig eller ikke; man kan skaffe til veie mye sensitiv informasjon. Selv vet jeg sannelig ikke hva jeg skal mene: På den ene siden har man informasjonen man selv velger å publisere, slik som sosiale nettverk, blogg, debatter, og lignende. På den andre siden har man informasjon man selv ikke styrer. Skattelistene som publiseres hver høst er et godt eksempel på dette. Skattelistene kan være en diskusjon i seg selv, så det får vi la ligge til en annen gang. I tillegg har du alle slags registre, bedrifters hjemmeside som presenterer sine ansatte, også videre. Det er mye av den tilgjengelige informasjonen som den enkelte i praksis ikke har noe makt over. Er det riktig? At andre legger ut informasjon, i visse tilfeller sensitiv, om deg uten ditt samtykke? Hva skattelistene angår, har du fint lite du skulle sagt (enda økonomi er en privatsak). Selvsagt kan man reservere seg mot telefonkataloger og tilsvarende, men samtidig setter samfunnet visse "krav" til deg også, og skal du være en del av det moderne samfunnet må du jo bare følge strømmen? Ta Facebook som et eksempel: hvor er det du mottar invitasjoner til klassefester, konserter, julebord? Hvor kan du enkelt holde deg oppdatert om dine venners gjøren og laden? Du risikerer å falle utenfor ved å "melde deg ut" av samfunnet. Prinsipper? Ja, selvfølgelig, men klarer du å holde på dem, og samtidig være en del av samfunnsutviklingen?

Så, hvem har egentlig ansvaret her? Vi selv? Myndighetene? Samfunnet? Hva skal vi mene om denne "frivillige tvangen" om publisering av (til tider senitiv) informajson som vi selv ikke har reell makt over? Man kan si at "det er bare sånn det er; vi lever jo tross alt i 2009", men er det riktig av oss bare å ukritisk godta at "sånn er det"? Tja...