Oslo med Mummitrollet og grønne superhelter

"Skal vi spise middag på McDonald's i dag, eller?" 

Ja! Det ville Busteliten gjerne. Men, han stusset ikke på at vi kjørte veldig langt for å komme til McDonald's. Ikke på at det var en annen McDonald's enn vi pleier å besøke, heller. Og nei, han hadde ingen anelse om hvor vi skulle. Kanskje vi kunne besøke gammel-faffa? 

Vi skulle jo ikke besøke gammel-faffa. Vi skulle besøke tante!

Busteliten ble helt ellevill da han skjønte at vi i tillegg skulle sove hos henne. Han og jeg kræsja på sofaen, og hadde noen fine timer sammen med tante, før hun dro på jobb og vi dro på teater.

Vi var på Trikkestallen og så på forestillingen Mummitrollet og det usynlige barnet. Det var en veldig fin forestilling, om enn kanskje noe vanskelig språk for de minste (men det er jo også språket i Mummidalen). Busteliten fulgte uansett engasjert med, og klarte fint å gjenfortelle det han hadde sett senere. Fortellingen tar dessuten for seg et viktig tema, syns jeg, som innbød til fine samtaler med Busteliten resten av dagen.

Etter teaterforestillingen tok vi buss ned til sentrum, og gikk på kafé for en liten bollerast. Deretter var det klart for turens store høydepunkt: Sjokoladebutikken! Busteliten har nemlig pekt seg ut Freia sitt sjokoladeutsalg som den ultimate butikk. Sjokolade fra gulv til tak, og perfekt for en liten søtmums som han. 

Vi måtte selvsagt også sjekke om kongen var hjemme, før vi tok turen til lekebutikken. Der skulle Busteliten kjøpe bursdagsgave til lillebror som fyller ett år neste uke, i tillegg til at han fikk bruke noen av sparepengene etter sin egen bursdag. Det resulterte i en solid utvidelse av Brannmann Sam-samlinga, med et telt, en hjelm og en bok, og han var riktig så fornøyd med fangsten. 

Vi var også forbi Nationaltheatret, som Busteliten så vidt hadde fått taket på hva var for noe, men det tok sin tid før mamma skjønte hvorfor han lurte på om det bodde grønne superhelter der inne. Det var i grunnen bare nok en påminnelse på alt man som voksen bare vet, uten å reflektere særlig mye over, for den grønne superhelten Busteliten snakket om, viste seg til slutt å være en irrgrønn Henrik Ibsen med lang frakk på sokkel.

Det er artig å være på bytur med Busteliten. Han ser så mye, spør om så mangt. Vi har det så gøy at vi glemmer at vi blir slitne av alle menneskene, alle trikkene og bussene, av romdamer som fotfølger deg for a cup of coffe or ditt or datt, og alle lyder og inntrykk. Vi avsluttet med pizza, is og brus på Peppes før vi tok toget hjem, slitne og fornøyde.

Og, da var nok Hans Olav Lahlum glad for at slike liksom-bønder endelig fant veien tilbake til bygda, etter at vi hadde holdt på å kjøre på ham med barnevogna - to ganger. 

 

Den sommer'n

Jeg er et vintermenneske. Det har jeg alltid vært.

Sommer'n har liksom bare vært en nødvendighet man måtte gjennom.

Men, for første gang siden barndommen, har det vært den sommer'n.

Den sommer'n som gjorde at jeg ble litt trist av å tenke på at høsten skulle komme.

Den sommer'n jeg bodde i shortsen.

Den sommer'n jeg gikk mer barføtt enn med sandaler på.

Den sommer'n jeg ble skikkelig brun. Til og med på magen!

Den sommer'n jeg spiste så mye is at jeg til slutt ikke klarte å holde tellinga.

Ikke engang per dag.

Den sommer'n jeg hadde masse fregner på nesa.

Den sommer'n vi sov i campingvogn.

Den sommer'n vi jublet over en liten regnskur. Fordi det var...

... den sommer'n sola skinte. Hver eneste dag. På ordentlig.

Den sommer'n vi bada i elva. Og i sjøen. Og enda mer i elva. Ja, det var...

... den sommer'n det var så varmt i elva, at vi måtte inn i dusjen for å kjøle oss ned.

Den sommer'n vi hadde favorittlåter på radioen.

Den sommer'n vi ikke brukte kjøkkenet på en hel måned fordi det var ...

... den sommer'n vi grilla hver eneste dag.

Den sommer'n vi rakk å bruke opp all solkremen og til og med måtte kjøpe mer.

Den sommer'n vi hadde en sti fra utgangsdøra og inn til do.

Vi levde jo utendørs.

Den sommer'n vi huska, lekte i sandkassa, sykla og turna i gresset.

Den sommer'n vi la oss nydusja om kvelden,

under dyner som hadde hengt i vinduskarmen hele dagen.

Den sommer'n vi kosa oss så inderlig ille, hver eneste dag. Vi levde i nuet.

Den sommer'n som var akkurat som en sommer skal være!

Akk.

 

Med Bustefamilien på penkingtur

Jaaada! Vi har vært på ferie! Med penkingvonga våres.

"Mamma? Hvor skal vi?" 

"Mamma? Hvor skal vi?"

"Mamma? Hvor skal vi?

"Mamma? Hvor er du?"
"Mamma? Hvor skal vi?"

Det lurte Busteliten på helt fra vår lille avkrok av Sarpsborg og helt ned til Kristiansand. Og mamma satt i forsetet og svarte tålmodig mens hun heklet og serverte hjemmelaga sjokoladekake fra den rutete matboksen til pappa'n som kjørte. Hvor stereotypisk går det an å bli? Vel, vi er svaret.

Det er ikke fullt før du må presse

lokket på boksen, og da blir

kakestykkene seende

ut der etter.

Det er liksom ikke noe å lure på når vi drar på ferie. Vi drar til Skottevik. En liten perle i Høvåg, en liten halvtime unna Kristiansand. Vi drar alltid dit. Jeg har campet der fra jeg var på alder med Busteliten, og det er liksom der den ekte sommerfølelsen finnes. 

Det var første tur med egen penkingvong, og Busteliten var fra seg av lykke over å ha med seg noe så flott på tur. At penkingvonga er et klenodium fra 1985, bidro egentlig bare til den feriesjarmen som kun kan slås av et riktig hustelt med oransje gardiner. Den brun- og gulrutete duken som i min barndom prydet motorkassa i tresnekka til han far, utgjorde prikken over i-en. (Og nei, det er ikke ironi; jeg elsker det!)

Altså, her var egentlig motivet den stakkars stasjonsmester

Steel som var så uheldig å sette seg fast i mors blomstrete 

IKEA-servietter, men bildet viser også den sjarmerende

duken som nevnt over. Legg også spesielt merke til

det grønne og hvite PLAST-teppet i bakgrunnen.

De to første dagene tilbragte vi i Dyreparken. Busteliten var aller mest opptatt av å få sett på grisene. Greit nok det; når man først er i en dyrepark, er det jo artig å se noe man ikke ser så mye til sånn ellers (!). Bustekrøllen på sin side, var mest opptatt av tigrene. Jeg trodde babyer for det meste bare var potetsekker som godtok det meste så lenge de fikk mat og rene bleier, men der fikk jeg pent tro om igjen. Babyen vår ble iallefall rimelig hissig da han skjønte at vi var ferdig med å se på tigrene. (Og Beppemor øyner endelig en mulighet til å bli noens favoritt, all den tid Busteliten kun ser på henne som en kilde til pølser og penger og ellers forguder Beppe, så hun har nå gitt beskjed om at vi må lage tigerbinge før jul, for her skal Bustekrøllen kjøpes med en tiger har hun lovet.)

"Mutter'n! Her snakker vi pusekatt, mutter'n!"

Kaptein Sabeltann, som var ett og alt i fjor sommer, var det plutselig ikke så farlig med lenger, men det var et høytidelig øyeblikk i Bustefamilien da storebror fikk ny Kaptein Sabeltann-skjorte, og samtidig foræret lillebror den gamle som var blitt for liten. Det var, i hvertfall om man skal dømme etter smilet, lillebrors desiderte høydepunkt i ferien!

"Vi er to like, mamma!"

Ellers gikk dagene til å spise is, grille, spise is, fiske krabber, spise is, ro båt, spise is, sykle, spise is, spise is og å spise is. Den sjette og siste dagen, dro vi i Dyreparken igjen, med det mål for øyet å slite ungene så fullstendig ut at strekningen Kristiansand-Sarpsborg kunne unnagjøres på rekordtid mens de sov. Veeel.... Idealtid er jo også en fin tid, og snart-treåring som sitter bakovervendt i bil er ikke fullt så fint. Sånn seriøst, hvordan skal en storvokst pjokk kunne klare å sitte den veien helt til han blir fire? Hva er løsningen? Bortsett fra å knyte bena bak nakken og legge ham i narkose før en hver kjøretur slik at han ikke merker smertene? 

"Mamma! Se! Der er masse gulleroter i vannet!"

Bustemannen og jeg "feiret" seks års bryllupsdag (tror jeg det var?) på hjemreisedagen, og rundt midnatt, var det bare å innse at bryllupsdager før vi fikk barn, og etter vi fikk barn, er to forskjellige ting. Nå er det å skvise seg inn mellom to barneseter for å støtte hoder og massere knær, se på Brannmann Sam samtidig som man synger Prøysenviser i duett med Hanne Krogh via Spotify, og deler en boks med Coka Cola Zero med han som kjørte. Da var det enda to timer til vi var hjemme.

Men det var en fin ferie, altså. Vi har mange gode minner med oss når vinteren kommer, om den første ferieturen i penkingvonga vår. Om sørlandet, is og saltvann. Og en tiger. Også kan vi glede oss til neste sommer, ja, for vi kommer alltid tilbake.

På ville veier i villmarken

Som det ikke burde være mye tvil om etter forrige innlegg, tilbragte vi noen av sommerens dager i Kristiansand Dyrepark. "Uff så dyrt!" Ja, mulig det, men du verden som man får valuta for pengene i denne flotte parken, også!

Busteliten storkosa seg med å se på apekattene, mate geiter og dådyrbukker, Kaptein Sabeltann og å kjøre Linje 1 i Kardemomme By. Ulf, derimot, storkosa seg ikke fullt så mye. Ulf er riktignok en tøff kar, som er med på det meste, men innimellom kan det bli for mye. Selv for den mest hardbarka følgesvenn.

Vi befant oss midt i villmarken da det store skjedde.
Vi hadde sett på geviret til Odin, der han lå i skyggen og nøt en stille stund. Vi så hvordan Odin tællæ i vei til matfatet som han aldri før hadde sett mat da den ble servert, og vi så på hvordan Odin og baben hans stod og kosa seg med den deiligste elgemat. Og da! Da var det at det skjedde.

Uten en lyd. Så stille, at hadde det ikke vært for Ulfs mester og mishandler, som ettertrykkelig sa i fra det Ulf selv ikke klarte, så hadde ingen engang merket at Ulf hadde kastet seg ut på nye eventyr. Bokstavelig talt. Mulig med en saltomortale, men mest sannsynlig ble han nok kastet ut i det av sin "beste" venn. Ulf besøkte elgen!

Langt der nede, på Odins territorium, lå Ulf så fortvilet og redd. Helt alene. Med labben for øya. Til alt hell hadde jo Odin akkurat fått mat (ellers kunne jo dette sikkert endt mye verre, mente Ulf), og til enda mer hell var fortsatt dyrepasseren der. Sporty og serviceinnstilt spratt hun over gjerdet, og klatret ned til Ulf. Han kom seg i sikkerhet, og gjensynsgleden ville ingen ende ta da han omsider var tilbake i Bustelitens (u)trygge favn.

Slik varte lykken, helt til Bustemannen dagen etter fant ut at Ulf sikkert ville ha glede av å utvide bekjentskapskretsen: 

Og alle var enige om at det var en fin tur...

 

Kosemandag

Her i Bustehjemmet går livet sin skjeve gang; ute er det et så sørgelig vær at man skulle tro gårsdagen var første vinterdag, og inne ligger Busteliten og er så omgangssyk som han aldri før har vært, stakkar. Jeg er fortsatt sykemeldt med manglende syn, og Bustemannen sliter seg gjennom en arbeidsdag i øs-pøs etter en lang natt preget av lite søvn. Det er ikke fritt for at man tenker at det snart er på tide å ta et hint; at universet prøver å fortelle oss ett og annet, er for tiden ikke en utenkelig tanke.

Selv om det er fryktelig kjedelig (og ikke minst slitsomt) med all denne sykdommen, så har det også sin sjarm. Det er unektelig litt koselig å ha en liten gutt som plutselig har tid til å ligge stille i mer enn fem minutter (og fem timer for den saks skyld), og attpåtil så inderlig gjerne vil ligge på mamma. Å sitte i sofakroken, under pleddet og Bustelitens dyne, og se på Drømmehagen og Pipene (Busteliten ser, mamma'n hører). Selv om jeg håper at veslekællen snart føler seg bedre, så kan han godt være litt redusert et par dager til. Sånn for kosens skyld, liksom. 

 Nå tar Busteliten seg en liten lur i senga si, og jeg sitter her og funderer på om ikke jeg skal finne en enkel oppskrift på noe godt. Noe som ikke tar så lang tid, og noe som ikke er så altfor avansert, etter som synet er som det er. Når regnet pisker mot ruta, og telysene skinner i vinduskarmen, så hadde det liksom gjort seg med no' godt å bite i. Ikke minst kunne det kanskje ha gledet Bustemannen når han omsider kommer hjem, blaut til skinnet og helt sikkert temmelig sliten. 

Jeg håper du har en fin og frisk mandag - været er vel det samme over hele fjøla, så det får vi bare overse. Kalenderen viser april, så det er nok en ende på det innen rimelig tid uansett.

Til vi blogges igjen -

 

Etter den søte kløe også videre

Nå hadde det sikkert passet seg med en pangstart og god kveld alle fininger (hjerte, hjerte, hjerte), men jeg kjenner at jeg er ikke helt der i kveld, altså. Ikke noen kvelder egentlig, når jeg tenker etter.

Det er mandag, og det til de grader. Det er rart med det, hvordan knallfine helger alltid ender opp i et svart hull av en blåmandag. Hver gang. Denne mandagen begynte det allerede i halv fire-tida i natt. Da våknet jeg og oppdaget at jeg var den heldige arvtakeren av Bustelitens øyekatarr. Mange varme tanker til barnehagestart der, altså. Busteliten selv, måtte vi hente i barnehagen i dag. Feber og surkling i brystet førte oss videre til venteværelset på legekontoret. Der ventet vi. Og så ventet vi litt til. Også fikk vi med oss noen medisiner og dro hjem og sov. 

Men, helga var bra altså! Fredag satte nemlig Bustemannen og jeg kursen mot hovedstaden og en liten hverdagsferie på sånn rundt regna 31 og en halv time. Høydepunktet var selvsagt Spamalot på Folketeateret fredag kveld. FOR en forestilling! Fantastiske skuespillere, med Atle Antonsen i spissen, fantastiske vokaler, og ikke minst en genial story, bygget på Monty Pythons film om The Holy Grail. Det er nok et must å like Monty Pythons humor for å få utbytte av et slikt show, men det gjør vi jo, så vi triller terningkast 10 på en skala fra en til seks. 

Osloturen forøvrig bestod av Hard Rock Café, hotellovernatting, kaffeshopping, litt annen shopping (tilpasset menn, dersom vi ser bort fra IKEA-turen), tælling, skravling, "hjelp jeg får helt panikk av så mange mennesker på ett sted", "ROSA TRAKTOR! Det er flere bønder enn meg i by'n!", og litt søvn. I hvertfall for han som ikke hadde forstoppelse i nesa. Også McDonald's på vei hjem. Da følte vi oss ville, må dere tro!

Nå er feber'n, Ulfen og Busteliten i seng. Bustemannen er på snekkeroppdrag og selv vurderer jeg å benytte anledningen til å boikotte Discovery og National Geographic på TV, og nyte litt døll underholdning der før jeg hopper i loppekassa og håper på en mindre turbulent morgendag. Men, noen må få helse-Norge til å gå rundt også. 

Ha en fin-fin mandagskveld; 

vi blogges! 

 

, som ikke hadde til hensikt å høste sympati denne gangen, snarere hverdagsblogge litt. Og å lage rosa glansbilder er jo ikke helt min greie...

Påskens høydepunkt - bokstavelig talt

Det var en gang for lenge, lenge siden (minst hundre år siden faktisk), at noen av bygdefolket fant ut at "Hm! I dag er det førstedag påske, jeg tror jammen vi tar oss en tur opp på den høyeste åsen vi har her i bygda."

Til venstre i bildet synes min grønne tante. 

Hun har fått seg munnspill og øver iherdig til neste års opptreden.

Det syntes de tydeligvis at var en lur ting å gjøre, for året etter gjorde de det igjen. Faktisk gjorde de det året etter der igjen også, og siden har det liksom blitt en tradisjon. Nå vandrer bygdefolket opp til denne åsen hvert eneste år, på førstedag påske. 

Ja, til og med ordføreren hender det at tar seg en tur.

(Men ikke i år, da.)

Den siste stigningen er nokså heftig, og det er alltid et mål å se

fresh og topptrent ut (selv om svetten siler og man lurer på hvorfor i alle 

dager man gjør dette mot seg selv, år etter år) i det man krabber seg opp på åskammen, 

for så å hilse blidt god dag til de sambygdingene som allerede

har jogget opp litt tidligere på morningen. 

Noen finner det gjerne litt tyngre enn de andre, men vi henter

oss alltid raskt inn igjen.

Når man så når toppen og får tilbake pusten, er det tid for å skravle

og å oppdateres på siste nytt. Når ikke det er bålforbud, så vanker det alltid

en grillpølse eller to også. Og kan man ikke grille, så spiser man sjokolade, for 

hvorfor skal man gidde å stå opp tidlig for å gå på topptur dersom man ikke får

noe å bite i når man omsider når toppen?

Som man kan se til venstre i bildet her, er det lett å holde fasongen

når man er så sporty midt i påska. Vedkommende er forøvrig 

en slektning av meg.

Ja, selv Busteliten, som vi er hjertens enige om at ikke skal få søtsaker what so ever før han er minst femten, fikk til og med litt Kvikklunsj mens vi satt og så på utsikten. Disse sjokoladepølsene er jo så perfekte å sutte på for en liten kæll at det er jo rent kriminelt av Freia å lage noe som er så tilpasset for en liten trutmunn. 

For de som er nysgjerrige på hvordan Busteliten ser ut,

så kan jeg informere om at han er avbildet her, og befinner

seg i midten av bildet. Med sutt.

Når man omsider har fått skravla seg ferdig, 

spist opp all sjokoladen, drukket opp Soloen og begynner å bli tissatrengt,

ja, da begir man seg ut på hjemturen.

Bustemannen, klar for hjemturen.

Vel hjemme igjen, venter verdens beste lapskausgryte på oss ivrige turgåere.

Bestemor lager verdens beste lapskaus, og da gjør det ingenting om det er bålforbud og skralt med pølser i skauen. Vi talte tyve til middag i går, så hatten av for henne og bestefar som hadde ordnet i stand selskap til så mange. Vi koste oss!

Bustenellik selv, med fregner og pannelugg. 

Hadde jeg ikke allerede vært opptatt, hadde trolig mannfolka

ligget langflate etter meg, med en slik look.

I dag nyter vi den siste påskedagen innomhus. 

Ute regner det, og da passer det godt å ligge på sofaen og spise opp restene av påskegodtet. I morra er det tilbake til hverdagen igjen, og da nytter det ikke med rester i påskeegget. Det er fy-fy! Da er det dessuten ikke mye som minner om bygdeliv og skautur for denne jenta, men det kommer jeg tilbake til i morra. Ha en fin-fin siste feriedag!

Vi blogges!

 

P.S. Seigmenn-folket er det den krejsi tanta mi som har stått for. De skal jeg ikke ta æren for. 

Vår påske

I Bustehjemmet holder vi tradisjonen med påsketre i hevd,

og i gangen står det og ønsker velkommen til den som måtte titte innom.

Siden jeg er allergiker, er det dårlig med museører å spore på kvistene, men i stedet pynter vi litt ekstra med noen påskeliljer. Mamma kjøpte dem det året jeg ble født, så de holder seg godt. Resten av pynten er også fra da jeg var liten, så det er akkurat slik som det var i barndommen min. 

Påskekjerringa som henger i vinduet, har også fulgt meg siden barndommen. 

Allerede har hun vært innom på besøk i dag, med velfylte påskeegg til både liten og stor. 

Det er jo ikke det at man ikke får i seg nok søtsaker ellers i påska,

men påskeegget hører liksom med uansett hvor gammel man er. 

Påsken så langt har vært fin. Det har skjedd noe hver dag, men ikke

mer enn at vi også har hatt noen rolige stunder innimellom som vi har brukt

til å spise godteri, leke med Busteliten eller å se på film. 

Hyggelig middagsbesøk har vi også hatt. 

Et vennepar og tulla deres var her på Skjærtorsdag og spiste lammestek. 

Med to viltre unger på under året ble det ikke mye tid til prat,

men koselig, dét hadde vi det. 

Et vårlig middagsbord med hestehov og kvister fra plommetreet i hagen. 

I går bakte vi påskemuffins og dro på besøk til tipp-oldemoren og den ene oldemoren til Busteliten. Det var stor stas for både liten og stor. I dag har vi vært på formiddagsvisitt hos en av de andre oldemødrene hans. Veslekæll er heldig og har de aller fleste i live, så nå som det er fri benytter vi tiden til å farte litt rundt. 

Nå sitter Busteliten dypt konsentrert foran TV og ser på Drømmehagen, mens vi venter på at tanta mi skal komme på besøk. Det er lenge siden vi har sett hverandre, så det gleder vi oss til. I morgen er det den tradisjonelle skauturen som er påskas høydepunkt, og vi er klare som egg! 

Har du hatt en fin påske så langt?