Om førstehjelpsskrin, panikk og vodka

I går snakket jeg varmt om mitt nye førstehjelpsskrin, og det skulle ikke ta mange timene fra jeg skrøt av det, til jeg oppdaget en vesentlig mangel i det: pyrisept.

Vi er for tiden barnevakt til han her

og denne sammen med disse

er i grunnen ingen særlig god kombinasjon.

At Soodus og Selma kan sitte i samme stol er i seg selv en bekreftelse på nettopp det. Ved leggetider i går var det imidlertid jeg som skulle havne mitt i kampens hete. Kort fortalt skulle jeg ta med meg Soodus ut av stua slik at vi kunne lokke hunden inne for natta, men i det jeg gikk forbi hunden med Soodus på armen, trodde hunden at vi skulle leke og begynte å hoppe! Soodus kvitterte med å frese i hundens retning, før han kastet seg rundt i armene mine og klorte seg fast, bokstavelig talt, i ansiktet mitt. Nærmere bestemt leppa! Jeg kunne i forbifarten komme på mange ting jeg fant mer behagelig enn en katteklo i leppa, og i ren refleks satte jeg i et hyl. Sett i svært nær ettertid, var ikke det særlig taktisk av meg, for i det jeg skrek, fikk jo den stakkars katten panikk og klorte seg enda bedre fast. I leppa mi. Da var det min tur til å få panikk: tårene spratt i pur smerte, katten satt bom fast i pur redsel, og blodet rant. Herlig!

Det er mye jeg kan takle her i verden, men blod er ikke en av de tingene, så i det jeg selv ble klar over at jeg blødde, tiltok selvsagt panikken. I motsetning til sin kone, er min kjære mann noe mer rasjonell i prekære situasjoner, så han hektet løs katten, plasserte meg på badet og fikk stoppet blodet. "Dette bør vi få renset", var konklusjonen etter en nærmere titt på leppa mi. Jeg fikk automatisk vondt i knære, i det barndommens minner om store skrubbsår som skulle renses, ble så altfor tydelige. Det er rart hvordan man gjerne gråter enda litt til for den minste ting når man allerede er i gang, så jeg hylte videre mens jeg fikk hulket fram at vi ikke hadde pyrisept, denne sviende greia som i seg selv var en advarsel mot å løpe på grus i yngre dager. "Nei, nei, så henter jeg litt sprit, da", var beskjeden fra min snartenkte mann. Sekunder senere var han tilbake med Absolute Vodka (!), helte det på en bomullsdott og klaska det hele på leppa mi med et "det går over" i det jeg jamret meg over at det svidde. Jeg blir som en liten snørrunge hver gang jeg får en trøkk som går utover smertegrensa mi, og jeg øyner muligheten for litt trøst og "stakkars deg, jenta mi". Flaut, mens sant.

I dag er leppa litt hoven, men ellers fin. Jeg har gjenvunnet min evne til å tenke rasjonelt, og har konstatert at det er litt teit med et førstehjelpskrin uten pyrisept. Litt bekymringsverdig om jeg kommer løpende med vodkaen hver gang jeg har barn som hyler over skrunnsår etter å ha trynet på asfalten ute i gata; da tar det neppe lange tiden før en "behjelpelig" nabo er på tråden til barnevernet...