Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




søndag 3. januar 2016

Dans med livet

Så skriver vi igjen januar. Nytt år. Nye muligheter. Det er i hvertfall det vi sier. Men, jeg vet ikke helt om jeg lenger tror på det med nye muligheter; i hvertfall ikke at de skal være betinget av måneden vi skriver. Har vi ikke en ny mulighet hver dag? 

"2016 skal bli mitt år!"

Jada. 2015 skulle bli mitt. Det skulle forresten 2014 også, hvis ikke jeg husker feil, men 2015 ble i alle fall ikke "mitt år". Eller... Det ble i hvertfall ikke helt som jeg hadde tenkt meg. Det ble et år med mange utfordringer, og de aller fleste utenfor min kontroll. Da jeg for noen uker siden skulle skrive julebrevet, og jeg skulle se tilbake på året som var gått, syns jeg det var vanskelig å formulere brevet i en lett og lystig tone, slik jeg har for vane. Det var systemer, det var prolapser, kurbad og kaffekopper, sykehusinnleggelser og enda en prolaps. Ikke særlig mye å skrive "hjem" om.

Det var jo ikke slik at året var blottet for lyspunkter. Det var mye som var fint. Ja, faktisk veldig fint! Når jeg tenker etter. Men, om jeg skulle beskrive året som nå ligger bak, med ett ord, ja, da vil jeg si at det var et intenst år. 

Jeg husker våren i fjor. For snart et år siden. Jeg husker at jeg snuste inn duftene. Sugde til meg inntrykkene. Lydene. Merket meg de dype sporene de satte, liksom langt inn i sjelen. Jeg husker at jeg var bevisst på at jeg levde, lik som jeg aldri skulle oppleve det samme igjen. Som en slags forutsigelse om at noe skulle endres. Hele sommeren dro jeg med meg disse opplevelsene, og da høsten kom, var den samme intensiteten tilbake. Duftene. Inntrykkene. Lydene. Stemningene. Jeg kunne ikke huske å ha opplevd maken. Det var også inn i høsten at de største prøvelsene stod for tur, med pendling mellom hjemmet og sykehuset, innimellom innhøsting, kurbad, arrangementer jeg hadde ansvar for, helseutfordringer og smått og stort; og det var også da jeg begynte virkelig å legge merke til det intense i opplevelsene.

Denne morgenen, som du kan
lese om HER, har brent seg fast.
Den klare høstlufta, morgenduggen,
luktene... En (nesten) vanlig morgen,
likevel så sterk.

Hvilket sterkt inntrykk dugget i gresset en tidlig morgen kunne gjøre. Gleden over en kaffekopp. En hverdag. Enda har vi til gode å fullføre to hverdager på rad her i Bustehjemmet, etter høsten som ligger bak. Sommerfuglene i magen har fest, når jeg tenker på at nå er det like før vi skal få en hverdag igjen. På tirsdag er den her. Som jeg gleder meg!

Mon tro om det kan være slik? At når livet danser samba, og du ikke klarer å telle takten? Lever man sterkere da? Blir de små, de bittesmå, gledene her i livet - som en kaffekopp, en liten fugl, et glimt av noe - da så store, at de overskygger alt det andre? Det som gjør tankene tunge, ryggen bøyd og skuldrene verkende. Er det derfor det blir så intenst? Og - er det derfor jeg nå faktisk ser tilbake på 2015 som et år fylt av glede? Ja, for siden gledene var så små, så ble de så mange?

At det nå ligger et helt år med blanke ark foran meg, det er jeg ikke så opptatt av, for jeg tror at hver dag må man forsøke å leve til det beste. Noen dager går det, andre dager ikke. Noen dager vil man helst ha i går, andre i morgen, og noen vil man at aldri skal ende. Det er livet. Noen ganger enkelt. Noen ganger vanskelig. Nytt år? Nye muligheter? Det mulighetene ligger der hver eneste dag, de, men vi må velge å se dem. Det er ikke noe galt i å ha forsetter; det er fint å ha noe å strekke seg etter, og ingen tar skade av å spise litt sunnere eller å bevege seg litt mer. Men, innimellom burde forsettet kanskje også være så enkelt som å akseptere hverdagen og livet for hva det er? Ikke være så opptatt av at alt skal bli bedre bare vi... Kanskje får vi aldri, og så forsvant livet mens vi ventet på at vi "bare". Så glemte vi å oppleve gledene som var underveis, og satt igjen med en følelse av at alt ble bare dritt, mens vi tenkte at "Neste år! Dét skal bli mitt år!" Og i mellomtiden? Hva skjer egentlig i mellomtiden? 

Klikk HER, så kommer du til historien bak bildet. Om en sti,
om regnvær, en bekk og en omvei.

Da danser livet forbi. I fantastiske rytmer. En samba? Kanskje? Da er det dumt om du setter deg til og ser på. Hvem vil vel være veggpryd i eget liv? Innimellom kan det jo være at man faller ut av takten, men da er det bare å telle seg inn igjen etter beste evne. Det er i hvertfall dumt å vente til sangen er slutt!

Jeg gleder meg til tirsdag. Til hverdag.
Men, i morgen er det mandag, og det skal bli en fin dag, det også.


Jeg ønsker deg som titter innom Bustebloggen et godt, nytt år.
Med eller uten forsetter.




3 kommentarer:

Refleksjon på livsvegen sa...

SÅ NYDELEG SKREVE!

TAKK AT DU DELER GLIMT AV DITT LIV.

GODT NYTT ÅR OG MÅTTE VI ALLE LÆRE OSS Å TELJE VÅRE DAGAR
OG FAKTISK LEVE KVAR DAG!

KLEM

Livet i Casa Didriksen sa...

Du har så rett. Da jeg her om dagen sa: "det er jul bare en gang i året" så slo det meg at hver eneste dag er "bare en gang i året" Ergo bør vi omfavne hver enkelt en av dem.. Klem.

Avdeling Holt sa...

Jeg tror at sykdom og store ting forstørrer de små tingene. Det er flott med perspektiv. Dette var en god post å lese i dag!

Related Posts with Thumbnails