Smak av minner

I disse dager er det hektiske tider her på Fjellborg. Bærhøsten er i full gang, og det plukkes, saftes og syltes til matboden i kjelleren nærmest når bristepunktet. Så mye godt vi har i vente utover vinteren!

I frukthagen har vi en diger busk med solbær, og en enda større busk med rips. Ikke alt er helt modent ennå, men bærene høstes fortløpende og havner i fryseren i påvente av at buskene tømmes helt. Da skal det saftes, og vi er spente på hvor mange flasker med solbærsaft og ripssaft vi får i år. Mon tro om det blir flere i år enn i fjor?

Vi har også en god del bringebærbusker, og hver eneste kveld er vi ute med skåla for å høste inn bærene som har modnet det siste døgnet. I dag hentet jeg inn godt og vel to liter med bær. Store, søte og saftige bringebær. Også disse havner i fryseren, og når sesongen er over, skal alt kokes til syltetøy. Eller saft. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå. Godt blir det nok uansett!

Siden vi bor i skaukanten, er også veien kort til masse deilige blåbær. Ja, vi har allerede vært ute på flere blåbærturer. Det later til å være et godt bærår i år her vi bor, så vi plukker så mye vi klarer. Skjønt, det blir et slags overskuddsprosjekt akkurat denne blåbærplukkinga, for selv med bærplukkeren tar det sin tid å fylle spannet. De er jo så små! Med alt annet som også er å gjøre, så tar vi en liter her og en liter der, alt ettersom tiden strekker til. Da er det i det minste bra at vi ikke har lang vei. Bærene røres til deilig syltetøy som skal smake bra sammen med vinterens mange pannekakemiddager.

All plukkingen, saftingen og syltingen tar sin tid, og det blir ikke tid til så mye annet akkurat nå. Likevel er vi skjønt enige om at det er vel verdt all tiden, for vi får jo så masse igjen for det! Saft og syltetøy som smaker av både sommer og minner, er god mat og ha med seg gjennom vinteren. Dessuten syns vi det er viktig å utnytte de ressursene som vi har så lett tilgjengelig. 

Egne barndomsminner er også en god drivkraft for å lage saft og syltetøy selv, for det var jo ingenting som smakte bedre på brødskiva en bestemors rørte jordbær! Fikk man et glass med ripssaft til også, var lykken komplett. Tenk om mine egne barn også kan få med seg like smakfulle minner fra sin barndom? Smakene av sommer og barndom. Det håper jeg!

#galteogvralte

Så var det omsider tid for litt blogging igjen. Eller. Tid og tid. Jeg tar meg tid. Bak oss ligger to hektiske uker nå, og mange av dere har fulgt dem via Instagram, men jeg har likevel lyst til å blogge litt om det. Ja, for dere husker vel at vi fikk to griser i mai? Galte og Vralte? Nå ligger de godt forvart i fryseren vår, etter at de ble slaktet forrige helg. 

Galte (t.v.) og Vralte i mai.

"Hvordan klarer du egentlig å spise kjæledyrene dine?" er det mange som har lurt på. Det er bare det, at grisene har ikke vært kjæledyrene våre; de har vært husdyrene våre. Fra det øyeblikket det ble bestemt at vi skulle bli "grisebønder", var det også bestemt at de var mat. Vi har vært forberedt på det, og alle, Busteliten inkludert, har vært inneforstått med at de en dag skulle havne på bordet. Dog skal det innrømmes at det var litt vemodig å sitte der sist lørdag, utenfor bingen deres, og snakke og kose med dem, og vite det at bare i løpet av noen få timer skulle gå fra å være gris til å bli mat.

Det er ikke ofte jeg legger ut bilder av meg selv på denne

bloggen, men en middagsselfie får være et godtatt unntak.

Ja, for det er nemlig slik det fungerer: I det skuddet settes, går de fra å være gris til og bli mat. Det er det jeg har vokst opp med, og det er slik jeg har lært at det er. Kynisk vil kanskje noen si, men alt kjøtt kommer jo fra noe eller noen. Også det kjøttet vi kjøper i butikken. Det er også det vi ønsker å lære Busteguttene våre, og Busteliten på tre år har da også hatt et veldig avklart forhold til dette. Kanskje litt i overkant avklart også muligens, hvis vi spør barnehagen.

Galte og Vralte, slaktedagen. Og neida, ribba blir ikke brun.
Det brune sitter i det ytterste hudlaget og forsvinner sammen

med busta når grisen skoldes.

Slaktingen gikk forøvrig veldig greit. Vi hadde god hjelp av både svoger og bestefar. Selv var jeg ikke med på selve avlivingen, men tok ellers del i alt. Pappa mente på at jeg ikke var riktig vel bevart da jeg i ettertid fortalte at det aller morsomste var å rense og skylle tarmer. Vommingen ("tømme" grisen) var forresten også innmari morsomt, og da pappa mente det virkelig tiltet for meg, var da jeg uten problemer klarte å stå og se på det, samtidig som jeg inntok en pølsemiddag mellom slagene. (Likevel har jeg det fra farssiden, i følge bestemor!) 

Lørdagsunderholdning når man

bor på landet - tarmrensing!

Etter at grisene hadde hengt sine førti døgngrader, ble de partert og pakket og merket og lagt i fryseren. Det har blitt flotte ribber, saftige skinkesteker, indrefileter og ytrefileter, nakkekoteletter i hopetall, strimlet svinekjøtt, spareribs, grytekjøtt og sjømannsbiffer. Restene av alt dette igjen, har blitt til kjøttdeig, og fettrestene ble hermetisert til kattemat. Ikke et gram er gått tapt! Benrestene har vi kokt kraft på, og av leveren fikk vi intet mindre enn 6,4 kg leverpostei. Hodene ligger på vent i fryseren og skal bli til hodesylte, og vi har dessuten laget syltelabber. Nå gjenstår det bare å lage meiseboller av selve skinnet, og så er vi i mål. Om vi er skremt fra å leke grisebønder neste år også? Overhodet ikke! Dette har vært bare moro!

Her er det ingen slinger i valsen,

og det er produsert hjemmelaget leverpostei.

På søndag hadde vi første svinemiddag, og det smakte utsøkt. Dessuten føltes det utrolig kjekt og kunne spise egenprodusert mat. Mer kortreist kan man ikke få den. Og - vi vet at den har hatt det bra før den ble mat. 

Galte eller Vralte til venstre.

"Mamma? Er grisen død?"

"Ja. Nå er grisen død." 

 

Plass nummer...

Av alle de tingene som burde vært gjort et par, tre dager før det skal arrangeres barnedåp i heimen, så er kanskje ikke Busteblogging det som står øverst på gjøremålslista, men noe må man ta seg til mens man venter på at småkællæne skal falle i sin dypeste søvn også? For joda, vi lever! Det er bare det at vi tilbringer så mye tid utendørs og med huslige sysler at bloggen hele tiden rykker bakover i køen. Fra plass nummer 329 og til plass nummer 457 på no time! Et måltid med tomatsaus som ingrediens, og vips! så er den nede på plass nummer 601.

Bustemannen har sydd inn bunaden min.

Ved hjelp av tommestokk.

G A L S K A P ! ! !

I går vasket jeg tomatsaus av kjøkkenbordbena. Enda vi ikke har spist tomatsaus på to uker, og hvertfall ikke siden sist de selvsamme bordbena ble skrubbet.

Busteliten har bidratt i vindusvasken. 

Mutter'n sa noe om ei bøtte, sand og vann. 

Noen har kanskje lurt på om barnevernet har kommet og halt meg inn siden sist det ble Busteblogget, men da kan jeg stolt fortelle at jeg har lært meg til å huske på at jeg har to barn. En baby også. Nå vet jeg hvor jeg har ham til en hver tid. I hvertfall sånn nesten. Det eneste familiemedlemmet jeg ikke har kontroll på nå, er Ulf. Vi savner tre stykker. Trøsten er at de finnes i huset, men motet forsvinner litt når jeg vet at det er treogtyve rom å lete seg gjennom. Desverre har både Busteliten og Ulf tilgang til dem alle. Sukk.

Det hekles på en smekke til dåpskjolen.

Førstkommende søndag blir det enda flere å holde styr på. Da ramler det inn intet mindre enn treogtredve mennesker her i huset, og i den anledning har jeg pussa både vinduer og arvesølv. Bare man har en unnskyldning, er det utrolig hva man kan få unna på en uke eller to, altså! I går var vi og robba utlandet (les: Sverige) for mat, og nå er Bustemannen og tømmer bedehuset for både bord og stoler slik at vi har noe å sitte på og spise ved. Bedehusgjengerne får heller bare stå. 

Forklaringa på hvorfor det er langt mellom blogginnleggene.

Også må jeg jo skryte litt av den fantastisk flotte bestefaren jeg har, da. Når jeg først skal publisere noe. For, da bestefedre ble delt ut, var jeg heldig og trakk et langt strå! I dag har nemlig bestefar vært her og luka, gjødsla og vanna blomsterbeda (det er ikke få) og klippa plenen vår. Akkurat den plenen har han forresten for vane å klippe for oss. "Det er det minste jeg kan gjøre for dorr, når dere har vært så snille og tatt over detta greiene her," mener'n på. Og "detta greiene her" er da altså huset vi bor i og de tilhørende 2,5 mål med tomt. Mesteparten av denne tomta er bedekket med gras, så da skjønner dere sikkert at det er en innmari snill bestefar jeg har!

Her er til og med septiktanken rengjort før gjestene kommer!

Skal vi se... Fem avsnitt, og fortsatt er noen våkne. Da kjører vi i gang med avsnitt seks: I anledning dåpen, så har vi jo så godt det har latt seg gjøre forsøkt å forklare den stolte storebroren hva dette er for en happening. Allerede 17.mai startet vi forberedelsene, og da jeg stod og pakket bort bunadene, fortalte jeg Busteliten at "neste gang vi skal pynte oss med bunadene våre, det er når Bustekrøllen skal døpes og få vann på hodet sitt. Men det er en hel måned til." Dette med tid (og dialekt) er - forståelig nok - ikke helt enkelt å begripe for en stakkars toåring. Busteliten har følgelig i hele den påfølgende måneden ("månen") etter 17.mai gått rundt og fortalt at Åller'n skal få vann på hodet og måne. La oss inderlig håpe at det blir med vannet. 

Vel, nå sover alle som skal sove, så da er det bare for mor og kaste seg rundt og fortsette ærbe!

Ha en fin kveld!

 

Charlotte Russe (behind the scenes)

"Klarer du det?"

Bustemannen nærmest spytter ut ordene, og setter øynene i meg så man nærmest kunne tro at jeg nettopp hadde tilbudt meg å hente ned månen til ham. 

"Eeeh... Ja!" 

"Javel? Ække det vanskelig æ?" 

Han er ikke fullt så påståelig lenger, men tonen hans røper en fortsatt sterk tvil.

"Eeeh... Nei!"

"Åssen vet du det da? Har du gjort det før liksom?" 

Når skal den frua gi seg, liksom?

"Eeeh... Ja!"

"Det har du aldri gjort mens jeg har kjent deg!"

Tvilen har slått over i noe som nærmest kan høres ut som et snev av sjalusi.

"Eeeh... Nei?"

Jeg vurderer å utnytte muligheten, men beroliger ham med at begivenheten fant sted på skolekjøkkenet i niende klasse. Ikke noe mer spenning knyttet til det enn som så.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Det er noen dager før bursdagsfesten til Bustemannen, og samtalen dreier seg om hvilke kaker som skal serveres gjestene. Bursdagsbarnet ønsker seg oreokake, ostekake og suksessterte, men er usikker på den fjerde. Jeg foreslår Charlotte Russe, og det er her tvilen melder seg hos nevnte bursdagsbarn, for kan kona virkelig lage rullekake? Det har han fint lite tro på. 

Hver gang Bustemannen stiller seg tvilende til fruens kjøkkenkunnskaper, argumenterer jeg alltid med at jeg alltid får sprø svor på ribba og at det har jeg faktisk klart siden jeg var fjorten. Dét argumentet stilner alltid en hver diskusjon, men ikke denne gangen. Bustemannen godtar likevel, under tvil, Charlotte Russe som et alternativ, med den beroligende tanken om at "vi kan jo bare stikke ned i butikken din og kjøpe ei kake om det går helt skeis" i bakhodet. 

De av dere som følger Bustenellik på Instagram, og som også var innom Bustebloggen i går, vet at både rullekaka og resten av Charlotte Russe kom seg til kakebordet. Her kunne historien faktisk endt, og vi kunne enkelt ha konkludert med at Bustemannen undervurderte husmorkunnskapene til sin frue så han aldri skal få glemme det så lenge han er gift. Det skal han heller ikke få lov til, men nå har det seg jo slik at Charlotte Russe også består av fromasj. Ikke bare rullekake. Og når det gjelder fromasjen, så var husmora på gyngende grunn. Dét var nemlig ikke pensum i heimkunnskap.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

"Legg 6 gelatinplater i kaldt vann i ca. 5 minutter. 

Rør deretter ut én og én plate i litt kokvarmt vann (ca. 0,5 liter)."

Omhyggelig måler jeg opp vannet, koker det opp, og rører ut gelatinen. Helt etter oppskriften, heller jeg gelatinen i en tynn stråle i fromasjrøren og tilsetter deretter rørte jordbær. Isipisi! 

"Bestemooor? Når man lager sånn derre Charlotte Russe, og den derre fromasjen? Skal den egentlig være like tyntflytende som vann?" Bestemor er en sånn husmorguru som kan alt om alt når det kommer til kokkelering og husmorering, og lettere panisk har jeg kastet meg over telefonen. Jeg har en sterk mistanke om at her trengs det eksperthjelp og det kjapt. "Nei? Den skal vel ikke det? Du får forsøke å sette den kaldt noen minutter, og se om den tykner til."

To telefonsamtaler, tre gelatinplater og en halvtime senere, er fromasjen fortsatt like flytende. Bestemor mener på at jeg nok kanskje bør prøve én gang til; det er tross alt ikke alltid at alt fungerer på første forsøk. Jeg har både tid og stålvilje, jeg, og når rullekaka tross alt gikk så lekende lett i boks, så skulle jeg da klare fromasjen også! Heldigvis, skulle det vise seg, lider jeg av dårlig hukommelse, og jeg må finne frem oppskrifta igjen før jeg på ny gyver løs. 

"Legg 6 gelatinplater i kaldt vann i ca. 5 minutter. Rør deretter ut én og én plate i litt kokvarmt vann (ca. 0,5 desiliter)."

O! M! G! Er det mulig?

Det er mulig.

Charlotte Russe kan trolig med fordel lages samme dag som

servering, med tanke på hvordan syltetøyet trekker inn i rullekaka.

Litt senere tikket det inn en SMS fra bestemor: "Jeg er så nysgjerrig; blir det Charlotte Russe på kakebordet i morra?" Jeg tekstet tilbake: "Ja." At det også blir en ny time hos optikeren skrev jeg ingenting om. Bustemannen på sin side, han var bare opptatt av at jeg hadde kastet det mislykkede forsøket i søpla, fremfor å spare det til han kom hjem fra jobb.

Rullekaka nevnte han aldri med ett ord igjen.

 

Når man baker...

... er det et par ting man bør huske på. 

Blant annet bør man sjekke at man har nok ingredienser til å doble oppskriften. Gjær er et eksempel på en slik ingrediens. 

Uansett syn, bør man også lese gjennom hele oppskriften før oppstart. Gjærbakst har ikke bare én fremgangsmåte (totalt nytt for meg, men det er altså fakta).

Når forannevnte viser seg, gjelder det å grave frem grunnkunnskapene man har om gjærbakst, og å gjøre det beste ut av det. Det fungerte tydeligvis temmelig greit, for Bustemannen ble blid som smør så snart han kom inn døra i går ettermiddag.

Så får vi se om ikke vi får prøvd oppskrifta slik den egentlig skal være, en dag jeg har litt mer gjær på lager. Også tror jeg kanskje at jeg snart skal finne frem speilreflekskameraet igjen. Sånt selvskryt vil trolig nå lenger dersom bildekvaliteten underbygger øvrige påstander. (Er du likevel interessert i lavkvalitetsbilder fra hverdagen vår, så følg meg gjerne på Instagram.)

En god del av baksten gikk rett i magan, mens det resterende av de rundt regnet syvogseksti kanelsnurrtingene gikk rett i fryser'n. Kaffegjestene kan bare komme!

For spesielt interesserte: Kakeboks kjøpt på Åhlèns, duk på Kid, perlesukker på Maximat og øvrige ingredienser fra nærmeste dagligvarebutikk.

Ha en fin dag alle dere fineste finingene der ute - vi blogges!

 

Øyer av fred

 I den tiden vi har restaurert Bustehjemmet, har det dukket opp mye rart i veggene. Blant annet har vi funnet mange aviser og ukeblader. De aller fleste intakte og godt bevart. Fra tid til annen, koser jeg meg med lesestoffet fra disse svunne tider, og stadig tar jeg meg i å ønske meg tilbake til gamledager, da alt visstnok var så meget bedre. Det var helt til jeg kom over et leserinnlegg i et gammelt KK fra det Herrens år nittenhundredeogfir'ogfemti. For en stresset småbarnsmor med merennfulltidsjobb, vaskemaskin, kattekrek og stasjonsvogn, var dette faktisk befriende lesing. Alt var kanskje ikke så veldig mye bedre før likevel?

Jeg har ikke tid!

Ustanselig i løpet av en dag lyder omkvedet: "Jeg har ikke tid!" Utallige ting hviler blytungt på min samvittighet. Massevis av saker skal ordnes, men tiden strekker ikke til. Så slår rastløsheten kloen i meg, jeg blir kort i telefonen, fyker forbi venner på gaten - og like lite rekker jeg, enda jeg bruker så mange hestekrefter som en liten dampmaskin. Jeg vet inderlig godt at dette er et slags veddeløp med meg selv, og at det er mitt eget indre som er skyld i denne usalige rastløsheten. Jeg prøver å ta meg selv i nakken og husker en mallorcaner som engang sa til meg: "Hvorfor har dere nordboere det så travelt bestandig? Hva er det dere på død og liv må rekke?" Mannen var før på La isla de la calma - fredens øy, hvor ingenting haster og hvert eneste spørsmål besvares på måfå - i morgen eller i overimorgen - i neste uke eller kanskje neste år - men menneskene gir seg tid til å leve! 

Jaget og rastløsheten er lykkens og harmoniens bitreste fiender - en bevisst eller ubevisst bekymring for tiden som flyr, en frykt for fremtiden, som vi prøver å drukne ved å fylle tiden med utallige verv i håp om at den skal bli mer innholdsrik, men er det det vi oppnår? 

Man synes at hele tilværelsen står og faller med om man kommer igjennom det programmet som er satt opp for en kort dag. Man jager videre, som en motor, og til slutt løper man varm, mister selvbeherskelsen, begår tabber eller mister motet, og så en dag går kanskje det gamle ordet "hastverk er lastverk" opp for en i all dets gru.

Det nytter ikke å jage for å befri seg fra rastløsheten. Jeg kjenner en masse mennesker som er mer eller mindre rastløse, men jeg kjenner nesten ingen - uten mallorcaneren - som er helt immune overfor begrepet. Mitt håp er at jeg en dag skal bli herre over min egen rastløsthet, istedenfor at det er den som regjerer og hersker over mitt liv. Jeg håper at jeg skal greie å skape øyer av fred i tilværelsen min, og at de skal vokse og formere seg helt til de dominerer min livsførsel. Det skal ikke være dovenskapsperioder, men øyeblikk da jeg er lysvåken og med alle sanser følger gleden ved å leve - øyeblikk da jeg tvinger tankene bort fra fremtiden og over til nutiden - til dette øyeblikk.

E.T.

Jeg sier bare: Amen, sister E.T. Måtte din drøm om øyer av fred ha gått i oppfyllelse for lengst!

For tiden er jeg sykemeldt på grunn av en øyeskade (hvorav et så fryktelig langt bloggopphold også, for jeg ser omlag bare 10 %), og sykemeldingen gir meg god tid til å tenke over den ellers så travle hverdagen. Er det slik vi vil ha det? Og hva kan vi gjøre med det? Med et sukk tenker jeg på E.T., en femtitallshusmor, som med stor sannsynlighet hadde sin arbeidsplass i hjemmet. Mon tro hvordan hun hadde formulert sitt innlegg om hun var en kvinne i vår tid? 

- Har du noen øyer av fred? -

 

Vi ha'kke vaska gølvet, og ikke børi ved

Se der, ja! Nesten en uke siden forrige Busteblogg-innlegg. Man skulle nesten tro at Bustenelliken hadde klappa igjen lokket, men neida! Det har jeg rett og slett ikke tid til, i disse før-førjulstider. Jeg fatter og begriper ikke hvordan folk allerede kan ha rukket å smekke opp adventsstakene, klargjøre hundreogseksogtredve kalendergaver og samtidig ha baka fjorten av sju slag. Og det en uke før advent! 

Jeg har riktignok rukket å forfatte årets julebrev, printe det ut på restene av blekkpatronene, og putte halvparten av dem i konvolutter, men ellers står det sørgelig stille i juleforberedelsene, føler jeg. Kan hende har det noe å gjøre med det takraset av en gang vi har (men nå har vi faktisk gulv, i motsetning til forrige uke da vi bare hadde fjell) og at det faktum at jeg kryper til sengs i nitida for å være noenlunde levende når klokka ringer fem dagen etterpå. Jeg vet ikke. 

Det er i slike stunder, når det røyner på som verst, at jeg så gjerne skulle hatt et par ord med min kjære mor. Det er nemlig én ting jeg aldri tenkte tanken på å spørre om mens hun enda var i live, og det var hvordan i himmelens navn og riker kom hun i mål med alt mulig? Jobb, håndball, symøter, husarbeid, se på barne-TV med meg, håndarbeider og you name it, og attpåtil så var det ikke grenser for hva hun rakk før jul! Juleverksted med halve slekta arrangerte hun også hvert år. Tilsynelatende (og her er det sikkert et notabene) uten stress i det hele tatt! Åssen fiksa hun det? Dét glemte jeg å spørre om. 

Men, selv om huset i skrivende stund ser ut til å være en passende kandidat til Ekstreme Samlere, og jeg fortsatt ikke har et eneste kakeslag i boks, sånn rent bortsett fra fjorårets smultringer som fortsatt ligger i fryseren, så har jeg i det minste en plan. En uke for uke-, og dag for dag-plan, for hvordan jeg skal komme meg i mål. Lister, lange som sju vonde år. Og jeg følger dem. Slavisk. Det blir nok greie på't her i år ævv. Bare at akkurat nå ser det litt mørkt ut. Inntil videre får andre bloggere stå for julestemninga i Blogglandia. Jeg kapitulerer på ubestemt tid, og innser at jeg bare er et menneske. Så kanskje, neste år... så har jeg sikkert ikke julegrana på plass til 1. november da, heller.

Åssen er'e med deg? Har du tent julegrana og pakket opp gavene enda?

Tross julebilder fra i fjor, er det heller skralt med illustrasjonene da Blogger p.t. ikke er heeelt samarbeidsvillig. Dere får være kreative og lage deres egne, indre bilder. Eller... don't!

Når det renner over

What to say, liksom?

Vi har vært på handletur.

Thank God for stasjonsvogn!

 

Extreme Makeover Attic Edition

I dag regner det utenfor Bustehjemmet. Selvfølgelig gjør det det. 

Jeg har tross alt tilbragt de to solskinnsdagene som har vært, på loftet. 

Som et ledd i de pågående omgjøringene på huset vårt, var vi pent nødt til å rydde på loftet. En nødvendighet som hadde tvunget seg frem før eller siden uansett, men nå måtte vi.

Før

Jobben, den ble min, og med barnepike til Busteliten og avledningsmanøvre til

Bustemannen (som har helt panikk for å kaste ting), satte jeg i gang med liv og lyst. 

Én henger til fyllinga (!), et lass til bruktbutikken og fjorten timer senere:

Etter

Voilà!

Nå nyter jeg helga med henda i fanget og god samvittighet. 

Ja, også et ryddig loft, da.  

- Er du flink til å holde orden på loftet? -

God helg fra

 

Hårde husmortider

Bustemannen syns det er veldig kjekt å ha en husmor til kone,

men nå har han plutselig begynt å stille krav?

T-skjortene skal visstnok brettes slik, sier han.

Plassbesparende, påstås det.

Stryke dem før bruk, skal jeg visst også. 

Men jeg tror ikke det. Jeg tror jeg går ut i streik.

Husmorstreik. Detta får'n gjøra sjøl! 

(Eventuelt be byggevarebutikken som han

har fått t-skjortene av, ta seg av jobben.)

- Er du opptatt av å spare plass? -

 

På feil arena

Bustenellik er absolutt mer teoretisk anlagt enn praktisk. 

Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke har en praktisk side;

den bare er ikke like effektiv som den teoretiske.

Bustemannen er snekker. Skikkelig handyman.

Sånn sett utfyller vi hverandre godt.

Arbeidsfordelingen er på en måte allerede gitt.

Men, Bustemannen er en veldig travel mann.

Dere vet vel alle hvordan det var med skomakerens barn?

Bustenellik er litt utålmodig, og liker ikke så godt at ting

ligger på vent. Likevel så blir det gjerne til at jeg venter;

med hammer og spiker får jeg fullstendig prestasjonsangst

i min manns nærvær. Jeg vet jeg kan, men det blir så 

klønete når proffen står og følger med.

Nå er Bustemannen på jobb.

Jeg har tatt skjeen, eller rettere sagt skrujernet, i egen hånd.

Jeg gadd ikke vente. Jeg vet han er opptatt når han kommer hjem også.

Nå lurer jeg imidlertid på to ting:

1) Hvor lang tid vil det ta før han ser

at det har kommet opp noe nytt?

2) Hvordan blir mottakelsen på at Bustenellik

har tatt seg inn på Bustemannens arena?

Om en times tid er han hjemme fra jobb.

Jeg venter i spenning.

Husmortips: Hvordan unngå gjettekonkurranse i fryseboksen

Det er stadig at man har behov for å fryse ned hint og annet av mat. Ofte blir det til at man putter matrester og annet i brødposer, slenger det i fryseboksen, for deretter å ha gjettekonkurranse hver gang man er på jakt etter noe i fryseren siden. Er dette gryte, mon tro? Eller kanskje pizzafyll? Ustekt karbonadedeig?

Etter at husmortilværelsen tiltok, har jeg forsøkt å gjøre noe med dette problemet. For det første, har jeg blitt flinkere til å bruke bokser når jeg fryser ned mat. På den måten får jeg utnyttet plassen i fryseboksen litt bedre, men ikke minst har jeg begynt å merke alt jeg fryser med navn og dato for nedfrysing. Slik holder jeg styr både på hva det er, og hvor gammelt det er.

Og så til husmortipset: 

For at denne merkeordningen faktisk skal fungere, er man avhengig av å ha egnet utstyr tilgjengelig. Hvordan har jeg løst det? Jo, jeg har skaffet en rull med maskeringstape og en liten tusj. Dette ligger lett tilgjengelig, og hver gang jeg skal fryse noe, bare river jeg av en liten tapebit, fester den på fryseemballasjen og skriver i vei. Maskeringstapen er lett å skrive på, og den er også lett å få av senere når hva-enn-det-er blir tatt opp av fryseren, og boksen det lå i skal i oppvaskmaskinen. Enkelt og greit.

- Har du gode rutiner når du fryser mat? Eller er du bare god på å gjette? - 

 

Nytt klesskap?

Jeg tar en titt på spisestua vår.

Og så tenker jeg:

"Hm! Har Bustemannen fått nytt klesskap?"

 


P.S. Lene Anette som vant en premie i Bustebloggens give away har fortsatt ikke gitt lyd fra seg. Dersom det ikke skjer i løpet av dagen, trekkes ny vinner i morgen. Premie: Nordlys fra Holmegaard.

Mitt eget irritasjonsmoment

Jeg vet ikke helt når det skjedde, men jeg har altså blitt mitt eget irritasjonsmoment. En av disse som alltid får gjort alt og fortsatt har tid til overs. De folka jeg alltid har irritert meg over, fordi det ikke har vært meg og jeg har ikke skjønt hvordan de har fått det til. Jeg vet fortsatt ikke hvordan det går til, men denne uka har jeg vært en sånn, og det hele toppet seg liksom ved daggry (ja, eller gry og gry, det var etter at vi vekket Bustemannen som forsov seg, men før vi ellers ville vært oppe) da Busteliten og jeg stod på kjøkkenet og bakte kake. Fra skrætsj! Er'e mulig? Er dét oss? Tydeligvis. Liker jeg det? Nja, skeptisk. Hva skal jeg irritere meg over nå, liksom?

Bustemannen ble i allefall glad da vi kom rællændes med barnevogn, kake og muldvarp med bæsj på hodet i det klokka slo elleve slag og signaliserte lunsj. Fredager er jo egentlig pappapermdag, men inntil videre er pappapermdagene vanlige arbeidsdager igjen. Bustemannen er byggeleder på et stort bygg med kort tidsfrist, og da er det ikke alltid at det er like lett å ta seg fri hver fredag. Så, da får heller vi komme til Bustemannen. Helt greit det også. Når han kommer hjem klokka femten, så er det jo helg!

I helgen er planen å få begynt på en del prosjekter ute, og så får været avgjøre hvorvidt dét skjer. På tunet her ute har vi på en måte passert grensa for sjarmerende rot for lenge siden, og det er det vi har tenkt til å få gjort noe med nå. Slike småprosjekter som ikke skaper problemer selv om det skulle slumpe til å komme litt snø igjen. Det fine vårværet vi har hatt den siste tiden har gjort noe med arbeidslysta, og da gjelder det å utnytte den før den forsvinner igjen. Det kan jo også fort gjort skje.

Ellers er det ikke mye nytt å melde fra Bustehjemmet i denne omgang. Om ikke jeg snart får støvsugd, kan det hende det blir en kamp om eiendomsretten, Bustefamilien vs. Hybelfamilien, men let's hope not. Én Selma, én Soodus, herr og fru Marsvin, én Bustemann, én meg, en gulpemaskin og ikke å forglemme barnevogna, (THE sinner, les: strømaskin - gårsdplassen er snart tom for grus, jeg sverger!); det gjør noe med gulvene i et hus. Virvelvinden får blåse seg opp, så vi får avverget en potensiell katastrofe. Vi kan jo ikke flytte på gata med en baby, bare fordi familien Hybel skal få boltre seg fritt i det som har blitt reneste sandkassa! 

Og du da, har du noen planer for helga? Tell me, tell me!

Jeg forsøker forresten så godt jeg kan å besøke dere om dagen, men jeg sliter med å komme inn på bloggene rundt forbi. Er det bare jeg som har dette problemet? Sidene er helt deformert, hvis de i det hele tatt lar seg åpne. Jeg får lest noe, men å kommentere er tidvis helt håpløst. Håper det retter seg snart igjen!

Med ønske om en god helg til deg og dine -

vi blogges!

Og du - husk å melde deg på give away HER da!