Når én blir til flere

"Du? Har du en kos jeg kan få?" Jeg så på Busteliten.

"Nei. Det er tomt," svarte han. Det hender visst at det er det.

"Du fikk den siste av meg i går da du sa natta til meg."

"Det var jo synd, da," sa jeg.

"Men? Vil du ha en av meg, da?" 

Busteliten tittet på meg og smilte stort. "Ja!"

"Mamma? Vet du hva? Når jeg får en kos, så blir den kosen til mange koser!"

"Ungen min! Så flott! Sånn er det med koser. Vil du ha en på den andre kjaken også?"

"Nei takk." 

Det er jammen godt vi har koser, og at vi kan dele på dem.

Og - heldigvis for Busteliten, så går mammaer aldri tom for koser,

så da kan han få påfyll. Når det passer ham.

Ha en fin torsdag!

Unntaksknupp

I går var Busteliten ute og lekte alene for første gang. Det er kjekt at han har blitt så stor at han tør det. Han ville gjerne ha døra på gløtt, men der satte mor foten ned. Å fyre for kråkene får noen andre ta seg av. Vi ble enige om at døren skulle stå lukket mot at han fikk ha med seg babycallen ut. Det var en god deal for mor, og en veldig god deal for Busteliten, skulle det snart vise seg. For!

Det gikk ikke mange minuttene før gammel-faffa svingte inn på gårdstunet her. "Hei, gammel-faffa!" hørte jeg det hvine over callen. Deretter fulgte en kort samtale, før jeg hørte: "Gammel-faffa? Kan jeg få sjokolade?" Han tenkte nok at det var greit å benytte seg av sjansen når mamma ikke var i nærheten. Og gammel-faffa var selvfølgelig ikke lei og be, og fikk følge av en liten gutt like ned til bilen igjen, der gammel-faffa'n alltid har en sjokoladeknupp på lur til oldebarnet sitt.

Her er de to ute og jobber, på senvinteren i fjor.

Jeg kunne ikke annet enn å le, der jeg satt ved kjøkkenbordet og overhørte dem, de to kællæne. Mandag eller ikke mandag; noen unntak får det være rom for.

 

Plan B

"Du mamma? Hvor skal jeg gifte meg?"

Jeg satt på sengekanten til Busteliten og hadde akkurat rundet av Kjære Gud, da han så på meg med et spørrende ansikt. 

"Det kommer jo an på hvem du skal gifte deg med, det?" svarte jeg. 

Jo, han hadde jo en klar idé om hvem det skulle være, og hadde både broren og en bestemt jente i tankene. "Jammen du kan ikke gifte deg med broren din, skjønner du," forsøkte jeg å forklare. "Du må nok gå for jenta." Det var greit, Busteliten forstod det. 

Han er allerede i gang med å dele ut blomster

til jentene, Busteliten.

"Har du spurt henne om hun vil gifte seg med deg, da?" spurte jeg. 

Nei, det hadde han ikke ennå. Så ble det noen sekunders stillhet, før han på ny så opp på meg og spurte om det en hver kar på friertanker er litt bekymret for: "Men mamma, tenk om hun sier nei?"

Ja, tenk om? "Hva sier du hvis hun sier nei, da?",

spurte jeg så, og var på ingen måte forberedt på Bustelitens plan B:

"Vær så snill!" 

Dét får nok jenta på bedre tanker, ja. 

 

Vil du se på trusa mi?

Busteliten har slutta med bleie i vinter, og er skikkelig stolt! 

Selvsagt er han det, han har gitt jernet og nådd et mål.

I det store og det hele, kunne man jo forledes til å tro at det var å slippe bleia som var det overordnede målet, men ikke for Busteliten. Hans mål var å få en Brannmann Sam-truse i garderoben, og Brannmann Sam-samlinga for øvrig, og mutter'n gikk kun med på innkjøp av en slik hvis han sluttet med bleia.

Vel. Lang historie, kort: Busteliten la bleia i bøtta for siste gang, og klarte det. (Med bravur, må mor få tilføye.) Brannmann Sam-truser ble bestilt fra ebay, og ikke mange dagene etter kom de med budbilen. 

Et par dager etter at det var full jubel i stua over nye truser, var Bustemannen og Busteliten en tur på bedehuset i bygda her. Bustemannen var glad for at de satt på bakerste rad, har han senere fortalt, for midt under Fader Vår, dro Busteliten ned buksa og ropte: "Gammel-faffa! Vil du se på trusa mi?" 

Amen.

Om Jesus, promping og døden

Busteliten er en forunderlig liten fyr. Han har hodet fullt av alskens rare og fine tanker, og stadig vekk lar han oss få ta del i det som rører seg under den stadig mørkere hårmanken. Noe henger på grep, men veldig mye gjør det ikke. I hvertfall ikke for oss voksne, som ikke lenger har et fullt så åpent sinn som et lite barn som oppdager alt for første gang.

Samtidig er det fascinerende og oppdage hvilken utrolig evne de har til å plassere nyervervet kunnskap, sette i sammenheng og på sitt vis forstå verden. I julen snakket vi mye om Jesus og at julen liksom er bursdagen til Jesus. Vi vil at barna våre skal vite hvorfor vi feirer de ulike høytidene, og at julen ikke bare handler om julenissen og julepresanger. Til tross for at vi allerede skriver februar, er ikke Busteliten helt ferdig med temaet, og forleden kveld ba han så fint om ikke jeg kunne fortelle om den gangen Jesus var baby. 

Busteliten lå med omgangssyke, og klokka dro seg mot midnatt der vi lå i mamma- og pappasenga og snakket. Jeg fortalte om Jesus og stallen, om stjerna og de vise menn. "De hadde med seg gaver og gull!" kunne Busteliten supplere mammas historie med. "Men, hvor er Jesus nå, mamma?" Og så var det atter en gang og forsøke og forklare dette som står så sentralt i kristendommen, at Jesus døde, men at han likevel lever og bor oppe i himmelen. (Dette har vi nemlig vært gjennom mange ganger. Døden er stadig et hett tema i Bustehjemmet.) 

"Hæ? Ligger mamma'n din under der? Øyet hennes også?"

Vanligvis har Busteliten gitt seg etter og ha fått svar på dette spørsmålet, men akkurat denne sene kvelden var han tydeligvis klar for å utvide horisonten litt. "Mamma? Hvorfor døde Jesus?" Alle som har overvært en søndagsskoletime eller to, vet jo at dette er ikke så helt enkelt og forklare en liten kropp, men etter litt hektisk aktivitet i mitt eget hode, konkluderte jeg med at "Jesus døde for liksom å si unnskyld for alt det slemme alle menneskene kan gjøre" fikk være nok for nå. "Hadde han prompa og rapa?" ville Busteliten derpå gjerne vite. Han har nemlig fulgt godt med i oppdragertimen her hjemme, når mamma har lært ham at slikt ikke er så pent å gjøre. "Ehm. Nei. Eller jo. Men ingen dør fordi de har prompa og rapa. Det var liksom ikke derfor." Og dernest favorittordet til Busteliten: "Hvorfor?"

Hvordan kan noe så uskyldig bli så komplisert? Han ville jo bare høre historien om da Jesus var baby. Og altså, jeg vet jo at det ender i et hjørne uten rømningsvei hver eneste gang; det er jo så usannsynlig mange feller og tråkke i når man først penser inn på enkelte spor. Jesus og døden er to sikre temaer om man ønsker å stå i gjørme til livet (og dermed møte på det ene oppfølgerspørsmålet vanskeligere enn det andre). I hvertfall når man har og gjøre med en tre år gammel gutt som tørster etter kunnskap, men som ikke helt har tilstrekkelig med erfaring for å forstå svarene på det han spør om. (Det faktum at moren er så fjernt fra en pedagog som hun bare kan komme, hjelper ikke akkurat på saken.) Samtidig kan man jo ikke la være og svare på det man blir spurt om! Når barnet selv viser initiativet til å få vite, mener jeg at vi skylder dem i det minste et skikkelig svar. Et ærlig et også.

Busteliten har spurt meg om han skal dø. Hva skal man svare? Selvfølgelig hadde et nei vært fint, men vi skal jo alle dø en gang? Det vet også Busteliten, selv om han befinner seg i et voldsomt dilemma for tiden, for han vil ikke dø, men han vil hvertfall ikke bli gammel! Han skal være tre år hele tiden. Hadde det vært et reellt alternativ, hadde hvertfall mora gått all in med det samme. Tenk så deilig, da? For tross alt, selv om man kanskje kan være litt redd for å bli gammel og sånn, så er det i det store og det hele en ganske bekymringsfri tilværelse å være tre år. Han lurer også på når vaktmesteren i barnehagen skal dø, for han er jo så gammel. "Det vet jeg ikke," forklarer jeg tålmodig. "Men kanskje Kine vet det? Hun som jobber i barnehagen?" 

Noen ganger har jeg lurt på om Busteliten vet for mye. Får for mange svar. For lite pedagogikk. (Akkurat det med pedagogikken lurer jeg ikke på en gang; det vet jeg.) Jeg har jo aldri vært mamma før, så jeg vet jo ikke hvordan man skal gripe livets realiteter fatt ovenfor en tre år gammel kæll? Min store trøst i det hele, er at Busteliten sitt hode etter alt og dømme fungerer skremmende (!) likt mitt eget, så jeg kan forutsi sånn noenlunde hvordan han tar ting. Og sånn på sikt? I verste fall spiller ikke disse samtalene noen rolle. I beste fall, så vil han være både informert og reflektert, enten det dreier seg om Jesus, promping eller døden. Vi kjører på!

 

En liten bibeltime. Og kommunikasjon.

At Busteliten blir større, blir vi til stadighet minnet opp. Én ting er at han skyter i været som en rakett og plutselig har blitt halvparten så lang som sin to meter lange pappa, noe ganske annet er alle spørsmålene! Bustemannen og jeg er skjønt enige om at den største utfordringen med å ha barn, er og kommunisere med dem. Det på en måte som både er sann og forståelig for et lite barn, i en verden som selv vi kan ha vansker med å skjønne oss på. 

I går var vi i dåp til en liten gutt. Bustemannen og jeg hadde fått det ærefulle oppdraget som faddere, og dagen startet i kirken. Da det var tid for nattverd, tok jeg med meg Busteliten. Han er døpt, og i dåpen påtok vi oss et ansvar om å oppdra ham i den kristne tro. Derfor syns vi også at det er både riktig og naturlig å ta ham med i det som skjer når vi først er i kirken.

"Mamma? Hvor skal vi?"
"Vi skal stå i kø for nattverd," hvisket jeg.
"Mamma? Er det natta'n?" ville Busteliten vite. Han hvisket ikke.

"Nei, nei. Det er ikke natta'n, vennen min. Nattverd," hvisket jeg tilbake mens jeg forsøkte å overhøre den liksom-diskré latteren fra de rundt.

"Nattverd? Hva er det?"

I et forsøk på å a) ikke påkalle meg mer oppmerksomhet enn nødvendig og b) få litt ekstra tid til å finne et enkelt svar på spørsmålet hans, prøvde jeg optimistisk og forklare at det kunne vi snakke om i bilen bare gudstjenesten ble ferdig. Dere kan jo gjette hvorvidt Busteliten godtok en så enkel forklaring?

"Nei altså," fortsatte jeg hviskende mens vi jobbet oss fremover i køen. "Du vet Jesus? Han vi hører om på barnemøtet?" Joda, han husket da og ha hørt om den karen. "Han ba alle vennene sine komme på kveldsmat, også gav ham dem kjeks og saft. Også sa han det, at når de skulle spise kjeks og drikke saft en annen gang, så skulle de huske på ham." 

"Jeg fikk ikke kjeks!" Vi hadde akkurat satt oss ned, og Busteliten satt på fanget mitt og var temmelig fornærma. Jeg forklarte at det var vanlig at presten bare ba for de minste barna, og at vi dessuten hadde Tom & Jerry-kjeks i stellebagen (og det hadde ikke presten), så han kom fort over akkurat dét. Det jeg hadde kommet fort og greit over litt tidligere, var hvorfor Jesus ba vennene sine på kveldsmat, og at han skulle dø. Men, så enkelt skulle det vise seg ikke å være, da Busteliten plutselig lurte på "hvor er Jesus nå?"

Og så var det på'n igjen...

I bilen på vei hjem måtte jeg debriefe litt med Bustemannen. For, dette er vanskelige temaer. Hva skal vi si? Hva skal vi ikke si? Og det gjelder ikke bare de teologiske spørsmålene. Nærmest daglig blir vi stilt til veggs. Tilsynelatende er det små, enkle spørsmål, men vi erfarer gang på gang at det er de enkleste spørsmålene som krever de vanskeligste svarene. Kommer Busteliten og lurer på hvor Ulf er, kan jeg finne ham på én, to, tre, enda det er en million steder Ulf kan ha gjemt seg. Lurer han på hva Beppe driver med, kan jeg gjette meg til et svar, og skulle jeg ta feil, så er det ikke avgjørende for virkelighetsoppfattelsen til en liten kæll. Men, når den smarte, lille fyren begynner å stille de eksistensielle spørsmålene... Og: "Mamma? Hvorfor det?". Da holder det ikke med et derfor. Og, sånn apropo virkelighetsoppfattelse:

"Busteliten, hva har du lyst på til middag i dag?"
"Jeg syns vi skal spise sauen, jeg, mamma!" 

       

 

Er du død? Flyr noen?

Døden er et veldig abstrakt begrep for en liten gutt som ennå ikke har rukket å fylle tre. Derfor har vi heller ikke snakket så veldig mye om bestemor som bor i himmelen. Så langt har vi bare forholdt oss til farmor og beppemor, og det har vært nok. I det siste har han imidlertid lært at det er noe som heter å være død, all den tid vi slår i hjel fluer både sent og tidlig (!). Han snapper opp. Relasjoner er også noe han har begynt å vise interesse for i det siste, og i stad lurte han:

"Mamma? Er beppe mamma'n din?"

"Nei, beppe er pappa'n til mamma. Mamma'n til mamma er død."

"Død?"

"Ja, mamma'n til mamma er død, og bor oppe i himmelen."

"Flyr hun?"

"Nei, det tror jeg nok ikke, men jeg tror hun sitter på en sky og følger med på oss og ser hva vi driver med. At vi skal kjøpe parkdress til deg i dag for eksempel."

 Og så ble det ikke sagt noe mer om det, for da kom han plutselig på noe annet å lure på. Så gikk det noen timer, og jeg stod ved kjøkkenbenken og smurte brødskiver, mens Busteliten satt og så på Postmann Pat.

"Mamma? Er du død?"

"Nei, nei. Mamma'n din lever. Jeg lever. Det er mamma'n min som er død."

"Å ja. Hun sitter og ser på vårs på skya."

Så ble det stille noen sekunder, før:

"Er pappa død?" 

"Nei, pappa lever. Pappa er bare på jobb."

"Å ja."

Mamma'n min og meg.
(Og en bekreftelse på at Busteliten er min sønn.)

Og så var vi ferdige med den saken. For i dag.

 

Ufine Ulf

Hvorvidt Busteliten syns det er greit at denne lille historien blogges, er jeg litt usikker på, men tatt i betraktning at kællær har et helt annet forhold til fjerting og sånn enn oss andre, og det faktum at skyldspørsmålet ikke er endelig avklart, så kjører vi på likevel:

Vi satt nemlig en morgen i sofaen, Busteliten, Ulf og jeg, da det plutselig hørtes en mistenkelig lyd fra guttas del av sofaen, øyeblikkelig etterfulgt av et "OJ!" fra Busteliten.

"Prompa du?" spurte jeg.
Busteliten rakk ikke engang å svare, før Ulf spretter fram fra mellom lårene til Busteliten.

"Ulf prompa! Ulf prompa!" roper Busteliten, og vifter med Ulfer'n.

Åkæi, så var'e Ulfs skyld.
Enda godt han har bleie, i fall det skulle gå riktig galt neste gang.
Det er godt å ha noen å skylde på...