En liten bibeltime. Og kommunikasjon.

At Busteliten blir større, blir vi til stadighet minnet opp. Én ting er at han skyter i været som en rakett og plutselig har blitt halvparten så lang som sin to meter lange pappa, noe ganske annet er alle spørsmålene! Bustemannen og jeg er skjønt enige om at den største utfordringen med å ha barn, er og kommunisere med dem. Det på en måte som både er sann og forståelig for et lite barn, i en verden som selv vi kan ha vansker med å skjønne oss på. 

I går var vi i dåp til en liten gutt. Bustemannen og jeg hadde fått det ærefulle oppdraget som faddere, og dagen startet i kirken. Da det var tid for nattverd, tok jeg med meg Busteliten. Han er døpt, og i dåpen påtok vi oss et ansvar om å oppdra ham i den kristne tro. Derfor syns vi også at det er både riktig og naturlig å ta ham med i det som skjer når vi først er i kirken.

"Mamma? Hvor skal vi?"
"Vi skal stå i kø for nattverd," hvisket jeg.
"Mamma? Er det natta'n?" ville Busteliten vite. Han hvisket ikke.

"Nei, nei. Det er ikke natta'n, vennen min. Nattverd," hvisket jeg tilbake mens jeg forsøkte å overhøre den liksom-diskré latteren fra de rundt.

"Nattverd? Hva er det?"

I et forsøk på å a) ikke påkalle meg mer oppmerksomhet enn nødvendig og b) få litt ekstra tid til å finne et enkelt svar på spørsmålet hans, prøvde jeg optimistisk og forklare at det kunne vi snakke om i bilen bare gudstjenesten ble ferdig. Dere kan jo gjette hvorvidt Busteliten godtok en så enkel forklaring?

"Nei altså," fortsatte jeg hviskende mens vi jobbet oss fremover i køen. "Du vet Jesus? Han vi hører om på barnemøtet?" Joda, han husket da og ha hørt om den karen. "Han ba alle vennene sine komme på kveldsmat, også gav ham dem kjeks og saft. Også sa han det, at når de skulle spise kjeks og drikke saft en annen gang, så skulle de huske på ham." 

"Jeg fikk ikke kjeks!" Vi hadde akkurat satt oss ned, og Busteliten satt på fanget mitt og var temmelig fornærma. Jeg forklarte at det var vanlig at presten bare ba for de minste barna, og at vi dessuten hadde Tom & Jerry-kjeks i stellebagen (og det hadde ikke presten), så han kom fort over akkurat dét. Det jeg hadde kommet fort og greit over litt tidligere, var hvorfor Jesus ba vennene sine på kveldsmat, og at han skulle dø. Men, så enkelt skulle det vise seg ikke å være, da Busteliten plutselig lurte på "hvor er Jesus nå?"

Og så var det på'n igjen...

I bilen på vei hjem måtte jeg debriefe litt med Bustemannen. For, dette er vanskelige temaer. Hva skal vi si? Hva skal vi ikke si? Og det gjelder ikke bare de teologiske spørsmålene. Nærmest daglig blir vi stilt til veggs. Tilsynelatende er det små, enkle spørsmål, men vi erfarer gang på gang at det er de enkleste spørsmålene som krever de vanskeligste svarene. Kommer Busteliten og lurer på hvor Ulf er, kan jeg finne ham på én, to, tre, enda det er en million steder Ulf kan ha gjemt seg. Lurer han på hva Beppe driver med, kan jeg gjette meg til et svar, og skulle jeg ta feil, så er det ikke avgjørende for virkelighetsoppfattelsen til en liten kæll. Men, når den smarte, lille fyren begynner å stille de eksistensielle spørsmålene... Og: "Mamma? Hvorfor det?". Da holder det ikke med et derfor. Og, sånn apropo virkelighetsoppfattelse:

"Busteliten, hva har du lyst på til middag i dag?"
"Jeg syns vi skal spise sauen, jeg, mamma!"