Det er jul, vi er syke, og til en forandring er det ikke bare mor i huset som går og legger seg klokken enogtyve. Nå er også far pumpa og klar for putekos når 21-nyhetene ruller over skjermen. Dette innebærer at vi for første gang siden undertegnede kastet seg ut i arbeidslivet, legger oss samtidig, og det er da de kommer. Samtalene. Eller... ordvekslingene. De det gjerne blir litt plunder og heft med. Slik det ble forleden kveld.
"Trekk tel deg den horete ræva di," mumler Bustemannen. Vi har akkurat krøpet til sengs og ligger mer etter hverandre enn i såkalt skje, egentlig. "At det var?" svarer jeg indignert han som ligger bak meg. "Trekk tel deg den horete ræva di!" mumler Bustemannen på ny. "Du påstår at jeg skal trekke tel meg hva!?" mer enn mumler jeg tilbake. "Den hårete ræva di!" repliserer Bustemannen, ikke lenger fullt så mumlende. "Hårete, ja! Jeg syns du sa horete, og du var pretty close å sove på trappa i natt. Dét slipper du, men hårete var jo ikke akkurat en kompliment, det heller?" "Samma det. Bare fløtt deg lenger bort! Det er no' hår her som kiler, og jeg driter i om det er baken din eller låra dine - bare få det bort!" "Låra mine? Nei, nå får du gi deg!" "Jammen det er no' hår her," fortsetter Bustemannen å mase.
Bare for å være sikker i min sak før jeg fortsetter denne lille hårete diskusjonen med min husbond, stikker jeg en hånd bak ryggen for å sjekke; rompa er som den pleier, og låra er ikke så verst de heller. Men så, så kjenner jeg det. Selvfølgelig! "Øy! Døh! Det ække den sævven som jeg ligger på som du kjenner, da? Det ække det 'håret' du kjenner?" (Vi har nemlig en diger saueskinnsfell liggende i senga på kalde netter, og den ligger for tiden på min side.) Det blir stilt et par sekunder, der bak meg, men jeg kjenner at hånda hans famler rundt på madrassen. "Jo, det var det visst! Det var visst sævven." Og så snur han seg rundt og snorker i vei. Så mye for den horete ræva, liksom.
.jpg)
