Endelig! Mitt! Mitt! Mitt!

Bustemannen har på visse områder følt seg temmelig heldig stilt. I alle fall når det kommer til alt et koneemne potensielt kan komme til å drasse i hus. Greit nok, så har han ikke sluppet unna nye gardiner i ny og ne, en blomsterkvast nå og da, eller et uvisst antall Mummi-kopper, men hans meant to be-bedre halvdel har holdt seg unna alle ektemenns store frykt: finn.no

Årsak: Hans kone og undertegnede har selv sett de begrensede mulighetene snaue hundre dårlig utnytte kvadratmeter har gitt, og dermed holdt seg unna. Nå, derimot, med snaue tre hundre kvadratmeter, så stiller saken seg en ganske annen!

Da jeg var liten, fant mammsen og pappsen ut at det var en god idé og lære meg et instrument. En viss musikalitet hadde jeg nok, og ettersom pappsen og hans to søstre var oppvokst med orgel, så var det vel en naturlig ting å videreføre Så snart jeg hadde lært meg alle de bokstavene man trenger for å kunne håndtere et tangentinstrument, fikk jeg mitt første keyboard (orgel var litt ut på nittitallet). Da jeg var tolv, fikk jeg mitt andre. I seks år gikk jeg hver eneste uke for å utvikle min musikalske horisont, og jeg lærte det lærerinnen min kunne lære meg.

Jeg har alltid vært veldig glad i instrumentet "mitt" og alle mulighetene det har, men drømmen om et piano har likevel alltid vært der. Det har imidlertid ikke plassen. Til tross for mange kreative løsningsforslag i vårt første Bustehjem, har Bustemannen kommet med (fornuftige) motargumenter. For husfredens skyld (?), har han imidlertid alltid lagt til "men når vi flytter". Og så da, så kom plutselig den dagen at vi flyttet, og nesten før adresseendringen var gjort, var jeg på finn.no for å oppfylle min egen drøm. Tålmodighet er en dyd vi ikke tar så hardt på.

Det tok ikke mange dagene, før jeg fant et høvelig pent piano som matchet øvrig møblement under "gis bort", og denne gangen var det verre for Bustemannen å komme med gode motargumenter, "men," sa han, "det pianoet får du i hus en dag jeg jobber overtid!" 

"Du pappa? Du er SÅ fin på håret i kveld. Det er jeg helt sikker på. Sterk er du også, den sterkeste pappa'n jeg har! Det var et piano..."

"Det ordner vi sikkert!" 

En tilsvarende SMS til Kjekke-Fetter, og vips! så var bærelaget fikset. (Pappa mente nemlig på at det holdt i massevis, for det var jo tross alt "bare" et piano. Kremt. Vi måtte hente inn pappa'n til Ooa også, for å få det inn i stua her.) Bustemannen tok seg en overtidsdag, og pappsen, Kjekke-Fetter, veslekæll og jeg la i vei for å hente piano. Mitt piano! Lang story kort: Pappsen har lært seg hvor mye et piano egentlig veier, fikk en strukket muskel, og nå står det et ordentlig piano i stua vår. "Hurra!" sa jeg. "Takk og lov for overtidsmuligheter!" sa Bustemannen.

Det trengs å stemmes, men vi hører nå hvilke melodier som forsøkes spilles. Det får duge enn så lenge. Også må jeg snart se og finne frem noe annet enn julenoter og salmer. Det er nemlig de eneste notene jeg har klart å finne. Resten ligger ett eller annet sted i de 24 banankassene med bøker som ikke er sortert etter emne, fordi Bustemannen hadde en fiks idé om plassbesparende pakking. Det kan han jo angre på når påska kommer, og Kimer i Klokker fortsatt toner halvfalskt ut av pianoet...

Det stygg-fine bildet av elgene som henger over, har Bustemannen enda ikke sett. Det kom opp på veggen nå i ettermiddag, etter et besøk innom bruktbutikken tidligere i uka. Jeg er spent på 1) hvor lang tid det tar før han ser det, og 2) hva han sier om det. Antakelig er det hele avhengig av hvorvidt han sniker seg innom Bustebloggen eller ei. Skjønt, han kan egentlig si hva han vil om både bildet og pianoet. Jeg elsker det, og vil han at fruen skal beholde sitt gode humør, har han å gjøre det samme!

 

Kott-i-kott

Jepp. Lagringsplass var det jeg lovte dere, og lagringsplass skal dere få!

Lagringsplass er bestandig en kime til bekymring og grublerier, for det er jo som regel mangelvare. Men, det er neimen ikke bare, bare når man har mer enn nok av det heller. La meg gjøre et forsøk på å sette dere inn i sakens ståa:

De fleste har vel kanskje fått med seg at Bustefamilien var på flyttefot i høst? At vi overtok Bustenellikens barndomshjem? Et hus som måler ganske nøyaktig tre ganger så mye som Bustefamiliens forrige hus, målt i antall kvadratmeter. Naive som vi var, tenkte vi at det skulle i hvertfall ikke by på problemer. Plass får man aldri nok av! Vel, nå som det begynner å gå opp for oss hvor mye plass vi faktisk har, og da snakker jeg først og fremst om lagringsplass, så ser vi at det faktisk kan bli for mye av det gode også. For, hvor skal man egentlig lagre ting og tang? På en praktisk, lett tilgjengelig måte, samtidig som man tar hensyn til hvor mye eller lite en lagret ting er i bruk. 

...-i-kott Legg spesielt merke til hvordan man får seg en trip

down the memory lane rent interiørmessig.

Når jeg snakker om lagringsplass, har jeg ikke tatt med garasjen i betraktning. Garasjen har en og en halv etasje, med en grunnflate på 55 kvm, og den halvetasjen er så full av gamle skatter at den nok kan regnes som to etasjer når man ser litt på hvor dyktige både bestefar og Bustemannen er til å stable ting i høyden. Jeg har heller ikke tatt med tilbygget til garasjen der vi har veden, og ei heller kjelleren (som har tre (!) kott og en matbod). Ikke har jeg regnet med bøttekottet under trappa heller, som rommer mer enn hele vaskerommet i det gamle huset vårt gjorde. Utnyttelse er et stikkord her, må vite.

Nei, jeg tenker mer på lagringsplassen her oppe i andre etasje. En etasje som i tillegg rommer en liten gang, fire soverom, et bittelite bad (som før var, ja, nettopp ett kott), et kontorrom og et klesrom (som jo opprinnelig også var, ja, nettopp, ett kott). Og lagringsplass, det har vi i bøtter og spann, her i andre etasje. Vi har to store kott med full ståhøyde, vegg-til-vegg og innebygde skap (som for øvrig er suverene til å gjemme seg i når man leker gjemsel). Lett tilgjengelig, og fint til å lagre bunader, sengeklær, bager og ting og tang som er relativt ofte i bruk. Greit nok. Kjekt og ha. Men så, så kommer de nærmest komiske lagringsplassene. Nemlig kott-i-kottene! Jepp! De kottene som befinner seg på innsiden av kottene, de som man må inn i et kott eller et skap, for å komme til. De som strekker seg langs nesten hele langveggen, som måler bortimot 18 meter, på huset. På to sider! 

Kott-i-kott. Ett av dem. Foreløpig tomt. 

Rekk opp hånda alle som har plass til en spisestue av teak med seks spisestuestoler til, på kottet!

Rekk opp hånda alle som har plass til en salong, type hytte, på kottet sitt!

Altså, skulle Hitler kommet til makta igjen, kunne vi fint ha gjemt unna alle jødene på kottene våre, og fortsatt hatt plass til julepynten og kladdebøkene fra tredje klasse! 

Hvilken luksus, tenker kanskje du? Men jeg skal hilse og si at det er ikke bare fryd og gammen med så mye lagringsplass, altså. For: Hva skal lagres hvor? Hva skal stå innerst? Ytterst? I kottet på nordenden? Og i sørenden? Og hvorfor behøver vi egentlig kaste noe som helst, når vi likevel har plass til det? Og når det er et argument, hvordan skal jeg få forklart Bustemannen at vi faktisk ikke trenger reservetøfler til reservetøflene? Han, som ble helt besatt da han fant en ørliten kvadratmeter mellom klesrommet mitt og kleskottet hans, som ikke var i bruk! Jeg blir helt stresset av å ha for mange ting, og nå ligger jo absolutt alt til rette for at hver minste lille kvadratmillimeter i dette huset kan fylles til randen av alskens skrot og rot. Fordi vi har plass til det! 

Mitt elskede klesrom. Og apropo memory lane... Tror kanskje

jeg i et senere innlegg må vise dere noe annet enn kotta.

Det er kun "midteriøret" (altså det som verken kan kalles

interiør eller eksteriør) som er sånn skikkelig retro, nemlig.

Heldigvis, så blir det jo ikke mitt problem den dagen jeg skal flytte. Da skal jeg jo bare flyttes seks fot nedover. Opprydningsjobben blir ikke min, dersom jeg ikke glemmer flytteprosessen vi stod i i høst, og tar til fornuften når jeg drar meg mot åtti. Spørsmålet er heller om jeg noensinne når åtti, eller om innvendig stress tar knekken på meg fordi tingene våre til slutt eier oss i stedet for omvendt. I skrivende stund har vi ikke så mye å fylle disse kottene med, men det hadde sikkert ikke bestemor og bestefar da de bygde huset for godt og vel femti år siden heller, og jeg så jo hvor mye de hadde av ting og tang da de pakket flyttelasset her i høst...

Alternativt kan jeg jo jobbe meg opp som sånn lagringsplasshai; i stedet for å fylle kott-i-kottene våre med våre ting, så kan jeg leie dem ut til de som ikke har noe sted å gjøre av pikkpakket sitt, også kan jeg tjene meg styrtrik på det. For pengene jeg tjener, kan jeg jo bare bygge enda mer lagringsplass? Eller også kan jeg jo bare gjøre som jeg alltid har gjort: Ta en skikkelig ryddesjau én gang i året, når Bustemannen ikke er hjemme. Jeg tror nok kanskje heller det.

- Har du nok lagringsplass? -

 

, som setter veldig stor pris på all plassen, altså. 

Jeg bare blir litt stresset!

Tålmodig vår

Kalenderen viser 25. april. For fire år siden hadde jeg allerede brukt sommertøyet mitt noen uker på denne tiden. Nå sitter jeg med superundertøyet på, og koser meg under pleddet mens telys gjør det koselig på bord og i karm. 

Det er ikke egentlig så nøye, syns jeg. Jeg er en av de få menneskene som ikke er så utålmodig etter våren. Det plager meg ikke så ille å fortsatt bruke lue når jeg er ute, og å fyre i ovnen er fortsatt en selvfølge.

Men, at jeg ikke er utålmodig, betyr ikke at jeg ikke nyter de glimtene av vår som vi faktisk har. Da Busteliten og jeg var ute forleden dag, tok vi med oss noen kvister fra plommetreet vårt inn og satte dem i vann. Lenge stod de der helt bare, men plutselig så har knoppene skutt ut. Nå venter vi i spenning på når de første blomstene kommer.

Plommetreet vårt blir nok stående bart en god stund til, men dets tid kommer. Og selv om det er surt og kaldt ute i dag, så vi i alle fall det sikreste vårtegnet av dem alle: skolemusikken som marsjerte i nabolaget, og øvde seg til den store dagen. Busteliten gjorde store øyne da han så dem, og han stusset nok fælt på hva dette var. 

Nå er Busteliten i seng for lengst, og jeg nyter en rolig kveld mens Bustemannen er på farta. I morgen skal det bakes kaker, for i helga skal vi feire Bustemannen som snart har bursdag. Vi får se om ikke jeg stikker innom Bustebloggen med noen smaksprøver. Jeg ønsker alle som titter innom en fortsatt fin kveld, og tusen takk for alle gode kommentarer på gårsdagens innlegg. Det varmet på en litt merkelig dag. Det har forresten kommet til noen nye følgere i det siste også, og hjertelig velkommen skal dere være.

Bildene er fra gangen vår (som jeg skryter så fælt av).

Der har jeg overtalt Bustemannen til å henge opp et speil

foran det stygge sikringsskapet, og under passet det så

fint med en liten hylle. Love it!

Vi blogges!

 

Påske og påskeminner

Oh my! To blogginnlegg på en helg! Slikt kan fort gjort hende når mann og barn er bortreist fra fredag til søndag. Tror jammen jeg må jage dem på dør langt oftere, for denne helga har vært helt fantastisk. Meg, meg, meg og meg! (Også har jeg rukket å savne dem litt også, da.)

Litt kjedelig er det å tenke på at klokka ringer fem i morgen tidlig igjen, men så er det jo bare tre dager, før en lang og god påskeferie starter. Og denne påska har jeg lyst til å bruke på ingen verdens ting. Bare henge hjemme i dørene sammen med Bustemannen og Busteliten.

I går, etter noen timer på jobb og en løpetur, klatret jeg opp på loftet og fant frem påskepynten. Resten av ettermiddagen koste jeg meg med å påskepynte Bustehjemmet vårt, og å vandre langs memory lane. Ja, for det er jo slik det er med høytidspynt; den er så full av minner.

Mye av påskepynten vår er også arvet etter mamma, og jeg er glad for alt hun tok vare på opp gjennom årene. Slik som påskeliljene og påsketrepynten som hun kjøpte min aller første påske, i 1987. Påskeliljene er kanskje litt medtatte av tidens tann, men jeg syns fortsatt de er fine.

For første gang på mange år, har også påskepyntsamlingen blitt utvidet med litt hjemmelaget. Busteliten har laget sin aller første påskepynt, og det var rent høytidsstemning da vi forleden kveld hang den opp i soveromsvinduet hans. En sjarmerende liten kylling, som Busteliten på forunderlig vis til og med har klart å gi et par øyne og noe som kan synes å være ett nebb. Klattverk for andre, men et mammahjerte smelter jo fullstendig over et slikt vakkert kunstverk.

Nå er det ikke så lenge til Bustegutta kommer hjem fra tur, og jeg tenkte jeg skulle ønske dem velkommen hjem med nystekte vafler. Derfor skal jeg gi meg i kast med vaffelrøre, før jeg nyter et siste par timer i fred og ro på sofaen. Ha en fin palmesøndag alle som titter innom.

- Hva er din kjæreste påskepynt? -

Vi blogges!

 

Oooo! Vinduskarm!

Bustenellik er skikkelig kry for tida. 

Jeg har nemlig fått meg... vinduskarm! 

Opptil fler også faktisk, men det er den i stua det liksom er mest stas med.

Det har jeg aldri hatt i eget hjem før, og det er jo så gøy!

Fru Andersen skriver i dag så fint om hva lykke kan være,

og en vinduskarm er litt lykke for meg, altså. 

Det skal ikke alltid så mye til. 

Kostbart har det jo selvsagt vært,

og bytte hvert eneste vindu, hvert eneste kledningsbord, 

og mer til, for å få et hus som er i litt bedre stand enn

det som var standarden i byggeåret 1894.

Men, gleden over vinduskarmen

er jo gratis, og den gleder jeg meg over hver eneste dag.

Tenk! Min helt egen vinduskarm!

Jada, jada, jada! Spikerhull skal sparkles og males!

Jeg har brukt lang tid på å kose meg med tanken på hva jeg skulle fylle den med, og jeg har gått på spennende skattejakt i skuffer og skap for å finne de riktige tingene. Med en grønnplante, frostede lykter, lerkekongler og en vase full av garnnøster (digger, digger, digger), har det blitt en lun og fin vinterstemning, syns jeg. 

Og med en titt inn i vinduskarmen i Bustehjemmet, ønsker jeg dere all en fin-fin helg. Nyt den og fyll den med gode minner. 

Vi blogges!

Mer fjas is up and coming nemlig.

 

Når taket faller i hodet på en

Mens Bustemannen har vært hjemme og holdt på med taket i gangen, har Busteliten og jeg vært på babysvømming. Klokka har allerede rukket å bli halv åtte innen jeg ramler ut av rommet til veslekæll. Barnet sover, og mor er sliten. 

"Hvaskalvihatilmiddagidagjegharikkespistsidenlunsjassa!"

"Jeg vet ikke, jeg? Noe spesielt du har lyst på?"
"Neisammadetmenvimåspisenoeførjegdør!"

"Jadda, jadda. Men det må da være noe du har lyst på? Og forresten, om du skulle dævve, så er du ganske greit forsikra, så jeg kan leve med det."

"Vi bestiller pizza!"
"Okei. Jeg ringer og bestiller, jeg da."
"Nei! Vent litt! Jeg skal bare rive litt til."
"Jammen... Du dør jo av sult, og jeg skal legge meg klokka ni!"
"Jeg gir meg klokka åtte."

Greit nok det, Mr. Døden Nær Av Sult (med mellomnavnet Mat A.S.A.P.). Klokka blir fem på åtte. Åtte. Fem over åtte. Ti over åtte. Det braker i golvet, singler i glass, smeller og dundrer fra gangen.

"Er'u snart ferdig, eller? Sku'kke du gi deg åtte?"

"Eh! Joa! Men så ble det litt mer enn jeg trudde!"
"Mer enn jeg trudde? Bør jeg egentlig lukke opp døra nå? Vil jeg komme til å like det jeg ser?"
"Nei!"

Himmeloghavhvahardenmannengjortnå?

"Hva er det du driver med? Sku'kke du, sultedøden nær, gi deg klokka åtte? Og åssen er det det ser ut her?"

"Joa, men så..."

"... er det bare nok et resultat av et av dine mange skal bare?" (Bustemannen er nemlig nær beslektet med Albert Åberg.)

Nei, det var det ikke kunne Bustemannen forsikre, før han følger opp benektelsen sin med at "Jeg skulle bare (!!! red.anm.) se hva som var under her, og så stakk jeg kubenet oppunder der, og da raste alt!" Og med "alt" mente Bustemannen hele taket. Det tredje. Og mellom det tredje og det fjerde (som fortsatt er der) laget, lå det en liten million med gamle sandkakeformer, et par gamle loslitte barnetøfler, ei gammal truse og en masse gnagerbæsj. Pizza'n? Den var på plass fem på ni. Men Bustemannen overlevde. Der røk den forsikringssummen. Og taket. Ja, ja.  

 

Et lite sekund i Bustenelliks mind

Jeg kommer hjem fra jobb, lukker opp døra...

... og tenker følgende i rask rekkefølge:

OMG!

Var det dét han mente med å klatre?
Vi blir aldri ferdige!
Oj! Har vi en grunnmur der?

Jeg har henda fulle med påsær!

Hvorfor lot jeg Bustemannen være alene hjemme? Hvorfor?

Burde jeg kjøpt et våpenskap med kodelås og låst inn verktøyet hans?

OMG!

Takk og lov for at doen og soverommet er vegg-i-vegg!

Er'e mulig? 

Grunnmur'n var forresten ille fin.

Shit!

 

Uretusjert

For en tid tilbake bestemte jeg meg for at jeg skulle være litt vill. Jeg bestemte meg for å vise frem badet vårt her i Bustehjemmet.

Bustemannen og jeg har nemlig en diskusjon gående om hvorvidt vi skal pusse opp badet eller ikke. Bustemannen er så absolutt for, mens jeg, noe overraskende kanskje, er mot. 

En hver kvinne burde jo prise seg lykkelig over å ha en mann som er for oppussing, 

og attpåtil av badet, og Bustemannen har gode argumenter, det er ikke det... 

Badet vårt er håpløst umoderne, trangt, og oppfyller ikke

ett eneste av dagens våtromskrav... men det fungerer! 

Bare tanken på å være uten husets kanskje viktigste rom på ubestemt tid, får meg til å stritte i mot. Uten dusj, uten do, uten plass til vaskemaskinen. Med et lite barn og en full skittentøysdunk.

Ettersom huset vårt gjennomgår store forandringer for tiden, vil nok behovet for å pusse opp badet tvinge seg frem i allefall, men jeg har uansett bestemt meg: All den tid jeg argumenterer mot å pusse opp badet, så skal jeg jammen i meg slutte å unnskylde meg for det badet vi har også. Ingen flere unnskyldninger for brun marmor fra gudene vet hvilket tiår, og rosa gulvbelegg.

Vi har plass til det vi trenger, og do til å sitte på. Litt kaldt på gulvet vinterstid er det riktignok, men vi har hvertfall badet innendørs. Det kunne vært verre; det kunne vært utedo. Og vi har tross alt marmor på veggene!

Dette er badet vårt, og vi har gjort det beste ut av det. Det er ikke (ti)årets mote, og det er ikke stort, men det fungerer, og faktisk så syns jeg ikke at det er så aller verst. I hvertfall kunne det vært verre. Dessuten jobbet vi ganske hardt for å få tak i akkurat dét stellebordet, som passet så fint inn, men det er en helt annen historie.

Så, her har dere det altså. Vårt bad. Uretusjert. Jeg har vært vill og vist det frem.

- Har du marmor på badet? -

 

Bedre med et hull i veggen enn en låst dør!

Jeg låste døra omhyggelig etter meg da jeg i går morges gikk på jobb. 

Best å være på den sikre siden, tenkte jeg, og vred om nøkkelen.

Så mye for så lite, for når jeg kom hjem, så...

Say whaaat? Ja, ja. Tanken var god.

Takk og lov for at den transparente kleshengeren min i plast fortsatt lå der den hører hjemme.

 

Vi er klare!

Det er dagen før dagen,

og spenningen i Bustehjemmet stiger.

Busteliten og jeg har hatt en rekke gjøremål i dag,

og vi var ganske fornøyde med oss selv da vi lå hele 

to minutter foran skjema allerede på første ærend. Bra start!

Busteliten har dessuten oppført seg eksemplarisk gjennom alle gjøremålene,

og slikt kan jo lønne seg med en ekstra is i morgen.

Til og med da jeg var en kjapp tur innom frisøren for å ordne 
opp i krøllekaoset mitt, holdt humøret seg på topp hos gutten. 
Flinke velsekællen!

Nå har roen endelig begynt å senke seg over Bustehjemmet.

Vi skal nyte en stille kveld og slappe ordentlig av før det braker løs
i morgen tidlig. Her gjelder det å lade batteriene godt.

Én mamma, én pappa og én Busteliten; alle skal være ferdig striglet og
klare i hver sin bunad innen klokka blir 08.30. Mammaen øyner en utfordring.
Den samme mammaen fikk også A i logistikkfag på høyskolen, så det går nok bra.

17.mai er barnas dag, men vi som er voksne kjenner også på forventningene.

Det er liksom dette vi har gledet oss til siden påskeferien tok slutt.

I gangen ligger tre flagg klare og ferdigstrøkne; vi gleder oss til å ta dem
med oss ut i morra og rope hurra. Selv om værmeldingen skulle slå til,
og vi får plaskeregn. Det stopper ikke oss!

En flott 17.mai-feiring ønskes deg og dine,

fra oss her i Bustehjemmet.

Vi er klare - er du?