Kott-i-kott

Jepp. Lagringsplass var det jeg lovte dere, og lagringsplass skal dere få!

Lagringsplass er bestandig en kime til bekymring og grublerier, for det er jo som regel mangelvare. Men, det er neimen ikke bare, bare når man har mer enn nok av det heller. La meg gjøre et forsøk på å sette dere inn i sakens ståa:

De fleste har vel kanskje fått med seg at Bustefamilien var på flyttefot i høst? At vi overtok Bustenellikens barndomshjem? Et hus som måler ganske nøyaktig tre ganger så mye som Bustefamiliens forrige hus, målt i antall kvadratmeter. Naive som vi var, tenkte vi at det skulle i hvertfall ikke by på problemer. Plass får man aldri nok av! Vel, nå som det begynner å gå opp for oss hvor mye plass vi faktisk har, og da snakker jeg først og fremst om lagringsplass, så ser vi at det faktisk kan bli for mye av det gode også. For, hvor skal man egentlig lagre ting og tang? På en praktisk, lett tilgjengelig måte, samtidig som man tar hensyn til hvor mye eller lite en lagret ting er i bruk. 

...-i-kott Legg spesielt merke til hvordan man får seg en trip

down the memory lane rent interiørmessig.

Når jeg snakker om lagringsplass, har jeg ikke tatt med garasjen i betraktning. Garasjen har en og en halv etasje, med en grunnflate på 55 kvm, og den halvetasjen er så full av gamle skatter at den nok kan regnes som to etasjer når man ser litt på hvor dyktige både bestefar og Bustemannen er til å stable ting i høyden. Jeg har heller ikke tatt med tilbygget til garasjen der vi har veden, og ei heller kjelleren (som har tre (!) kott og en matbod). Ikke har jeg regnet med bøttekottet under trappa heller, som rommer mer enn hele vaskerommet i det gamle huset vårt gjorde. Utnyttelse er et stikkord her, må vite.

Nei, jeg tenker mer på lagringsplassen her oppe i andre etasje. En etasje som i tillegg rommer en liten gang, fire soverom, et bittelite bad (som før var, ja, nettopp ett kott), et kontorrom og et klesrom (som jo opprinnelig også var, ja, nettopp, ett kott). Og lagringsplass, det har vi i bøtter og spann, her i andre etasje. Vi har to store kott med full ståhøyde, vegg-til-vegg og innebygde skap (som for øvrig er suverene til å gjemme seg i når man leker gjemsel). Lett tilgjengelig, og fint til å lagre bunader, sengeklær, bager og ting og tang som er relativt ofte i bruk. Greit nok. Kjekt og ha. Men så, så kommer de nærmest komiske lagringsplassene. Nemlig kott-i-kottene! Jepp! De kottene som befinner seg på innsiden av kottene, de som man må inn i et kott eller et skap, for å komme til. De som strekker seg langs nesten hele langveggen, som måler bortimot 18 meter, på huset. På to sider! 

Kott-i-kott. Ett av dem. Foreløpig tomt. 

Rekk opp hånda alle som har plass til en spisestue av teak med seks spisestuestoler til, på kottet!

Rekk opp hånda alle som har plass til en salong, type hytte, på kottet sitt!

Altså, skulle Hitler kommet til makta igjen, kunne vi fint ha gjemt unna alle jødene på kottene våre, og fortsatt hatt plass til julepynten og kladdebøkene fra tredje klasse! 

Hvilken luksus, tenker kanskje du? Men jeg skal hilse og si at det er ikke bare fryd og gammen med så mye lagringsplass, altså. For: Hva skal lagres hvor? Hva skal stå innerst? Ytterst? I kottet på nordenden? Og i sørenden? Og hvorfor behøver vi egentlig kaste noe som helst, når vi likevel har plass til det? Og når det er et argument, hvordan skal jeg få forklart Bustemannen at vi faktisk ikke trenger reservetøfler til reservetøflene? Han, som ble helt besatt da han fant en ørliten kvadratmeter mellom klesrommet mitt og kleskottet hans, som ikke var i bruk! Jeg blir helt stresset av å ha for mange ting, og nå ligger jo absolutt alt til rette for at hver minste lille kvadratmillimeter i dette huset kan fylles til randen av alskens skrot og rot. Fordi vi har plass til det! 

Mitt elskede klesrom. Og apropo memory lane... Tror kanskje

jeg i et senere innlegg må vise dere noe annet enn kotta.

Det er kun "midteriøret" (altså det som verken kan kalles

interiør eller eksteriør) som er sånn skikkelig retro, nemlig.

Heldigvis, så blir det jo ikke mitt problem den dagen jeg skal flytte. Da skal jeg jo bare flyttes seks fot nedover. Opprydningsjobben blir ikke min, dersom jeg ikke glemmer flytteprosessen vi stod i i høst, og tar til fornuften når jeg drar meg mot åtti. Spørsmålet er heller om jeg noensinne når åtti, eller om innvendig stress tar knekken på meg fordi tingene våre til slutt eier oss i stedet for omvendt. I skrivende stund har vi ikke så mye å fylle disse kottene med, men det hadde sikkert ikke bestemor og bestefar da de bygde huset for godt og vel femti år siden heller, og jeg så jo hvor mye de hadde av ting og tang da de pakket flyttelasset her i høst...

Alternativt kan jeg jo jobbe meg opp som sånn lagringsplasshai; i stedet for å fylle kott-i-kottene våre med våre ting, så kan jeg leie dem ut til de som ikke har noe sted å gjøre av pikkpakket sitt, også kan jeg tjene meg styrtrik på det. For pengene jeg tjener, kan jeg jo bare bygge enda mer lagringsplass? Eller også kan jeg jo bare gjøre som jeg alltid har gjort: Ta en skikkelig ryddesjau én gang i året, når Bustemannen ikke er hjemme. Jeg tror nok kanskje heller det.

- Har du nok lagringsplass? -

 

, som setter veldig stor pris på all plassen, altså. 

Jeg bare blir litt stresset!