Om Jesus, promping og døden

Busteliten er en forunderlig liten fyr. Han har hodet fullt av alskens rare og fine tanker, og stadig vekk lar han oss få ta del i det som rører seg under den stadig mørkere hårmanken. Noe henger på grep, men veldig mye gjør det ikke. I hvertfall ikke for oss voksne, som ikke lenger har et fullt så åpent sinn som et lite barn som oppdager alt for første gang.

Samtidig er det fascinerende og oppdage hvilken utrolig evne de har til å plassere nyervervet kunnskap, sette i sammenheng og på sitt vis forstå verden. I julen snakket vi mye om Jesus og at julen liksom er bursdagen til Jesus. Vi vil at barna våre skal vite hvorfor vi feirer de ulike høytidene, og at julen ikke bare handler om julenissen og julepresanger. Til tross for at vi allerede skriver februar, er ikke Busteliten helt ferdig med temaet, og forleden kveld ba han så fint om ikke jeg kunne fortelle om den gangen Jesus var baby. 

Busteliten lå med omgangssyke, og klokka dro seg mot midnatt der vi lå i mamma- og pappasenga og snakket. Jeg fortalte om Jesus og stallen, om stjerna og de vise menn. "De hadde med seg gaver og gull!" kunne Busteliten supplere mammas historie med. "Men, hvor er Jesus nå, mamma?" Og så var det atter en gang og forsøke og forklare dette som står så sentralt i kristendommen, at Jesus døde, men at han likevel lever og bor oppe i himmelen. (Dette har vi nemlig vært gjennom mange ganger. Døden er stadig et hett tema i Bustehjemmet.) 

"Hæ? Ligger mamma'n din under der? Øyet hennes også?"

Vanligvis har Busteliten gitt seg etter og ha fått svar på dette spørsmålet, men akkurat denne sene kvelden var han tydeligvis klar for å utvide horisonten litt. "Mamma? Hvorfor døde Jesus?" Alle som har overvært en søndagsskoletime eller to, vet jo at dette er ikke så helt enkelt og forklare en liten kropp, men etter litt hektisk aktivitet i mitt eget hode, konkluderte jeg med at "Jesus døde for liksom å si unnskyld for alt det slemme alle menneskene kan gjøre" fikk være nok for nå. "Hadde han prompa og rapa?" ville Busteliten derpå gjerne vite. Han har nemlig fulgt godt med i oppdragertimen her hjemme, når mamma har lært ham at slikt ikke er så pent å gjøre. "Ehm. Nei. Eller jo. Men ingen dør fordi de har prompa og rapa. Det var liksom ikke derfor." Og dernest favorittordet til Busteliten: "Hvorfor?"

Hvordan kan noe så uskyldig bli så komplisert? Han ville jo bare høre historien om da Jesus var baby. Og altså, jeg vet jo at det ender i et hjørne uten rømningsvei hver eneste gang; det er jo så usannsynlig mange feller og tråkke i når man først penser inn på enkelte spor. Jesus og døden er to sikre temaer om man ønsker å stå i gjørme til livet (og dermed møte på det ene oppfølgerspørsmålet vanskeligere enn det andre). I hvertfall når man har og gjøre med en tre år gammel gutt som tørster etter kunnskap, men som ikke helt har tilstrekkelig med erfaring for å forstå svarene på det han spør om. (Det faktum at moren er så fjernt fra en pedagog som hun bare kan komme, hjelper ikke akkurat på saken.) Samtidig kan man jo ikke la være og svare på det man blir spurt om! Når barnet selv viser initiativet til å få vite, mener jeg at vi skylder dem i det minste et skikkelig svar. Et ærlig et også.

Busteliten har spurt meg om han skal dø. Hva skal man svare? Selvfølgelig hadde et nei vært fint, men vi skal jo alle dø en gang? Det vet også Busteliten, selv om han befinner seg i et voldsomt dilemma for tiden, for han vil ikke dø, men han vil hvertfall ikke bli gammel! Han skal være tre år hele tiden. Hadde det vært et reellt alternativ, hadde hvertfall mora gått all in med det samme. Tenk så deilig, da? For tross alt, selv om man kanskje kan være litt redd for å bli gammel og sånn, så er det i det store og det hele en ganske bekymringsfri tilværelse å være tre år. Han lurer også på når vaktmesteren i barnehagen skal dø, for han er jo så gammel. "Det vet jeg ikke," forklarer jeg tålmodig. "Men kanskje Kine vet det? Hun som jobber i barnehagen?" 

Noen ganger har jeg lurt på om Busteliten vet for mye. Får for mange svar. For lite pedagogikk. (Akkurat det med pedagogikken lurer jeg ikke på en gang; det vet jeg.) Jeg har jo aldri vært mamma før, så jeg vet jo ikke hvordan man skal gripe livets realiteter fatt ovenfor en tre år gammel kæll? Min store trøst i det hele, er at Busteliten sitt hode etter alt og dømme fungerer skremmende (!) likt mitt eget, så jeg kan forutsi sånn noenlunde hvordan han tar ting. Og sånn på sikt? I verste fall spiller ikke disse samtalene noen rolle. I beste fall, så vil han være både informert og reflektert, enten det dreier seg om Jesus, promping eller døden. Vi kjører på!