Øyer av fred

 I den tiden vi har restaurert Bustehjemmet, har det dukket opp mye rart i veggene. Blant annet har vi funnet mange aviser og ukeblader. De aller fleste intakte og godt bevart. Fra tid til annen, koser jeg meg med lesestoffet fra disse svunne tider, og stadig tar jeg meg i å ønske meg tilbake til gamledager, da alt visstnok var så meget bedre. Det var helt til jeg kom over et leserinnlegg i et gammelt KK fra det Herrens år nittenhundredeogfir'ogfemti. For en stresset småbarnsmor med merennfulltidsjobb, vaskemaskin, kattekrek og stasjonsvogn, var dette faktisk befriende lesing. Alt var kanskje ikke så veldig mye bedre før likevel?

Jeg har ikke tid!

Ustanselig i løpet av en dag lyder omkvedet: "Jeg har ikke tid!" Utallige ting hviler blytungt på min samvittighet. Massevis av saker skal ordnes, men tiden strekker ikke til. Så slår rastløsheten kloen i meg, jeg blir kort i telefonen, fyker forbi venner på gaten - og like lite rekker jeg, enda jeg bruker så mange hestekrefter som en liten dampmaskin. Jeg vet inderlig godt at dette er et slags veddeløp med meg selv, og at det er mitt eget indre som er skyld i denne usalige rastløsheten. Jeg prøver å ta meg selv i nakken og husker en mallorcaner som engang sa til meg: "Hvorfor har dere nordboere det så travelt bestandig? Hva er det dere på død og liv må rekke?" Mannen var før på La isla de la calma - fredens øy, hvor ingenting haster og hvert eneste spørsmål besvares på måfå - i morgen eller i overimorgen - i neste uke eller kanskje neste år - men menneskene gir seg tid til å leve! 

Jaget og rastløsheten er lykkens og harmoniens bitreste fiender - en bevisst eller ubevisst bekymring for tiden som flyr, en frykt for fremtiden, som vi prøver å drukne ved å fylle tiden med utallige verv i håp om at den skal bli mer innholdsrik, men er det det vi oppnår? 

Man synes at hele tilværelsen står og faller med om man kommer igjennom det programmet som er satt opp for en kort dag. Man jager videre, som en motor, og til slutt løper man varm, mister selvbeherskelsen, begår tabber eller mister motet, og så en dag går kanskje det gamle ordet "hastverk er lastverk" opp for en i all dets gru.

Det nytter ikke å jage for å befri seg fra rastløsheten. Jeg kjenner en masse mennesker som er mer eller mindre rastløse, men jeg kjenner nesten ingen - uten mallorcaneren - som er helt immune overfor begrepet. Mitt håp er at jeg en dag skal bli herre over min egen rastløsthet, istedenfor at det er den som regjerer og hersker over mitt liv. Jeg håper at jeg skal greie å skape øyer av fred i tilværelsen min, og at de skal vokse og formere seg helt til de dominerer min livsførsel. Det skal ikke være dovenskapsperioder, men øyeblikk da jeg er lysvåken og med alle sanser følger gleden ved å leve - øyeblikk da jeg tvinger tankene bort fra fremtiden og over til nutiden - til dette øyeblikk.

E.T.

Jeg sier bare: Amen, sister E.T. Måtte din drøm om øyer av fred ha gått i oppfyllelse for lengst!

For tiden er jeg sykemeldt på grunn av en øyeskade (hvorav et så fryktelig langt bloggopphold også, for jeg ser omlag bare 10 %), og sykemeldingen gir meg god tid til å tenke over den ellers så travle hverdagen. Er det slik vi vil ha det? Og hva kan vi gjøre med det? Med et sukk tenker jeg på E.T., en femtitallshusmor, som med stor sannsynlighet hadde sin arbeidsplass i hjemmet. Mon tro hvordan hun hadde formulert sitt innlegg om hun var en kvinne i vår tid? 

- Har du noen øyer av fred? -