Historien om et juletre

Jula er jo egentlig over for denne gang, men jeg syns at denne juletrehistorien er litt for søt til å spares på et helt år. Og, siden jeg var passiv-blogger gjennom hele jula, så får dere den nå i stedet.

Da vi noen dager like før jul skulle ut i skauen til bestefar for å finne oss et juletre, så fikk nemlig også Busteliten lov til å finne seg et tre. Et helt eget tre, til fri pyntedisposisjon, til å ha på rommet sitt. Jeg tok ham med til et felt med flere små, passelige trær, og ba ham velge seg det han ville ha. Han stod noen sekunder og sonderte terrenget, før han resolutt gikk bort til et lite, fint tre, stilte seg ved siden av det og ropte: "Det! Happa!" ("Happa" er da altså det nye "pappa".)

Og happa kom. Med sag. Stor sag. Til Busteliten.

Og, med litt hjelp av happa, fikk han det ned.

Sitt eget juletre.

Så skulle treet få bli med hjem, og det var en stolt Busteliten som dro det etter stammen gjennom skauen. Helt enkelt er det dog ikke for en liten kæll og balansere seg gjennom ulendt terreng med et stort tre i hånda, og da er det godt med en oldefarshånd til å holde i den andre.

Og - når ens eget tre blir for tungt, kan den samme oldefaren brukes til å bære det, mens man selv støtter seg til happa'n sin i stedet. 

Treet kom seg helt hjem til Bustehjemmet, og har gjennom hele jula stått og pyntet opp Bustelitens rom. Han pyntet det helt selv, og det var et flott tre som prydet et hjørne av rommet hans helt frem til det ble pinneved tyvende dag jul.

Og snipp, snapp, snute, så var juletreeventyret ute!