De andre

Den vesle gulspurven jeg fortalte om i går, er det flere uker siden jeg møtte. Jeg har likevel ikke glemt den; denne lille, Guds skapning gjorde et så sterkt inntrykk på meg.

De siste ukene har jeg møtt flere nye mennesker. Mennesker jeg umiddelbart, ved første møte, tenkte at jeg ikke hadde stort mer til felles med enn at vi bare befant oss i samme rom. Mennesker med en helt annen bakgrunn enn meg. Mennesker med andre erfaringer, andre utgangspunkt. Ved dette første møtet, og også ved det andre og tredje, visste jeg ingenting om hvilken bakgrunn eller hvilke erfaringer, men vi var liksom ikke av samme sort.

Sammen med disse menneskene hørte jeg ikke hjemme. Ikke fordi de var noe dårligere enn meg. Heller ikke fordi de var bedre. De var liksom bare noen mennesker jeg måtte befinne meg i samme rom som fordi noen hadde sagt at jeg skulle være i akkurat dét rommet. Disse andre menneskene hadde, i og for seg, ingenting med verken meg eller min tilstedeværelse i dette rommet. Min tilstedeværelse hadde heller ingenting med dem å gjøre. Vi bare var der.

Jeg kom, jeg var og jeg gikk. Stille.

Men, så skjedde det noe rart! Ikke i samme tempo kanskje, men maskene våre løsnet. Sakte, men sikkert. Vi smilte. Fikk et smil tilbake. Sa hei. Snakket om været. Begynte forsiktig å pirke i overflaten. Så litt dypere. Ikke så mange spørsmålene kanskje, men innimellom kom det små drypp av informasjon. Vi gav hverandre, kanskje helt ubevisst, små puslespillbrikker som kunne settes sammen til et litt mer forståelig bilde av hvem vi var. Hvorfor vi hadde blitt. Eller ikke blitt. Hvem vi kanskje ville være. Eller ikke visste at vi allerede var.

Gradvis oppdaget jeg, til min store forbauselse, at disse menneskene, disse andre; det var mennesker jeg virkelig likte å være sammen med. Disse andre, som jeg ikke hadde noe til felles med; det var mennesker jeg gledet meg til å møte igjen dagen etter. Disse andre. Disse andre som var av en annen sort; det var mennesker jeg ønsket å bli bedre kjent med.

Men! Jeg var jo like forskjellig fra dem, som de var for meg. Ja, for da jeg ved første møte følte meg overbevist om at vi hadde ulik bakgrunn, ja, så var denne forskjellen i realiteten langt større enn jeg i min naive fantasi noen sinne kunne ha trodd. Likevel var jeg nysgjerrig på disse menneskene, ønsket å bli kjent med dem. Forstå dem. Men, hva så de i meg? Et prektig gudsord fra landet som tilsynelatende hadde alt på stell, ja, virkelig levde det idylliske glansbildelivet.

"Én ting må du bare skjønne," sa vårt felles bindeledd til meg, "og det er at dette er et bilde du har. De gutta der inne er harde folk. De har levd et tøft liv, og slipper ingen innpå seg som ikke de godtar og aksepterer. Den aksepten har du fått, ellers hadde du aldri sett dem åpne seg på den måten de har gjort med deg tilstede." Det føltes som å bli slått med flathånd. "At du er et prektig gudsord fra landet, er bare noe du tror," fortsatte hun, og minnet meg om hvem det egentlig er som har fordommene mot meg. Det er ikke disse andre. Det er meg. Det er jeg som tror at de tror. Det er ikke de som syns at jeg er et prektig gudsord fra landet som tror at jeg er så mye bedre. Det er jeg som tror at de tror det, eller rettere sagt i dette tilfellet; det er hva jeg er redd for at de skal tro. Har dere hørt noe så tullete? Og helt sikkert gjenkjennelig?

Jeg fikk virkelig noe å tenke på. Ja, for ikke et sekund hadde jeg dømt dem for dem de var og den bakgrunnen de hadde. Det kan jeg faktisk med hånden på hjertet si. Jeg hadde bare konkludert med at deres bakgrunn var annerledes enn min. Ja, når sant skal sies misunte jeg dem nesten litt. Ikke akkurat for bakgrunnen i seg selv, men for det faktum at de hadde gjort bakgrunnen til nettopp en bakgrunn, og at de nå satt i det samme rommet som meg og med en fremtidsrettet iver de fleste bare kan drømme om. De hadde allerede bevist det umulige mulig. Kunne det da kanskje også tenkes at heller ikke de hadde dømt meg? At også de hadde møtt meg for den de så? Akkurat da? Slik jeg møtte dem?

Det handler jo om å se menneskene man møter for dem de er. Om å se seg selv for den man er. Ikke for den man tror at andre tror at man er, men for den man faktisk er. Veilederen vår gav meg ros for at jeg dagen i forveien hadde berømmet en av disse gutta for noe jeg hadde observert som en god side ved ham. En god side han ikke visste om fordi han ikke trodde han hadde noen gode sider. Det var jo hyggelig å høre dét, med de som faktisk skulle hatt denne rosen, er disse andre! De som har lært meg mer om meg selv enn hva noen andre mennesker jeg tidligere har møtt har gjort. Fullstendig uavhengig av bakgrunn.

Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jeg tror på en plan. På at alle mennesker har sin oppgave her på jorden. Jeg tror at våre veier krysset av en grunn. Kanskje ikke for dem, men i det minste for meg. Disse andre, som jeg under andre omstendigheter aldri hadde møtt akkurat der. Akkurat da. Nå skal jeg snart si farvel til disse menneskene. Disse andre som liksom bare var der, og som jeg ikke måtte forholde meg til. Akkurat som gulspurven fra i går, har også disse gjort et sterkt inntrykk på meg, og jeg kommer til å savne dem. Oss.