Gulspurven

Jeg var ute og gikk tur.

Jeg la ikke så godt merke til omgivelsene.

Jeg bare gikk. Fordypet i egne, litt tunge tanker.

Plutselig satt den bare der, rett foran barnevogna.

En liten gulspurv. Den så opp på meg. Hoppet litt nærmere vogna

som var på vei mot den i mitt tempo.

Jeg tenkte ikke så mye over det.

Var fortsatt langt inne i min egen tankerekke,

men fuglen flyttet seg ikke. Den bare hoppet litt,

frem og tilbake langs veikanten.

Det slo meg at det nærmest så ut som om den ønsket kontakt.

Jeg løsrev meg fra min egen, lille verden.

"Hei du," sa jeg mildt. "Så vakker du var!" sa jeg og smilte.

Og så forsvant den. 

Sammen med de litt vanskelige tankene.

Alle trenger bekreftelser innimellom.

Kanskje trengte også fuglen det? Akkurat da? 

Jeg følte i grunnen at jeg fikk det jeg trengte, jeg også.

Akkurat da.