Slutten

Det var på denne dagen i fjor.

En torsdag.

Huset var strøkent.

Ikke en støvdott noe sted.

Ett eller annet sted hadde jeg funnet en rest av energi,

slik at det kunne se ordentlig ut da jeg skulle dra.

Og komme hjem. 

Klærne til Busteliten lå linet opp på kommoden.

Et antrekk til hver av de neste syv dagene.

Selv stod han klar med ryggsekk på ryggen,

og gledet seg vilt og hemningsløst til

å overnatte hos beppe.

Jeg stod igjen, og gråt vilt og hemningsløst.

Jeg fratok jo barnet mitt hverdagen han kjente. 

Som vi kjente.

Jeg skulle gi ham noe han aldri hadde bedt om.

Dårlig samvittighet.

Redsel.

Vemod.

Det rant ut av meg i godt og vel en time.

Det ble kveld.

Alt var klart.

Vi gikk til sengs.

Snart var det over.

Endelig over.