Med Bustefamilien på penkingtur

Jaaada! Vi har vært på ferie! Med penkingvonga våres.

"Mamma? Hvor skal vi?" 

"Mamma? Hvor skal vi?"

"Mamma? Hvor skal vi?

"Mamma? Hvor er du?"
"Mamma? Hvor skal vi?"

Det lurte Busteliten på helt fra vår lille avkrok av Sarpsborg og helt ned til Kristiansand. Og mamma satt i forsetet og svarte tålmodig mens hun heklet og serverte hjemmelaga sjokoladekake fra den rutete matboksen til pappa'n som kjørte. Hvor stereotypisk går det an å bli? Vel, vi er svaret.

Det er ikke fullt før du må presse

lokket på boksen, og da blir

kakestykkene seende

ut der etter.

Det er liksom ikke noe å lure på når vi drar på ferie. Vi drar til Skottevik. En liten perle i Høvåg, en liten halvtime unna Kristiansand. Vi drar alltid dit. Jeg har campet der fra jeg var på alder med Busteliten, og det er liksom der den ekte sommerfølelsen finnes. 

Det var første tur med egen penkingvong, og Busteliten var fra seg av lykke over å ha med seg noe så flott på tur. At penkingvonga er et klenodium fra 1985, bidro egentlig bare til den feriesjarmen som kun kan slås av et riktig hustelt med oransje gardiner. Den brun- og gulrutete duken som i min barndom prydet motorkassa i tresnekka til han far, utgjorde prikken over i-en. (Og nei, det er ikke ironi; jeg elsker det!)

Altså, her var egentlig motivet den stakkars stasjonsmester

Steel som var så uheldig å sette seg fast i mors blomstrete 

IKEA-servietter, men bildet viser også den sjarmerende

duken som nevnt over. Legg også spesielt merke til

det grønne og hvite PLAST-teppet i bakgrunnen.

De to første dagene tilbragte vi i Dyreparken. Busteliten var aller mest opptatt av å få sett på grisene. Greit nok det; når man først er i en dyrepark, er det jo artig å se noe man ikke ser så mye til sånn ellers (!). Bustekrøllen på sin side, var mest opptatt av tigrene. Jeg trodde babyer for det meste bare var potetsekker som godtok det meste så lenge de fikk mat og rene bleier, men der fikk jeg pent tro om igjen. Babyen vår ble iallefall rimelig hissig da han skjønte at vi var ferdig med å se på tigrene. (Og Beppemor øyner endelig en mulighet til å bli noens favoritt, all den tid Busteliten kun ser på henne som en kilde til pølser og penger og ellers forguder Beppe, så hun har nå gitt beskjed om at vi må lage tigerbinge før jul, for her skal Bustekrøllen kjøpes med en tiger har hun lovet.)

"Mutter'n! Her snakker vi pusekatt, mutter'n!"

Kaptein Sabeltann, som var ett og alt i fjor sommer, var det plutselig ikke så farlig med lenger, men det var et høytidelig øyeblikk i Bustefamilien da storebror fikk ny Kaptein Sabeltann-skjorte, og samtidig foræret lillebror den gamle som var blitt for liten. Det var, i hvertfall om man skal dømme etter smilet, lillebrors desiderte høydepunkt i ferien!

"Vi er to like, mamma!"

Ellers gikk dagene til å spise is, grille, spise is, fiske krabber, spise is, ro båt, spise is, sykle, spise is, spise is og å spise is. Den sjette og siste dagen, dro vi i Dyreparken igjen, med det mål for øyet å slite ungene så fullstendig ut at strekningen Kristiansand-Sarpsborg kunne unnagjøres på rekordtid mens de sov. Veeel.... Idealtid er jo også en fin tid, og snart-treåring som sitter bakovervendt i bil er ikke fullt så fint. Sånn seriøst, hvordan skal en storvokst pjokk kunne klare å sitte den veien helt til han blir fire? Hva er løsningen? Bortsett fra å knyte bena bak nakken og legge ham i narkose før en hver kjøretur slik at han ikke merker smertene? 

"Mamma! Se! Der er masse gulleroter i vannet!"

Bustemannen og jeg "feiret" seks års bryllupsdag (tror jeg det var?) på hjemreisedagen, og rundt midnatt, var det bare å innse at bryllupsdager før vi fikk barn, og etter vi fikk barn, er to forskjellige ting. Nå er det å skvise seg inn mellom to barneseter for å støtte hoder og massere knær, se på Brannmann Sam samtidig som man synger Prøysenviser i duett med Hanne Krogh via Spotify, og deler en boks med Coka Cola Zero med han som kjørte. Da var det enda to timer til vi var hjemme.

Men det var en fin ferie, altså. Vi har mange gode minner med oss når vinteren kommer, om den første ferieturen i penkingvonga vår. Om sørlandet, is og saltvann. Og en tiger. Også kan vi glede oss til neste sommer, ja, for vi kommer alltid tilbake.