Bakedag

Siden regnet øser ned i dag, har det blitt inneaktiviteter på Bustenelliken i dag. Egentlig skulle jeg plantet ut noen påskeliljer som har blomstret av og erstattet dem med nye, men det får vi ta en dag det er opphold. I stedet har jeg funnet frem kjøkkenmaskinen, oppskriftsbøker og mel. Masse mel. Fryseboksen var tom, og med påskehøytiden på trappa, snudde jeg regnværet til det positive, og så det som en fin anledning til å fylle opp fryseboksen med godsaker. Samtidig fikk jeg tømt skapet for mel.

Med fire hjemmelagde brød har jeg reddet påskefrokostene. Alternativet var knekkebrød og tørt kjøpebrød. Her i huset har vi faktisk vært ganske flinke til å bake brød sånn til vanlig også, men en kald vinter har satt en stopper for brødbaksten noen måneder. Huset er gammelt og trekken heftig, så innen vi får varmen i huset etter endt dag, blir tiden knapp til gjærbakst. Nå går det imidlertid mot varmere dager, så nå blir det nok mer og mer hjemmelaget brød som fyller sultne mager igjen. Det blir deilig! Hjemmelaget brød smaker mye bedre, og er dessuten billigere enn kjøpebrød.

Jeg har også gjort et nytt forsøk på klippekrans. Jeg satte dobbel deig denne gangen også, men i stedet for to store, eller eventuelt to små, lagde jeg én enorm (da var jeg jo hvertfall på den sikre siden).

Boller har det også blitt, og min kjære ristet på hodet og lo når jeg med bekymret mine lurte på om han trodde det ble nok boller. Jeg satte nemlig dobbel bolledeig også, og det ble så mye deig at jeg måtte fordele den i to boller for at den skulle få plass til å heve. Og nok ble det! 80 boller ligger nå og kjøler på kjøkkenbenken min, før de havner i fryseboksen i påvente av og bli til deilig kaffekos. Noen er fylt med fristene melkesjokoladebiter, andre med vaniljekrem.

Her kommer oppskriftene på dagens fryseboksfyll:

Hverdagsbrød (2 stk)

50 g gjær

3 ss olje

1 l lunkent vann

2 ts salt

13 dl grovt mel (jeg blander sammalt hvete og spelt)

12 dl hvetemel 

Gjærdeig tilberedes på tradisjonell måte, før jeg smører to brødformer og legger deigen til heving i disse. For å få brødene til å heve raskere, setter jeg brødformene inn i hver sin brødpose. Stekes på 200 °C i ca. 35 minutter på nederste rille.

Klippekrans (1 stk)

25 g gjær

50 g smeltet margarin

2 dl lunken melk

3 ss sukker

½ ts kardemomme

5 ½ dl hvetemel

Fyll:

Sukker, kanel, smør

Gjærdeig tilberedes på tradisjonell måte. Trill ferdighevet deig til en 20 cm lang pølse. Kjevle pølsen til et rektangel på 25x50 cm. Smør et tynt lag myk margarin utover leiven og strø på et jevnt lag med sukker og kanel. Rull leiven fast sammen til en pølse fra langsiden, og legg den med skjøten ned på en bakeplate. Klipp dypt i kransen med 1 ½ cm mellomrom og bøy "bladene" vekselvis til høyre og venstre. La klippekransen heve, før den pensles med egg/vann/melk. Dryss gjerne med perlesukker over for pynt. Stekes på 220 °C i 15-20 minutter på nederste rille.

Ingeborgs boller (40 stk)

1 kg hvetemel

½ ts salt

200 g farin

200 g smeltet margarin

6 dl væske (vann/melk)

100 g gjær.

Gjærdeig tilberedes på tradisjonell måte. Stekes på 250 °C i 10-12 minutter på midterste rille.

Husmortips: For å få blank gjærbakst, kan du pensle med melk når baksten er ferdigstekt.

Påsken er herved reddet!

Påskehuset

Denne slagrammede gjengen sitter staselig i en gammel gelékopp og holder symøte i påsken. Er de ikke sjarmerende? De har fulgt meg siden tidlig barndom, og jeg tror jeg fikk dem av bestefar. Årene har satt sine spor, og helsa er tilsynelatende ikke så god som den en gang var, men det er jo litt av sjarmen også da.

Denne stakkaren ble født syk og svak, av en treårig Bustenellik. Forfallet har faktisk ikke vært stort, selv om det kanskje ser slik ut. Det er bare det at noen er heldigere med utseendet av natur enn andre...

Når jeg var hjemme forrige helg, klippet jeg med meg halve bjørkeskogen hjem. Det føltes i allefall slik når jeg lørdag skulle fordele kvistene og lage påsketrær. Det er en tradisjon jeg har med hjemmefra, og som jeg syns er veldig koselig. 

Et står pyntet på spisestuebordet, mens et annet står i vinduskarmen på arbeidsrommet. Pynten er for det meste fra mitt barndomshjem, og påskeliljene kjøpte mamma det året jeg ble født. Alt er nødvendigvis ikke like pent, men det er sånn det skal være. Er du ikke enig? Tidligere har vi også pyntet påsketrærne med malte egg, men med en Selma som syns at border er det beste stedet å befinne seg, så tok vi ikke sjansen i år. KNAS! 

I vinduet på arbeidsrommet henger det forresten også ei påskekjerring. Påskeharen har liksom aldri vært noe tema der jeg kommer fra, og det er påskekjerringa som hvert år har fylt påskeegget med masse rart.

Påskeeggene har jeg samlet i handlekurven min og plassert i gangen.

Kanskje kommer påskekjerringa på besøk påskeaften? 

Som dere sikkert skjønner, er jeg mer opptatt av påske og påskepynt enn mannen, men slik er det vel i de fleste hjem? Han har ikke tatt med seg så mye som en pippipp inn i ekteskapet, men når alt kommer til alt, bryr han seg egentlig ikke så mye heller. "Fælt å du maser med denne pyntinga, a?" er gjerne omkvedet, og han er mer opptatt av å spise opp pynten enn å la den ligge der og se pen ut. Noen som kjenner seg igjen?

Jeg var innom LykkeLises blogg i helgen, og der så jeg at hun hadde dekorert så fint med etasjefat. Da jeg i tillegg så at etasjefatet hennes var helt likt mine to, måtte jeg selvsagt stjele ideen litt.

De er jo så altfor fine til å bli stående i et skap, så hvorfor ikke pynte med dem? Det ene står på kommoden i gangen (som er fra SIA, og som jeg fikk grint meg til når vi flyttet inn), og det andre på salongbordet i stua. Festlig!

Foran oss ligger en hel uke med hyggelige aktiviteter, og det skal bli deilig å få litt tid sammen. Det har vært en travel tid de siste ukene, og vi har for det meste møttes i døra her hjemme. Jeg har hørt rykter om regn hele påska, men vi har nok av brettspill og ta av, og med ny TV i tillegg skal det nok ikke bli vanskelig å få tida til å gå uansett vær. Dessuten så skal vi jo være litt sosiale også. Jeg bestemt meg for at det ikke skal stresses med noe. Så får vi se hvordan det går.

Hva skal du i påsken?

Jord og kometer

I anledning påsken, var vi lørdag innom Plantasjen og kjøpte noen påskeliljer. Jeg fikk også skreket til meg to potter med perleblomster; de gir jo den ultimate vårfølelsen. Jeg hadde for lengst lagt planene for hvordan blomstene skulle danderes, og en ledig time lørdag ettermiddag tok jeg med blomstene, en sekk med jord, og fire Norgesglass ut på tunet. Her skulle det plantes!

Mens jeg satt ute og plantet, kom nabogutten og hans kamerat og holdt meg med selskap. De er to herlige gutter, og hadde mye på hjertet. Når klokka dro seg mot seks og jeg forkynte at jeg måtte inn fordi jeg sulle se på Kometkameratene, datt haka ned på knærne på dem begge. "Ser du på det!?" nærmest ropte de i kor. "Ja, selv om jeg er voksen ser jeg fortsatt litt på barne-TV, og Kometkameratene er jo bare helt utrolig festlig", meddelte jeg, og mente hvert ord. Guttene sa seg for såvidt enig i dette, og begynte å diskutere en episode de hadde sett. Jeg kastet meg med i diskusjonen, og jeg tror de ble litt imponerte over at "voksne meg" til og med visste hva Kometkameratene het! "Kan du navnene på dem også?" spurte den ene med vantro. "Selvfølgelig! Vi har Kaptein Lu, Kokken, Gilli, Mook, Zook, Agent 25..."

Hvis du som leser nå sitter og tenker at denne frøkna her er litt ko-ko, så er det fullt mulig at du har rett. 23 år og "hekta" på barne-TV er kanskje litt sært, men jeg ser mest på fordi jeg syns det er koselig. Dessuten er Kometkameratene litt av den gode, gamle sorten barne-TV som var i min barndom. Ikke minst er det godt med litt uskyldig, barnlig humor i en altfor voksen verden, der alt dreier seg om religion, krig, økonomi og politikk. Det å innimellom minne seg selv på at verden ikke bare er et utrygt sted der alt og alle er farlige, er faktisk litt godt; å kunne glemme sine voksne plikter en liten halvtime, og bare kose seg med melkerull og uskyldig TV-underholdning og drømme seg tilbake til barndommen. Jeg tror det er viktig å holde litt på det gamle, gode - også det barnlige!

Men tilbake til blomstene: Jeg er utrolig god på alt fra matlaging til sying - så lenge det er i teorien. Praksis er noe ganske annet, og de fleste prosjekter ender som regel i uhørte ord og armer i kors. Jeg har kanskje noe å lære av denne karen? Ikke for det, jeg fikset jo hele arbeidsrommet selv! Uansett da, for én gangs skyld ble faktisk resultatet akkurat slik jeg hadde sett for meg, og jeg ble veldig fornøyd! Nå venter jeg bare i spenning på at knoppene spretter. Påskeliljen i stuevinduet har allerede begynt å vise seg frem for sola.

Til slutt må jeg bare vise et bilde av vår vesle Ferdinand som "luktar på blommorna". Blomsterglede smitter!

Velkommen inn i min stue

Så ble huset endelig rent til påske. Påskepynten er ennå ikke på plass, men det kommer, det kommer. I dag skjønner jeg riktignok hva naprapaten mente når hun sa at rengjøringen fikk vente, men det var så absolutt verdt det. Følelsen av å ha det rent og pent i hver eneste krik og krok av huset, veier opp for stive lemmer. Mannen var også flink i går når han kom hjem; han vasket vinduer og strøk gardiner, vasket gulver og ristet tepper. Siden jeg var opptatt med å vaske dass og dusj, fikk jeg desverre ikke foreviget seansen, men han var riktig så flink. Heldige meg som har en en så flink kar!

Husker dere at jeg fortalte at jeg hadde kjøpt nye gardiner forleden dag? Nå er de endelig på plass i stua mi, og det ble kjempefint! Ikke minst var det deilig å få litt lettere gardiner som slipper inn mer vårsol (typisk nok regner det i dag, men sola kommer vel tidsnok). Min kjære mamma satt nok hoderystende på en sky i går kveld, og gremmet seg over at hennes fantastiske anlegg for håndarbeide aldri ble hennes datter til gode, men jeg håper hun kan tilgi meg for min lettvinte løsning hva legge opp gardiner angår. Gardinene var nemlig litt i overkant lange når de kom opp, så løsningen ble knappenåler. Antakelig en av Guds mange gaver til menneskeheten, for hva skulle man gjort uten? En knappenål her, og en knappenål der, og vips så ser det ut som gardinenes eier er en racer på symaskin (hvertfall så lenge man kun ser på rettsiden av gardinene)!

Det er dårlig med førbilder, men etterbildet har jeg nå husket. Borden på gardinene tar godt igjen fargene i resten av stua, så det blir en helhet i det hele. I likhet med så mange andre, drømmer også jeg om et hus som er hvitt, hvitt, hvitt, men møblementet har automatisk satt en stopper for det. Hvertfall i stua. Som jeg har fortalt før, har vi jo vært så heldige å arve tippoldemors spisestue fra 1936, og selv om den hadde fått en runde med sandblåseren på 80-tallet (grrr!), så var det aldri noe alternativ å "ødelegge" den med hvitmaling. Hvem vet, om fem år kan det jo hende at jeg ønsker meg et hus som er turkis eller beige for alt jeg vet (selv om jeg tviler). Uansett, spisestuen blir liksom en naturlig base for resten av interiøret i stua, så da blir fargene der etter også. Den er litt gammeldags, men det gjør den litt personlig, syns vi. Nå er det forresten ommøblering på trappene også, men mer om det kommer siden!

Resten av dagen skal brukes til å påskepynte huset og å lære seg estisk partitiv. I kveld er det jo Earth Hour, og når vi nettopp har brukt x-antall tusen på ny TV i dag (HURRA!), så hadde det kanskje vært høflig å stenge av strømmen en liten time i kveld? Bidra litt til samfunnet, liksom? Den bærbare PC'n går jo på batteri...

Ha en strålende fin lørdag i regnværet,

og nyt den første påskehelgen!

Hekta på Tupperware

I dag var det altså duket for Tupperware-party her i huset. Vi var seks tupper som ivrig fulgte med når Tupperware-damen viste frem all den fantastiske plastikken, og som en venninne utbrøt: "Tupperware gjør deg oppmerksom på behov du ikke visste du hadde!" Det ble vist frem alt fra trykkokere til påleggsbokser, og alt var like nyttig i en kvinnes øyne. Menn ingen adgang. "Er det trygt å komme hjem nå?" spurte husets mann da han ringte klokka ni. Han har ennå ikke spurt hvor mye jeg handlet for, og jeg forteller det ikke frivillig heller. Skulle jeg være så uheldig å bli spurt, så har jeg på jenters vis funnet en fantastisk god unnskyldning som selvsagt rettferdiggjør heeeele beløpet. Bestillinger ble skrevet så blekket sprutet i stua, og vi satt som tente lys alle sammen. Når det var tid for give aways ville jubelen ingen ende ta. "Dette er jo nesten som en religion," utbrøt naboen, "masse gaver og gratis stæsj." Og vi lar oss kjøpe. Tupperware er dyre varer, men jammen er det god kvalitet på produktene deres også. I kjøkkenskapet mitt står en "Mål og Mix" som jeg har fått av oldemor og hennes kjøkken, og den er nok hvertfall like gammel som meg, og like fin. Etter noen uker i tenkeboksen, har jeg omsider bestemt meg for å begynne som såkalt salgskonsulent for Tupperware selv. Som student er jeg avhengig av å kunne styre arbeidstiden selv da ingen dager er like, og da er det fint å kunne være sin egen herre og styre arbeidstiden selv (få arbeidsgivere gir deg den muligheten). Noen kroner ekstra på kontoen hadde heller ikke vært å forakte - især ikke når skattesmellen og tannlegeinnkallingen møtes i postkassa, og denne nakken har heller ikke blitt billig (det slipper jo aldri, og mandag skal jeg inn for min tredje behandling. Blæh!). Så, har du lyst på en demonstrasjon om noen uker, er det bare å si i fra!

I morgen håper jeg nakken tillater påskerengjøring. Naprapaten mente at det ikke var så lurt, men jeg mener at det er dumt å la hybelkaninene ta over makta. Jeg har overtalt min kjære til å vaske vinduer og stryke gardiner for meg i morgen, og da er den tyngste jobben besørget. Han støvsugde ikke for meg i går (det måtte jeg gjøre selv), så det skulle da bare mangle? Nei, jeg er heldig som har en mann som ham; han hjelper til uten de alt for store protestene, hvertfall så lenge det ikke dreier seg om å støvsuge.

Om burde, burde, skulle, skulle og teite postmenn

Kroppen var helt ødelagt i dag etter gårsdagens behandling, så det ble hjemmestudier for min del i dag. Jeg setter det på kontoen for restitusjon, og håper på bedre vær i morgen. Så veldig mye studering kan jeg forresten ikke skryte på meg heller, siden denne studenten er i påskeferiemodus, men jeg har nå lest et kapittel og er fornøyd med det. I morgen er det jo Tupperware-party her, så jeg har, innimellom alle pausene, forsøkt å shine opp heimen litt. Utrolig hvor mye rot det blir av å ligge på sofaen i tre dager, altså! Også er det jo utrolig hvor dum det går an å bli også, da? Invitere til homeparty bare et par dager før huset skal påskevaskes og påskepyntes? Hadde kroppen vært bra, hadde jeg selvsagt gjort dette i dag, men jeg satser på at den er bra til helgen for da skal det husmoreres! Men, det har da blitt presentabelt til tross, bare jeg får overtalt mannen til å støvsuge for meg (han hater å støvsuge, og vasker heller huset utvendig i -20 grader og snøstorm enn å støvsuge). Hybelkaninene er tydelig våryre om dagen.

Ellers har jeg bakt klippekrans i dag, som skal serveres alle tuppene (vær høflig og le litt her?) som kommer på Tupperware-party i morra. Jeg satte dobbel deig, og tenkte som så at da fikk jeg jo to klippekranser. Da kunne jeg fryse den ene, og ha noe for hånden i fall noen skulle slumpe til å stå på trappa i påsken. Slik gikk det imidlertid ikke, for jeg erfarte nok en gang at gjærbakst i et gammelt, kaldt hus ikke nødvendigvis blir suksess. I stedet for to store, fikk jeg to små, og da kunne jeg jo likegjerne bakt én stor med dobbel deig! Nå vel, klippekrans ble det, og jeg satser på at størrelsen har lite å si for smaken...?

Ikke for det, klippekrans er sikkert ingen god idé for mitt vedkommende i alle fall, for i går fikk jeg skummel post. Én ting var selvangivelsen og en herlig smell på skatten tilsvarende to og en halv måneds arbeid i min velse stilling på 10 %, og altså null shoppingpenger slik jeg hadde håpet. Det er egentlig ingen grunn til å miste nattesøvnen i det min bedre halvdel hadde tilgode tre ganger så mye som jeg hadde i rest, men surt er det likevel. Det er bare å se positivt på det og sende en varm tanke til vedkommende som oppfant begrepet fellesøkonomi. Uansett, det som gjorde postmannen til en drittsekk i går, var kortet han hadde med fra tannlegen: "Vi har reservert time til Dem...". Jeg har enda til gode å ha hull, så jeg har egentlig ingen grunn til å mislike tannlegen, men det er nettopp der det ligger; jeg er så livende redd for at "persen" skal ryke etter 23 år! Når alt kommer til alt, så er tannstatus fortsatt viktig! Dessuten så er tannlege forferdelig dyrt... Jeg skjønner ikke helt hvorfor det dekkes av staten når jeg har vondt i armen, men ikke i tanna, men det er en annen sak.

I kveld skal jeg uansett ikke tenke på verken små kringler, skattesmeller eller tannlegen. Vi skal på besøk til en kollega av min mann og hans familie, og da skal vi bare kose oss.

Jeg håper du skal kose deg i kveld også,

og ønsker deg en fantastisk flott onsdagskveld!

Kloakkledninger, stive nakker og travle dager

Så var det tirsdag, og nakken er like vond som den var på søndag. Jeg var hjemme fra skolen i går, og selv om jeg følte at jeg var på bedringens vei, skjønte jeg fort etter et jobbmøte på kvelden at det var jeg ikke. To timer rett opp og ned på en stol ble litt for mye. Jeg hadde riktignok, til en kollegas store begeistring, tatt med meg Ludde for å holde muskulaturen varm. 23-åringer på møte med bamsen i veska - det krevde selvsagt sin forklaring: "Det er varmeflaksa mi", forklarte jeg inngående og plasserte Ludde på nakken. "Å ja, så selv om den er død, så er den fortsatt varm?" funderte min allerede nevnte kollega, og siktet til mine firbente som i aller høyeste grad er levende. Svigermor påstår at Selma lider av AD/HD. Vi har ikke vurdert å få påstanden verken bekreftet eller avkreftet, men vi er ikke fremmede for at det er noe i utsagnet. "Hei, er det dyrlegen? Kan du utrede katten vår for AD/HD?" Kanskje ikke...

Halv ti i går kveld ringte det på dørklokka. "Tar du den?" skrek mannen fra stua. "Neeei!" skrek jeg tilbake, "jeg sitter på do og snakker i telefonen!" Det hadde jeg selvsagt ikke forkynt for alle og enhver, hadde jeg i forbifarten husket at vedkommende i andre enden av telefonrøret også hørte hva jeg sa, selv om  beskjeden ikke var myntet på henne (eller dere for den saks skyld?). Uansett da, det var noen stakkars aneleggsarbeidere som hadde ringt på. De skulle ta fra oss vannet resten av kvelden og natta. Det har vært et stort hull i veien her vi bor, og det var visstnok gått hull på kloakkledningen (om jeg skjønte det riktig). Dette måtte fikses før en ulykke skjedde, så vann ble tappet i bøtter og spann, kjeler og litersmål (man vet jo aldri!). Halve natta har vi hatt en gravemaskin gående sånn omrent 30 meter fra soveromsvinduet. Kjipt for oss, men kjipest for de stakkars anleggsarbeiderne som stod med kloakk til knærne i øs, pøs, regnvær. Vi syntes forferdelig synd på dem i det vi var på vei til sengs, og kokte likegodt en kanne med kaffe som vi gikk ut med før vi la oss. De ble utrolig glade, og satte tydelig pris på å få litt varme i kroppen. Men er det ikke typisk, da? Det er jo selvsagt når man ikke har tilgang til rent vann at man virkelig blir tørst. Vannet vi hadde tappet var fullt av jord og skitt, så det var ikke noe alternativ, så det endte med pepsi max på sengekanten. Uten mulighet til å pusse tenner i tillegg, var det nok fest for Karius og Baktus i natt. Og, det ene fører jo som kjent det andre med seg, men toalettet hadde jo heller ikke vann. Så, der stod man da, halvt i søvne, og dro ned "manuelt" midt på natta, mens håndvasken ble erstattet med antibakteriell (som forøvrig er særdeles smertefullt når man har såre hender). Hva gjorde folk før de fikk innlagt vann, liksom? Eller "barna i Afrika", som jeg sendte en tanke i morges når jeg skulle ta en etterlengtet tannpuss; jeg lot vannet renne i to minutter bare fordi jeg skulle ha bort "møkka" fra vannet før jeg stakk tannbørsten under. Hun som må gå fem kilometer hver vei for i det hele tatt å få tak i vann, hadde vel drukket dette vannet med glede. Jammen er vi bortskjemte her i vår vestlige verden. 

Men, tilbake til nakken. Den var som nevnt like vond i dag som den har vært, så når jeg stod opp i dag ringte jeg naprapaten. Hun hadde en ledig time til meg allerede i formiddag. Hurra! Fullt så hurra var det ikke når det viste seg at strekken er en eneste stor bunt av muskelknuter, og at dette måtte jobbes med over tid. Torsdag skal jeg med andre ord tilbake for nok en behandling. Frem til det fikk jeg bare beskjed om å tøye ut og stresse ned. Lett for henne å si, men jeg ser jo helt klart poenget hennes. Denne "strekken" hadde visstnok bygd seg opp over laaaang tid, og plutselig hadde den liksom fått nok; derfor var den også så vanskelig å behandle. Så, nå sitter jeg her da, tøyer og strekker, teller timer og minutter til neste behandling. Hurra for god helse, sier nå jeg. Ouch!

Ellers er det fint lite som foregår om dagen. Påskeferien nærmer seg med stormskritt og jeg kan knapt vente! Påsken er helt tom for planer, og det er så deilig. Kanskje jeg skulle bruke litt av tiden på å bli kjent i Fredrikstad (jeg har jo bare hatt tilhold her i to og et halvt år, og man kan jo ikke rekke alt sånn med én gang heller)? På vei hjem fra skolen i dag, havnet jeg nemlig midt i tidenes kø. Litt lenger frem i veien holdt tydeligvis alle Østfolds utrykningskjøretøyer årsmøte (eller så var det muligens en ulykke?), og tre av fire felt var sperret. Av ulike årsaker passet det meg dårlig å stå i kø over lengre tid akkurat da, så jeg ringte min mann og ba om assistanse: "Det er kø! Hvordan kommer jeg meg forbi?" Fornuften min tilsa at jeg kunne finne en paralleltgående vei, og komme meg forbi slik, men jeg finnes ikke kjent i denne byen overhodet. Jeg ante jo ikke hvor jeg ville havne! Retningssans og stedsans er to forskjellige ting, hvertfall for meg. Mannen hadde heldigvis løsningen klar, så jeg kunne la papirposen ligge og puste lettet ut, men jeg innså jo at det kanskje ikke hadde vært så dumt å vite litt mer enn hvor nærbutikken, skolen og naboen befant seg i denne byen? Eller også kan jeg jo bare flytte hjem til Sarpsborg? Huset her er jo altfor lite uansett, siden alle rundt oss bare dør og overlater tingene sine til oss, men det er en annen historie.

Nå er det plutselig kveld igjen, og jeg sitter her og lurer på hvor dagen tok veien. Dagene går så altfor fort, og jeg sliter med å holde tritt med dem og alt som skjer. I morgen skal vi på besøk, torsdag er det Tupperware-party i heimen, og plutselig var det helg igjen. Og enda er det bare tirsdag...

Lykke på en lørdag

I dag fikk jeg en alle tiders start på dagen - blæh! Har sovet litt galt i natt, og har strukket en muskel i nakken med den følge at nakken er helt stiv i dag. Kom meg nesten ikke ut av senga, og tårene spratt bare jeg forsøkte å snu på hodet. Herlig! Dette passet meg fryktelig dårlig siden jeg både skulle på jobb og på besøk til hyggelige mennesker i dag, men ting går ikke alltid som planlagt. I stedet plasserte mannen meg på sofaen, hentet en colaboks til meg og fylte opp Ludde (varmeflaska). Snille mannen! Så, dagen i dag har så langt vært tilbragt på sofaen ute av stand til å gjøre annet enn å skifte TV-kanal (enda godt jeg er hjemme alene slik at jeg slipper å krangle til meg kontrollen). Nakken er fortsatt like vond, men jeg har blitt så selskapssyk, og jeg håper at litt blogging kan hjelpe litt på det, om ikke annet.

Men, jeg sitter jo ikke egentlig her for å fortelle dere om vondtene mine (selv om medlidenhet er litt hyggelig når man synes synd på seg selv)! Jeg har mer lyst til å fortelle dere om gårsdagen. Den ble nemlig tilbragt hjemme. Om med hjemme mener jeg stedet der jeg kommer fra, og som jeg alltid lengter tilbake til. Spesielt nå på våren, når snøen forsvinner, og det titter frem spennende ting som vi tilsynelatende ikke har her i "byen".

Etter en hyggelig prat på bestemors kjøkken, avsluttet med litt mild skjenn fra bestemor fordi hennes eldste barnebarn insisterte på å la jakken henge igjen inne (!), tok jeg turen ut i frisk luft. Siden snøen hadde forsvunnet, håpet jeg å finne noen små, gule bustehoder i veikanten. Selv om snøen var borte, var det nok likevel litt tidlig - bestemor fikk ingen hestehov til å sette i eggeglasset i går. Alt jeg fant var en marihøne (!), men den lot jeg sitte.

Selv om det var dårlig med blomster, var det likevel mye å kose seg med ute. Sola skinte, og snøen smeltet og rant i strie bekker nedover fjellsidene. Kvernhusbekken vår var full av vann som rant under siste rest av is, og den lagde en herlig vårlyd. Det er synd at lyd ikke kan fanges på bilder forresten, for det var slik en vakker lyd, uten forurensning av noe slag - bare fuglekvitter som hørtes fra skogen bak.

Samtidig som jeg kom tilbake etter min lille utflukt, kom resten av familien også. Tante, som bor på vestlandet, var nemlig hjemme i helgen, og det måtte selvsagt feires med familemiddag. Bestemor hadde pyntet det fineste vårbord med snøklokker fra hagen og påskeliljer, og hun hadde kokt verdens beste lapskaus (lapskausen hennes er grunnen til at det aldri serveres lapskaus her i huset; den smaker nemlig ikke ordentlig lapskaus!). Med sviskekompott og is til dessert, har jeg egentlig ikke følt noe behov for mat etterpå - jeg er fortsatt mett! Den som bare kunne lage mat som bestemor... Men det sier vel alle barnebarn?

Et rådyr ville forresten også være med på festen

Resten av kvelden ble brukt til fjas og mas, og vi søskenbarna fikk tilsnakk mer enn én gang fordi vi var så høylytte. Beklager det, dere voksne! Selv om vi alle er store nok til å vite bedre, så klarer vi liksom ikke la være. Det er helt umulig for oss å være stille sammen. Kjære søskenbarn: Dere er verdens beste, og jeg bare elsker å henge sammen med dere tre! Om to uker møtes vi igjen, og jeg gleder meg!

Det var deilig å være hjemme i går, og til "mors dekorasjon" og resten av dere vil jeg bare takke for en kjempefin dag! Nå skriker nakken etter mer smertestillende, så skal jeg opprettholde håpet om å komme meg på skolen i morra, er det vel best jeg lytter.

Ha en knallfin søndag, kjære leser!

Nyt dagen, og kos deg

med menneskene rundt deg!

Talenter og døde tanter

Jeg satt, for én gangs skyld, og så på Norske Talenter i går. Har du sett én sesong av Idol, har du på en måte sett det meste, så interessen for denne type programmer er heller laber fra min side. I går var det likevel TV2 som vant min interesse (og det burde jo si sitt om de andre kanalene en fredagskveld, men det får så være). Tross min manglende interesse for programmet, må jeg jo si at jeg imponeres over de mange talentene som finnes i det ganske land, likevel er det én ting som slår meg; det er ingen av deltakerne (les: sangerne) som gjør noe for seg selv! Med unntak av denne dama, så er det jo ingen deltakere som synger for sin egen del; alle synger for døde oldemødre og bifsevofser! Er det ingen der ute som synger fordi de syns det er gøy, og fordi det gir dem glede, eller? Mitt inntrykk er at alle stiller seg på en scene fordi en eller annen slektning hadde blitt så innmari glad og så innmari stolt; ikke fordi de selv har så innmari lyst for sin egen del.

Det er mange "rørende" historier der ute, og jeg blir like provosert hver eneste gang. Ikke fordi jeg blir sjalu for at de har klart å komme seg på scenen, eller at jeg misliker aktuelle vedkommende, nei, jeg blir provosert fordi det later til at døde tanter blir brukt for å skaffe dem litt medfølelse, mange stemmer og påfølgende berømmelse. Etter min mening skal man ikke komme seg opp og frem fordi bestemor ligger seks fot under, sitter på en sky og sikkert er mektig stolt av sønnesønnen. Etter min mening skal man komme seg opp og frem fordi man fortjener det for det talentet man har, og fordi man trives med å gjøre det man gjør for sin egen del. Talentkonkurranser er ikke akkurat Extreme Makeover heller. Eller er det jeg som har misforstått?

Hva mener du?

King of the Road - med gardiner i lasta

I dag har jeg vært på roadtrip, "all by myself". Hele uka (og uka før der) har strengt tatt vært en "all by myself", og jeg har begynt å titulere meg selv gressenke fremfor fru (selv om jeg foretrekker frøken), men det er en annen historie. Jeg vet at jeg for et par uker sa never more, men i dag dro jeg over grensen i forbindelse med mitt lille oppdrag; "finn gardiner". Og for å ta jentepratet først: Det er ufattelig vanskelig å finne gardiner som passer, og spesielt i stua mi! Når vi flyttet inn, fikk jeg noen fine gardiner av mamma; hun hadde vært på gardinshopping, men når hun kom hjem passet ikke gardinene så bra til sofaen som hun trodde. Dette var min lykke helt frem til jeg arvet sofaen hennes - da passet jo ikke gardinene hos meg heller! Og et sett billiggardiner fra Jysk har ikke tålt håndvask engang, så de får bli filleryer. Hva stod jeg igjen med da? Jo, julegardinene samt et sett med tunge gardiner best egnet for høst og vinter. Men, å finne gardiner er ingen enkel sak for den som måtte slumpe til å tro det. Å nei, du! For det første er det in med panelgardiner, og i stua mi ville det være like malplassert som vegg-til-vegg på badet. For det andre, så er gardiner fryktelig dyrt! Tidligere i uka fant jeg noen gardiner som hadde vært helt perfekte, men når jeg så at moroa ville komme på den nette sum av kroner 1 600, var de ikke fullt så perfekte lenger. For det tredje, og her trykker vel egentlig skoen kanskje mest, så er jeg fryktelig kresen; jeg henger ikke opp hva som helst. Gardinene skal være fine å se på, passe inn i stua mi, og de skal være til en overkommelig pris! Og hvor finner man det? I hvertfall ikke på Kid eller Princess (i denne omgang), så jeg bestemte meg for å prøve Hemtex (hvilket gjorde Sverigetur til et faktum).

Der fant jeg drømmegardinene, men en gardinlengde på 280cm (!) og en takhøyde på 220cm? Vi har ikke mindre enn fire symaskiner her i huset, så det skortet jo ikke akkurat på mulighetene for å legge dem opp når det kom til utstyr, men utførelsen? Jeg fikk ubehagelige bilder på netthinnen der jeg så meg selv stå bøyd over symaskinen med slegga i den ene hånden og et ødelagt stykke gardin i den andre, sprutrød i ansiktet, mens jeg hoppet opp og ned og skjelte ut symaskinen etter noter fordi undertråden hadde floket seg igjen. Jeg konkluderte med at det ville være en dårlig idé; det kunne jo få uante konsekvenser for både symaskinen og hjertet mitt. Nei, jakten fortsatte. Godt var egentlig det, for på SIA (jeg trodde ikke de solgte den slags der?), fant jeg disse gardinene, og de passer jo bare helt perfekt i stua mi!

Prisen var også overkommelig, og med knytebånd på, blir de ekstra fine. Det er nesten så jeg gleder meg til å pusse vinduer neste helg, slik at jeg kan henge opp nye gardiner!

Ellers har jeg innsett at Bustenellik på roadtrip er nokså patetisk. Mens jeg trenger musikk for å leve, trenger min mann stillhet for å leve med meg (!). Dette fører til en evig kamp om volumknappen når vi er på kjøretur, og min mann irriterer seg grenseløst over min facsinasjon over bassknappen som befinner seg i samme bil - den befinner seg, i likhet med volumet, alltid på max. Jeg kan ikke noe for det, men jeg har en greie med den bassen. Dessuten er musikk på sitt beste når man ikke hører seg selv synge. Så, når jeg ruller i vei i Volvo'n, med volumet og bassen på max, så føler jeg meg skikkelig "kær". Med solbriller og en passelig rasjon med Coca Cola, er det ingen som er tøffere enn meg! Greia er jo bare den, at jeg har jo ingenting å stille opp med. Med koksgrå stasjonsvogn som bare skriker "familiebil" er jeg jo ikke tøff i det hele tatt (selv om jeg liker bilen min), og Venke Knutson? Vel, dama synger bra, men det er jo ikke noe "de kule gutta" digger akkurat... At jeg i tillegg forbruker tre liter med spylervæske fordi jeg ikke husker hvilken vei spaken skal gå for å slå på vindusviskeren? Og at vindusviskeren går foran hver gang jeg skulle hatt spylervæske bak? Så "kær" er jeg vel strengt tatt ikke når det kommer til stykket? På toppen av det hele er jeg overnervøs hver gang det er tollkontroll (og det er det alltid når jeg har vært i Sverige) - om jeg ikke har kjøpt så mye som en polkagris er jeg livende redd for å bli tatt i tollen! En gang var det forresten nære på: Det var vår første jul i huset, og jeg hadde vært i Sverige og kjøpt julepynt da jeg i pur distraksjon fulgte etter en trailer inn på den røde sonen. Jeg skjønte fort at jeg hadde kjørt feil, og begynte å lete etter en vei ut da en sterk lysstripe traff bilen og kommanderte meg inn til siden. "Hvor har du vært?" bjeffet tollermannen med lommelykta til meg. "Eh, jeg har bare vært i Sverige og kjøpt glitter til juletreet", pep jeg forsiktig, mens vinterblek hud et øyeblikk kunne forveksles med hud utsatt for altfor sterk sol. Jeg fikk kjøre videre uten mer om og men, men opplevelsen satte sine spor.

Nei, det er bedre å være en førsteklasses utgave av meg selv, fremfor en annenklasses utgave av noen andre. Poenget er vel bare det, ironisk nok, at det er nettopp det jeg er; meg selv nok. Hvor patetisk det enn er... Men, gardiner fant jeg meg nå i alle fall!

Ha en fornøyelig helg!

Cup of flowers

Med påske rett rundt hjørnet, bugner det av påskeliljer i blomsterbutikkene. Planen var opprinnelig å vente til slutten av neste uke før dette sikre vårtegnet kom i hus, men da jeg var innom blomsterbutikken for en bukett tulipaner på lørdag, ble fristelsen for stor. Der stod nemlig denne festlige varianten, og det var som om den ropte "kjøp meg!".

Jeg kunne jo ikke gå forbi den da, kunne jeg vel? Så den fikk bli med hjem til huset som nettopp var vasket etter alle kunstens regler. Nå pynter den opp på anretningsskapet i stua, og er riktig så flott der den står og soler seg i lysstripene som slipper gjennom de møkkete vinduene (som blir rene før påske dersom kulda ikke setter inn på ny). Dersom ingen har en vidunderoppskrift på "hvordan få påskeliljer til å vare evig", så er nok disse på den evige blomstereng før påsken kommer på ordentlig, men det fine med blomster er jo at de kan erstattes når det går for ille (og det hender det jo at det gjør...).

Kalenderen viser i dag 17.mars, og det er bare to små måneder til nasjonaldagen. Selv syns jeg ikke det er lenge siden jul. Jeg har vært flink til å fortelle dere, og mennesker rundt meg, hvor høyt jeg elsker vinter, snø, is og kulde, men en liten del av meg begynner nå så smått å se frem i mot varmere tider også. Lua har fått ligge igjen hjemme hele uka, og i dag lot jeg vinterjakka henge hjemme til fordel for vårjakka. Vinterstøvlene må fortsatt gjøre tjeneste, men ettersom jeg ser mer og mer bar vei for hver dag som går, håper jeg at skoa kan graves frem fra kottet etter påske. Jeg syns det er kjempevarmt, men en liten titt på gradestokken i kjøkkenvinduet forteller meg at det faktisk ikke er mer enn et par knappe varmegrader. Jeg får litt dårlig samvittighet med tanke på at ullskjerfet er byttet mot et tynnere et i bomull når jeg minnes barndommen. Min kjære mamma hadde en evig bekymring over podens tilsynelatende mangel på sunn fornuft hva påkledning gjaldt, de dagene det var så varmt at vi bare måtte kaste jakka i friminuttet. "Lufta er fortsatt skarp" var omkvedet hjemme hos oss hver eneste vår.

Om to små uker er det påske, og påske er for meg synonymt med vår. Vår på sin side er synonymt med pollen, tett nese, rennende øyne og total utmattelse, men Aeriusen får vente til påskeegget er fortært. Til slutt har jeg lyst til å dele med dere dette diktet av Inger Hagerup. Jeg fant det når jeg ryddet i dokumentmappa på PCen tidligere i dag, og jeg syns det er så koselig. Det tar meg tilbake til barndommens somre, bekymringsløse dager og en svunnen tid:

Den ene dagen

Det er en sommerdag for lenge siden

som roper meg tilbake gjennom tiden.

Den ligger lukket bak en hekk av klunger

blant hestemaur og gule tiriltunger.

Den vasser brun og barbent i en fjære

og lukter gammel tang og nybredd tjære.

Den rasper grønne kart av solbærbusken

og flyr til himmels i den høye husken.

Den ligger fjetret og fortapt på magen

og sluker Ivanhoe i eplehagen.

Den slåss på tørre never med venninnen

som sender krokketkulene på pinnen.

Den er et nystekt brød på kjøkkenbordet

og slåmaskinens knepring over jordet.

All lyd og lukt og smak og farge kommer

fra denne dagen i min barndoms sommer.

Som endte med den lykkelige smaken

av nyslått kløver og av rene laken.

Velkommen til mitt nye "hjem"

Kjære dere, nå skal dere slippe å vente lenger på et nytt innlegg. Jeg har fulgt statisikken, og har sett at jeg har hatt en trofast skare innom hver enste dag. Til alle dere vil jeg bare få si unnskyld! Til tross for at det aldri kom noe nytt til dere, så setter jeg stor pris på at dere tok turen innom hver eneste dag, og jeg håper dere fortsetter å titte innom den vesle bustebloggen min.

Årsaken til at det har vært stille en ukes tid, er at jeg har vært på flyttefot. Eller, jeg bor i det samme, hvite huset, men bloggen min har fått et nytt hjem. Bloggen talte hele 108 innlegg når flytteprosessen startet, og med masse bilder, linker og annet dilldall, tok det sin tid å flytte den (jeg kunne jo ikke flytte den uten å ta med det som gjorde den til en blogg!). Nå er den imidlertid på plass, og jeg ønsker deg hjertelig velkommen inn på min lille busteblogg.

Bakgrunnen til at bustebloggen har fått nytt hjem, er ganske enkelt at blogspot.com er mye enklere å bruke enn blogg.no. Dessuten ble jeg forferdelig lei alle "outfitbloggerne" som kun drev egenreklame gjennom sine dypfølte kommentarer av typen "Søt blogg! Kommenter hos meg!". Så, nå har jeg altså flyttet inn her, og enn så lenge trives jeg veldig godt her inne. Litt "stæsj" mangler fortsatt for å få det litt mer hjemmekoselig her inne, men det kommer! Så, da håper jeg at du også vil trives her inne på bustebloggen min, og følg meg gjerne (se i feltet til høyre).

Og så, av den sjarmerende LykkeLise, har jeg fått en award. LykkeLise har en fantastisk blogg, og den er så absolutt verdt et besøk. For tiden har hun også en Give Away som trekkes 22.mars. Jeg beklager at jeg ikke har vist frem awarden tidligere, men bedre sent enn aldri:

Awarden sender jeg videre til noen av bloggene jeg stadig vekk titter innom. Her leser jeg om hverdagsliv, små og store hendelser, og får gode ideer til både hus, hjem og kokeboka:

MammaLykkelig

Det Lykkelige Hjem

Inga

Muumiin

Husmora

Herved erklæres "bloggtørka" for over, og du kan atter ta del i mitt gjøren og laden. Og du? Legg gjerne igjen en kommentar, det er så koselig med små hilsener!

Duedrama!

Med jevne (les: små) mellomrom, mister jeg min evne til å foreta rasjonelle situasjonsanalyser. I dag for eksempel... Jeg var ute og kjørte i bilen min, og følgende situasjon oppstod: Foran meg i mitt kjørefelt var det en stor vanndam, ved siden av denne vanndammen gikk det en due (!) og i motgående kjørefelt kom det en bil. En helt hverdagslig situasjon, vil nok mange tenke. "Hjelp!", tenkte jeg, "hva nå?".

Jeg lider store kvaler etter å ha drept en mus (i hvertfall i følge min mann som da var passasjer) som yngre bilist, men er for øvrig en samvittighetsfull sjåfør som verken tar liv eller spruter ned de myke trafikantene. Da jeg kom i ovennevnte situasjon tidligere i dag, fikk jeg helt panikk; jeg kunne jo ikke gjøre den stakkars dua bløt (eller død for den saks skyld)! Tusen tanker fòr gjennom hodet mitt, og på brøkdelen av et sekund hadde jeg konkludert med at jeg ikke kunne svinge utenom vanndammen (og dua) - da hadde jeg frontkollidert. Jeg ser for meg tenkte telefonsamtale som ytterst pinlig:

- Hei kjære! Jeg har frontkollidert, jeg.
- Hæ!? Åssen klarte du det?
- Jeg skulle holde dua tørr!
- Dua...?

Altså, ikke noe alternativ. Jeg bestemte meg for alternativ to som kom til meg, nemlig å stoppe og vente til den andre bilen hadde passert, slik at jeg kunne svinge utenom vanndammen og slik holde dua tørr på fjørene. I det jeg var på vei til å sette foten på bremsepedalen, kom sjokket: vår kjære venn, dua, tok til vingene og lettet fra bakken! "Næ-æh! Den kan fly!" hørte jeg meg selv si høyt. Selsomt at duer kan fly, hæ? Tenke seg til...

Hadde du sett vitnemålene mine, ville du neppe trodd det. Jeg har høyere IQ enn det hørs ut som, det er koblingene det er noe feil med tror (håper?) jeg. Dramaet (som reelt sett aldri var noe drama) endte uansett godt; dua flakser videre, lykkelig uvitende om dramaet den var en del av, like tørr og like hel. Jeg kom jo også i og for seg uskadet fra det hele, men jeg innser at det kanskje ikke hadde vært så dumt med vår likevel, når det er så lenge siden sommer at jeg til og med har glemt at fugler kan fly!

Hverdagsprat

Så var det plutselig onsdag igjen. Snart er det fredag, og så mandag igjen. Mandag som var gikk meg hus forbi; jeg hadde store planer om å skravle litt om kvinnedagen, men jeg får vente med kritiseringen til neste år (jeg er ingen forkjemper akkurat). Uka har i det store og det hele så langt blitt brukt på betong: fersk betong, størkende betong, herdet betong, plasisterende tilsetningsstoffer, superplastiserende tilsetningsstoffer, tilslag og millimetermål på sten, sand og filler. Selv om det kanskje ikke høres slik ut, så har betong vært noe av det mest interessante så langt i skolesemesteret (som ellers er fylt med matematikk, fysikk, mekanikk og kjemi). Likvel, i dag er ikke denne betongen så fryktelig morsom, for i dag skal vi ha prøve. Huttetu! Jeg burde kanskje lest i stedet for å blogge akkurat nå, men det er inntaksstopp for kunnskap i hodet mitt. Det jeg ikke har lært hittil, kan jeg umulig lære meg på to små timer, og jeg kan forhåpentligvis mer enn jeg selv tror (slik er det nemlig alltid!). Nå får det bare briste eller bære.

Jeg ser at jeg har hatt mange lesere de siste dagene, og enda flere sidevisninger. Det er hyggelig å se at noen titter innom den vesle bustebloggen min, og én ekstra leser betyr ett ekstra smil, så fortsett gjerne å besøke meg. Jeg er litt nysgjerrig på hvem alle sammen er, så det er hyggelig med kommentarer fra dere også. Jeg har dessverre ikke så mye tid til bloggen denne uka siden det er prøve i dag, og to innleveringer til fredag, men jeg lover å komme sterkere tilbake igjen. Forresten så er det ikke så mye å skravle om heller, siden jeg bare sitter med nesa i boka eller trykker på kalkulatoren. Eller, Paradise Hotel har jo begynt igjen, men jeg tror jeg skal forsøke å la bloggen være en "paradise-fri"-sone. Søppel-TV; pinlig å være hekta!
Livet går sin vante gang, og det er fantastisk deilig å observere nettopp dét innimellom også. Jeg husker en dag jeg var på vei til skolen i fjor vår; det var en litt lei dag hvor tankene kretset litt for mye rundt sykdom, og jeg følte at hele verden stod stille. På veien kjørte jeg forbi et jorde der det var en bonde utpå som var i gang med våronna. Jeg husker at jeg ble så glad av å se en traktor og masse svart jord, nettopp fordi det var en påminnelse om at verden jo faktisk gikk videre. Hjemme på landet var jeg jo vant med at når traktorene kom på jordet, da var det vår, og det var på en måte som et løfte om nye nytt. Bare det å se at verden gikk sin vante gang, til tross for at det ikke virket slik i mitt liv akkurat da, var nok til å lette litt på trykket som hadde bygd seg opp inne i meg, og jeg var glad resten av dagen. Dette ble litt bustete kanskje, men tanken var vel egentlig at det er deilig at det ikke skjer så forfedelig masse bestadig også. Det er hverdager det er flest av, og det er tross alt de som er best. Så får det heller være at jeg ikke har mer spennende ting å berette om enn.... ja, nettopp hverdagen!

Ha en fin onsdag kjære leser.
Nyt hverdagen!

Ti minutter og du er hekta

Så var det i gang, da. Paradise Hotel. Jeg sitter jo klistra, jeg som alle andre jeg kjenner (nesten da - bestemor ser sikkert ikke på. Ikke bestefar heller...). Som jeg i mitt første blogginnlegg skrev om, har det vært mange "jeg skal aldri"-uttalelser opp igjennom årene, og "jeg skal aldri se på Paradise Hotel" var en av dem. Inntil i fjor. Alle snakket så varmt om dette på forhånd, så jeg tenkte at ti minutter kunne jeg jo gi av min dyrebare tid; sånn bare for å sjekke ut hva jeg rakket så fryktelig ned på liksom. De ti minuttene medførte at jeg gav bort en time hver eneste kveld i flere uker - jeg ble rett og slett hekta. Det er pinlig å innrømme, og det ble nesten finale før jeg turte å innrømme at også jeg så på dette. "Hei, mitt navn er... Jeg ser på..." Huff og huff.

I kveld var det premiere på årets sesong, og hvem satt klistra til skjermen med et "ha-ha, hvem er bitcha i år da?"-holdning tror dere? Joda, det var min kjære mann (som lider av samme avhengighetsproblem) og meg. Det er jo nesten pinlig, men det gir oss i alle fall muligheten til å være med i samtalene i lunsjen de neste ukene. Man faller fort på utsiden om man ikke følger de hotteste realityseriene, det har jeg smertelig erfart - sånn sett kan man kanskje se på det som smertelindring? Eller kanskje ikke... Ikke. Uansett, vi ler så vi dauer av alle de fantastiske menneskene som melder seg på. "Håper hu kan lese, da" var kveldens favoritt om den blonde baben med 1,2 kg silikon i kroppen, inntil mannen bredvid meg tørt kommenterte silikonen i det den ble blottet i all sin velde: "Skal du ha trommer, så gå i musikkbutikken!"

Finner ikke ord

Jeg finner rett og slett ikke ord. Jeg har nå tilbragt en time foran TV og sett på "Svinesund - handel i grenseland", og jeg er merket for livet. På gjøremålslista for neste uke var opprinnelig en handletur til Sverige høyt prioritert, men jeg har ombestemt meg. Ikke for noe i verden om jeg vil assosieres med hva jeg i kveld har vært vitne til. Heretter blir Rema 1000 my one and only matbutikk. Jeg kommer til å savne Maximat, men jeg betaler gjerne en femmer ekstra for "løken" her hjemme i Norge og beholder verdigheten i samme slengen. Det tror jeg det er verdt, også får jeg heller finne meg en billig psykolog, for kveldens inntrykk må jeg få profesjonell hjelp til å bearbeide.

Hvor finner TV3 alle disse fantastiske menneskene? I Østfold - enn så lenge bare i Fredrikstad, og som sarping så kan jeg helt klart leve med akkurat dét, men hjelpes meg. Siden bloggen min strengt tatt er en offentlig nettside, så skal jeg styre meg for å skrive alt jeg tenker i dette nu, men jeg skal love dere at det ikke er småtteri. Konklusjonen er hvertfall klar: NO MORE svenskehandel på denne "norsken". I hvertfall ikke på en god stund...

Søndagsprat

Så var det atter søndag, og mens den ene uka snart er historie, er den neste i anmarsj. Tida går så altfor fort! Selv om jeg syns at søndager alltid har vært litt kjedelige dager, så er jeg likevel glad for denne søndagen; i dag kommer jo min kjære mann hjem fra tur! Det skal bli godt å få ham hjem igjen (for da kan jo han ta over fyringa). Veggene er nok lei av at jeg snakker med dem, og kattene føler seg vel kvalt av den veldige omsorgen de har fått et par dager.

I går var jeg på besøk hos nabo'n, og vi hadde en skikkelig jentekveld med hjemmelaget pizza (som var kjempegod!), masse godteri og mye skravling. Den store planen var egentlig å se på film, men vi fikk aldri med oss begynnelsen, og da droppet vi like godt slutten også.

Klar til avreise. Destinasjon: Nabo'n.

Dagen i dag blir nok stille og rolig, og jeg får lese litt mer på den prøva jeg aldri fikk lest så mye til i går. Jeg kjenner meg så absolutt ikke motivert til å lese i dag heller, men onsdagen kommer fort, så jeg er bare nødt til å gi meg med både "jammen" og "men" og sette i gang. Gulrota får være deigen som står til heving på kjøkkenbenken min - den skal nemlig bli til deilige boller med vaniljekrem og sjokoladebiter bare den har hevet ferdig.

Når mannen kommer hjem (forhåpentligvis med en pizzaeske i den ene hånda?) kan vi kose oss med ferske boller!

Middag?

Har du noen spennende planer for dagen i dag?

Uansett ønsker jeg deg en fantastisk fin søndag!

Om dårlige pyromaner og litt selvmedlidenhet (ispedd en dært sjokolade)

"Jammen du fyrer vel med full trekk?"
"Ne-he-hei! Gjør jeg vel ikke? Jeg skal jo ha veden til å vare lengst mulig, da." (Noe sitter man jo igjen med etter endt bachelorutdanning i øknomi!)
Det var min kjære mann, som er bortreist for helgen, som ringte hjem og lurte på hvordan det stod til. Frua kunne rapportere om frostroser på dataskjermen, klapring i tenner fra marsvinburet og at kruspersillekvasten på kjøkkenbenken var i ferd med å fryse i hjel, men "t-t-takk s-s-som spør!". Det var på dette tidspunktet i vår lille samtale, at det ble satt spørmålstegn ved mine fyringsmetoder. Jeg har ikke ord på meg for å være en dyktig fyrbøter, og hadde nok tjent dårlig til livets opphold i pyromanbransjen.
"Du må jo fyre med full trekk, jenta mi!" utbrøt min mann oppgitt i den andre enden.
"Jammen..."
"Det er jo slik du får mest mulig effekt av fyringa!" fortsatte han ivrig, før jeg rakk å argumentere for mine synspunkter (som sikkert ikke var mye verdt i dette tilfellet uansett).

Jeg kan tilsynelatende puste lettet ut igjen. Hvertfall for noen dager. Torsdag mottok jeg årets første varslingsbrev fra Norges Astma og Allergi Forbund,og det ble gitt beskjed om at pollenspredningen var "rett rundt hjørnet i kystnære strøk". I forrige geografitime jeg overvar, var Fredrikstad en del av de kystnære strøk, og som midlertidig bosatt i Fredrikstad (JA, jeg vet det står SARPSBORG i profilen min, men jeg er sarping på min hals baresåduvetdet, og har IKKE tenkt til å bli i Fredrikstad ut livet) forstod jeg jo raskt hva dette ville bety: jeg må begynne med mine daglige doser Aerius, og sengetøyet må luftes innendørs frem til oktober igjen. Hurra! Men (ja, for det har jo tydeligvis blitt et "men" her det siste døgnet med tanke på utetemperaturens utvikling), nå har jo våren dratt sin kos igjen, og på kjøkkenet er det atter en gang 7+ som er gjeldende middeltemperatur. Det må jo bety at jeg kan lufte dyna ute enda litt til? Jeg prøvde meg i går hvertfall.

Apropo kulde, det heter seg jo at man sover best i kalde rom, og med -13 på utsiden, og blafrende gardiner på innsiden av et lukket vindu, sov jeg riktig så godt! Jeg hadde jo selvsagt ekstradyner, ekstrapledd, Ludde (varmeflaska remember?), mannens store, gode morgenkåpe i fleece, flanellspysjamasen (som det ikke er mer flanell igjen på) og en Selma på toppen. Vanligvis kan jeg varme isklumpene mine (altså føttene) på mannen, men nå som han er bortreist måtte jeg finne nye metoder...

Hjemme alene, ja... Før så elsket jeg å være hjemme alene, og jeg hadde nedtelling til hjemmealenekvelder i mange uker. Med unntak av en periode på noen måneder i niårsalderen (som bestefar med sin bestefarsomsorg var skyld i, stakkar) har jeg vært hjemme alene siden jeg var seks år. Det har alltid vært greit. Nå derimot, når jeg har blitt voksen og flyttet hjemmefra, så er det omtrent det verste jeg vet! Det er helt greit på dagtid, og til en viss grad om kvelden, men nettene? Nei, nei, nei! Huset er gammelt og skummelt, og fullt av rare lyder. At dørklokka finner det for godt å spille "Old MacDonald" og "Oh Susanna" i tide og utide, gjør ikke saken noe bedre. Her i huset har vi et nokså anstrengt forhold til dørklokka... Det forekommer tidvis uforklarlige fenomen her i huset, men for at du ikke skal tro jeg er fullstendig gal, så tror jeg vi lar de hendelsene ligge inntil videre. En annen ting med å være hjemme alene en hel helg, er at det blir så stusselig liksom. I kveld skal jeg riktignok til min kjære nabo, så det blir koselig, men ellers er det liksom bare katten, TV'n, sjokkisen og meg. Før noen blir fornærmet, så forter jeg meg å si at jeg vet at jeg ikke bør klage. Det handler bare om vaner. Det er ikke det at helgene til vanlig er så fryktelig spennende her i huset heller, for det meste dater min mann Discovery Channel fra fredag klokka 15 til mandag klokka 07, mens jeg sitter foran PC'n og trøkker. Det er bare det at da er jeg ikke alene i huset. Det er noen som får deg til å fungere tilnærmet normalt. I dag for eksempel spiste jeg sjokkis til frokost, det ville jo aldri skjedd hvis vi hadde vært to - da hadde vi ikke hatt nok sjokolade!

Nei, nå får jeg ta meg sammen! Sette i gang en vaskemaskin, og finne frem lærebok i betong (jeg har nemlig prøve på onsdag). Også skal jeg fyre! Fyre masse med full trekk!

Ha en god lørdag!

Hjertevarme

I går presenterte jeg dere for de avskårne blomstene mine, i dag tenkte jeg å vise frem det flotte eføyhjertet jeg fikk til bursdagen min av stesøster og hennes kjære. Jeg har dessverre ikke noe særlig godt lag med eføy, men jeg håper at jeg klarer å holde denne i live en god stund fremover. Det er i og for seg ikke jeg som kverker eføyene her i huset heller, det er lusa. Bladlusa. Den har tydeligvis en dragning mot mitt hjem hver gang jeg har eføy, og da forsyner den seg riktig så godt. Grønnsåpe er oppskrytt, og marihønefarm er jeg litt i tvil om er etisk forsvarlig. Forslag til bekjempelse mottas med takk!

Eføy er i grunnen ganske stilige planter, syns jeg. Å kalle den blomst ville vel være å blande definisjoner? Siden de er så formbare, kan de jo bli de vakreste kunsverk, og i likhet med denne skjønnheten vokser også eføyen raskt. Me like! Siden eføyen heller ikke skal ha for mye vann, så er den dessuten ypperlig for en nybegynnerhusmor som meg (så får det heller være at jeg ikke har klart å bekjempe bladlusa så langt). Eføyen vil ikke ha for høye temperaturer, eller for mye sol, så derfor har hjertet mitt fått plass på kjøkkenbenken. Kjøkkenet er husets kaldeste rom, så det burde være midt i blinken for eføyen, også kan den gi oss litt hjertevarme tilbake på kalde vintermorgener når kjøkkenet vårt er på sitt kaldeste.

På sitatkalenderen vår som står på kjøkkenbenken, står det på dagen i dag at

"Tilgivelse er en dør til hjertet som må åpnes fra innsiden, slik at lykke og fred i sinnet kan gå inn."

Ønsker deg og dine en god helg!

Avskårne gleder

Nå nærmer det seg en uke siden bursdagen min, og de avskårne blomstene jeg fikk av min kjære venninne begynte så smått å henge med hodet. Det går jo ikke an, så i dag har jeg foretatt en liten livredning på dem, og klippet av dem litt av bena. Også tulipanene, som kom i hus samtidig, fikk litt ukyndig "fotpleie" med kniven. Apropo tulipanene, de har holdt seg oppreist hele uka takket være en dæsj med klor som jeg hadde i vannet når de flyttet inn hos meg på lørdag. Et lite tips å ta med seg videre kanskje? Det fungerer utmerket på gerberaene også!

Bursdagsblomstene mine er så fine, men jeg aner ikke hva slags blomst det er. Er det noen som vet det kanskje? De minner meg litt om de "rosene" vi tegnet i barndommen, dog i en mye finere utgave. Her har en liten stakkar fått et siste hjem i en liten skål jeg har fått av oldemor. Den pynter opp foran dataskjermen min, og henter frem smilet.

Noen andre har fått plass i en liten kopp jeg fikk på Lannem en gang for mange år siden. Jeg var med mamma, som jobbet i posten, på jobb og vi skulle levere noen pakker der. Når de så at jeg var med, så gikk den ene damen og hentet et krus og graverte inn navnet mitt på, også fikk jeg den med hjem. Når jeg bodde hjemme, stod den alltid på nattbordet mitt med friske blomster i på sommeren, og jeg er så glad i den. Nå har den fått plass i vinduskarmen på arbeidsrommet.