Lykke på en lørdag

I dag fikk jeg en alle tiders start på dagen - blæh! Har sovet litt galt i natt, og har strukket en muskel i nakken med den følge at nakken er helt stiv i dag. Kom meg nesten ikke ut av senga, og tårene spratt bare jeg forsøkte å snu på hodet. Herlig! Dette passet meg fryktelig dårlig siden jeg både skulle på jobb og på besøk til hyggelige mennesker i dag, men ting går ikke alltid som planlagt. I stedet plasserte mannen meg på sofaen, hentet en colaboks til meg og fylte opp Ludde (varmeflaska). Snille mannen! Så, dagen i dag har så langt vært tilbragt på sofaen ute av stand til å gjøre annet enn å skifte TV-kanal (enda godt jeg er hjemme alene slik at jeg slipper å krangle til meg kontrollen). Nakken er fortsatt like vond, men jeg har blitt så selskapssyk, og jeg håper at litt blogging kan hjelpe litt på det, om ikke annet.

Men, jeg sitter jo ikke egentlig her for å fortelle dere om vondtene mine (selv om medlidenhet er litt hyggelig når man synes synd på seg selv)! Jeg har mer lyst til å fortelle dere om gårsdagen. Den ble nemlig tilbragt hjemme. Om med hjemme mener jeg stedet der jeg kommer fra, og som jeg alltid lengter tilbake til. Spesielt nå på våren, når snøen forsvinner, og det titter frem spennende ting som vi tilsynelatende ikke har her i "byen".

Etter en hyggelig prat på bestemors kjøkken, avsluttet med litt mild skjenn fra bestemor fordi hennes eldste barnebarn insisterte på å la jakken henge igjen inne (!), tok jeg turen ut i frisk luft. Siden snøen hadde forsvunnet, håpet jeg å finne noen små, gule bustehoder i veikanten. Selv om snøen var borte, var det nok likevel litt tidlig - bestemor fikk ingen hestehov til å sette i eggeglasset i går. Alt jeg fant var en marihøne (!), men den lot jeg sitte.

Selv om det var dårlig med blomster, var det likevel mye å kose seg med ute. Sola skinte, og snøen smeltet og rant i strie bekker nedover fjellsidene. Kvernhusbekken vår var full av vann som rant under siste rest av is, og den lagde en herlig vårlyd. Det er synd at lyd ikke kan fanges på bilder forresten, for det var slik en vakker lyd, uten forurensning av noe slag - bare fuglekvitter som hørtes fra skogen bak.

Samtidig som jeg kom tilbake etter min lille utflukt, kom resten av familien også. Tante, som bor på vestlandet, var nemlig hjemme i helgen, og det måtte selvsagt feires med familemiddag. Bestemor hadde pyntet det fineste vårbord med snøklokker fra hagen og påskeliljer, og hun hadde kokt verdens beste lapskaus (lapskausen hennes er grunnen til at det aldri serveres lapskaus her i huset; den smaker nemlig ikke ordentlig lapskaus!). Med sviskekompott og is til dessert, har jeg egentlig ikke følt noe behov for mat etterpå - jeg er fortsatt mett! Den som bare kunne lage mat som bestemor... Men det sier vel alle barnebarn?

Et rådyr ville forresten også være med på festen

Resten av kvelden ble brukt til fjas og mas, og vi søskenbarna fikk tilsnakk mer enn én gang fordi vi var så høylytte. Beklager det, dere voksne! Selv om vi alle er store nok til å vite bedre, så klarer vi liksom ikke la være. Det er helt umulig for oss å være stille sammen. Kjære søskenbarn: Dere er verdens beste, og jeg bare elsker å henge sammen med dere tre! Om to uker møtes vi igjen, og jeg gleder meg!

Det var deilig å være hjemme i går, og til "mors dekorasjon" og resten av dere vil jeg bare takke for en kjempefin dag! Nå skriker nakken etter mer smertestillende, så skal jeg opprettholde håpet om å komme meg på skolen i morra, er det vel best jeg lytter.

Ha en knallfin søndag, kjære leser!

Nyt dagen, og kos deg

med menneskene rundt deg!