Ti minutter og du er hekta

Så var det i gang, da. Paradise Hotel. Jeg sitter jo klistra, jeg som alle andre jeg kjenner (nesten da - bestemor ser sikkert ikke på. Ikke bestefar heller...). Som jeg i mitt første blogginnlegg skrev om, har det vært mange "jeg skal aldri"-uttalelser opp igjennom årene, og "jeg skal aldri se på Paradise Hotel" var en av dem. Inntil i fjor. Alle snakket så varmt om dette på forhånd, så jeg tenkte at ti minutter kunne jeg jo gi av min dyrebare tid; sånn bare for å sjekke ut hva jeg rakket så fryktelig ned på liksom. De ti minuttene medførte at jeg gav bort en time hver eneste kveld i flere uker - jeg ble rett og slett hekta. Det er pinlig å innrømme, og det ble nesten finale før jeg turte å innrømme at også jeg så på dette. "Hei, mitt navn er... Jeg ser på..." Huff og huff.

I kveld var det premiere på årets sesong, og hvem satt klistra til skjermen med et "ha-ha, hvem er bitcha i år da?"-holdning tror dere? Joda, det var min kjære mann (som lider av samme avhengighetsproblem) og meg. Det er jo nesten pinlig, men det gir oss i alle fall muligheten til å være med i samtalene i lunsjen de neste ukene. Man faller fort på utsiden om man ikke følger de hotteste realityseriene, det har jeg smertelig erfart - sånn sett kan man kanskje se på det som smertelindring? Eller kanskje ikke... Ikke. Uansett, vi ler så vi dauer av alle de fantastiske menneskene som melder seg på. "Håper hu kan lese, da" var kveldens favoritt om den blonde baben med 1,2 kg silikon i kroppen, inntil mannen bredvid meg tørt kommenterte silikonen i det den ble blottet i all sin velde: "Skal du ha trommer, så gå i musikkbutikken!"