Ta sjansen

I løpet av livet har jeg hatt mange "jeg skal aldri"-uttalelser. For eksempel skulle jeg aldri gå med håret utslått (fordi jeg aldri skulle like krøllene mine), jeg skulle aldri bruke tunika, jeg skulle aldri fly, ja, det var i det hele tatt mye jeg aldri skulle gjøre! Årsaken er uvisst, men jeg har imidlertid måttet lagt meg flat mang en gang fordi jeg har gjort ting jeg aldri skulle gjøre. Blogging var noe jeg for kort tid siden måtte slå opp i fremmedordboka for å forstå betydningen av, og når jeg hadde fått klart for meg hva denne blogginga var for noe, var jeg sikker i min sak: Jeg skulle aldri blogge. Som nydøpt blogger, legger jeg meg herved, nok en gang, flat.


Da Lisa Simpson, Bones og Deborah fra Alle Elsker Raymond er de tre TV-personlighetene jeg finner mest til felles med, er det selvsagt at livet mitt ikke er et egnet utgangspunkt til et filmmanus med tittelen "Filmen om meg selv". Om det mot formodning skulle vært produsert en slik film, der "meg selv" var meg, ville filmen antakelig skapt ubehagelige konsekvenser: jeg ville med all sannsynlighet blitt anmeldt for en rekke uakstomme drap da eventuelle kinogjengere bokstavelig talt ville kjedet seg til døde. Hadde jeg ikke blitt sperret inne for ovennevnte drap, ville jeg utvilsomt blitt sperret inne på psykiatrsik avdeling - min galskap ville blitt bekreftet, og jeg hadde antakeligvis vært ansett som "en fare for seg selv og andre". Sistnevnte konsekvens, er en risiko jeg løper med denne bloggen også, men det er en sjanse jeg er villig til å ta - et sted må man da kunne få utløp for alle små og store, viktige og uviktige, tanker som rører seg under et tjukt lag med bustete krøller? Da "Ta sjansen"-kortene i Monopol er nok til å sette meg ut av spill, er det på det rene at jeg ikke er en person som tar de store sjansene her i livet, men man skal da kjenne at man lever!?

Så, med dette tar jeg sjansen, og erklærer herved bloggen min for åpnet.