Hverdagsprat

Så var det plutselig onsdag igjen. Snart er det fredag, og så mandag igjen. Mandag som var gikk meg hus forbi; jeg hadde store planer om å skravle litt om kvinnedagen, men jeg får vente med kritiseringen til neste år (jeg er ingen forkjemper akkurat). Uka har i det store og det hele så langt blitt brukt på betong: fersk betong, størkende betong, herdet betong, plasisterende tilsetningsstoffer, superplastiserende tilsetningsstoffer, tilslag og millimetermål på sten, sand og filler. Selv om det kanskje ikke høres slik ut, så har betong vært noe av det mest interessante så langt i skolesemesteret (som ellers er fylt med matematikk, fysikk, mekanikk og kjemi). Likvel, i dag er ikke denne betongen så fryktelig morsom, for i dag skal vi ha prøve. Huttetu! Jeg burde kanskje lest i stedet for å blogge akkurat nå, men det er inntaksstopp for kunnskap i hodet mitt. Det jeg ikke har lært hittil, kan jeg umulig lære meg på to små timer, og jeg kan forhåpentligvis mer enn jeg selv tror (slik er det nemlig alltid!). Nå får det bare briste eller bære.

Jeg ser at jeg har hatt mange lesere de siste dagene, og enda flere sidevisninger. Det er hyggelig å se at noen titter innom den vesle bustebloggen min, og én ekstra leser betyr ett ekstra smil, så fortsett gjerne å besøke meg. Jeg er litt nysgjerrig på hvem alle sammen er, så det er hyggelig med kommentarer fra dere også. Jeg har dessverre ikke så mye tid til bloggen denne uka siden det er prøve i dag, og to innleveringer til fredag, men jeg lover å komme sterkere tilbake igjen. Forresten så er det ikke så mye å skravle om heller, siden jeg bare sitter med nesa i boka eller trykker på kalkulatoren. Eller, Paradise Hotel har jo begynt igjen, men jeg tror jeg skal forsøke å la bloggen være en "paradise-fri"-sone. Søppel-TV; pinlig å være hekta!
Livet går sin vante gang, og det er fantastisk deilig å observere nettopp dét innimellom også. Jeg husker en dag jeg var på vei til skolen i fjor vår; det var en litt lei dag hvor tankene kretset litt for mye rundt sykdom, og jeg følte at hele verden stod stille. På veien kjørte jeg forbi et jorde der det var en bonde utpå som var i gang med våronna. Jeg husker at jeg ble så glad av å se en traktor og masse svart jord, nettopp fordi det var en påminnelse om at verden jo faktisk gikk videre. Hjemme på landet var jeg jo vant med at når traktorene kom på jordet, da var det vår, og det var på en måte som et løfte om nye nytt. Bare det å se at verden gikk sin vante gang, til tross for at det ikke virket slik i mitt liv akkurat da, var nok til å lette litt på trykket som hadde bygd seg opp inne i meg, og jeg var glad resten av dagen. Dette ble litt bustete kanskje, men tanken var vel egentlig at det er deilig at det ikke skjer så forfedelig masse bestadig også. Det er hverdager det er flest av, og det er tross alt de som er best. Så får det heller være at jeg ikke har mer spennende ting å berette om enn.... ja, nettopp hverdagen!

Ha en fin onsdag kjære leser.
Nyt hverdagen!