Åssen kan jeg tenke før jeg snakker, når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det?

To klassevenninner og jeg befant oss forleden dag i skolens kaffebar. Jeg har en greie med kaffe mocca, og følte et sterkt behov for litt påfyll en snøtung formiddag. Mens to av oss stod og ventet på sistemann, forsvant jeg inn i min egen lille verden slik jeg ofte gjør. Da jeg "kom til meg selv igjen" fant jeg meg selv stående og blåse febrilsk ned i sugerøret til denne kaffe moccaen. Tanke og ord kom i samme nu, og jeg kommenterte min egen tåpelighet - å blåse på varme ting er én ting, men å blåse på den varme tingen gjennom et sugerør? I øyekroken registrerte jeg en mann som så i vår retning og lo. "Hvorfor leke blond når man er blond?" er mitt livsmotto, og jeg trakk en rask konklusjon om at denne skaden måtte jeg få reparert. Snarttenkt som jeg var. Skadebegrensning var uheldigvis ikke i mine tanker på dette tidspunktet, så henvendt til min klassevenninne fulgte jeg opp forrige kommentar med "jeg har høyere IQ enn det hørs ut som, altså!". Mannen lo av en eller annen merkelig grunn enda mer - jeg så ham ikke, men jeg hørte ham!
Mannen: Det er ikke pent å le av andre, og især ikke jenter!
Memo til meg selv: KLAPP IGJEN! La heller folk tro at du er dum, enn å på noen måte forsøke å (mot)bevise det!