Min kjære oldemor (91) er så heldig at hun forstatt har helse til å bo hjemme. I huset sitt har hun all verdens ting og tang som hun har fått opp i gjennom årene, og hennes løfte til oss alle er at når hun dør, så skal vi få tilbake alt vi har gitt henne. Hun har full kontroll på hvem som har gitt henne hva, når hun fikk det, og hvor mye hun betalte for hver minste lille gjenstand hun selv har kjøpt. Til og med meterprisen for gardinstoff kjøpt i 1937 husker hun. Til hennes store fortvilelse er det ingen av hennes barn som forstår seg på hennes stil (i følge henne selv da), og hun rister oppgitt på hodet når de forteller henne at alt en vakker dag skal kjøres til byens avfallsdeponi. Dette er selvsagt ikke ment i fullt alvor, men det er selvfølgelig at barna hennes ikke ser hva de skal med alt - de har jo like fulle hjem selv. Oldemor syntes det var stor stas når oldebarnet skulle flytte hjemmefra, og enda mer stas var det når hun skjønte at hun endelig hadde funnet en person som visste å verdsette alle de gamle tingene. Det er takket være oldemor at jeg aldri har behøvet strikke en eneste grytelapp (og takk og lov for det, for håndarbeid er desidert min svakeste side), og at jeg har masse små, søte syltetøyskåler i ulike størrelser. Hver gang vi er på besøk blir vi tvunget opp i andre etasje der hun oppbevarer alle "skattene" sine, og vi får ikke lov til å gå tomhendte derifra. Bestemor sier at vi bare kan si nei, og at oldemor ikke skjønner at vi unge har en annen stil. Tingen er bare den, at oldemor og jeg har ganske lik stil! Jeg syns det er fantastisk moro med alle de gamle fine håndarbeidene som oldemor og tippoldemor har laget, slikt noe får man ikke kjøpt! Eller de nevnte syltetøyskålene, gamle og romantiske. Når jeg flyttet hjemmefra var jeg så heldig og arve tippoldemors gamle spisestue som hun hadde fått til sitt bryllup i 1936, og jeg er sprekkeferdig av stolthet hver gang vi får middagsgjester og jeg kan dekke på den. Oldemor fant også frem de gamle dukene tippoldemor hadde heklet og brodert til spisestuen samt et par lysestaker som alltid hadde stått på anretningsskapet.
Slike ting verdsetter jeg høyt, og de betyr utrolig mye for meg. Jeg er glad for at jeg får lov til å ta i bruk ting som har vært i familien i en årrekke, og jeg vet det betyr mye for oldemor også at noen bryr seg, og verdsetter det. Slike ting betyr noe, og kan fortelle en historie. Dukene etter oldemor er ikke bare noen i mengden; jeg finner ikke slike hos Princess eller Kid Interiør. Og det er her poenget mitt (i den grad jeg egentlig hadde ett?) kommer inn: Vi kjøper og kjøper, får og får, men har tingene egentlig en betydning for oss? Begynner huset ditt og brenne, hva vil du først ta med deg?
Når vi i sommer ryddet opp i hjemmet til mamma, begynte jeg med loftet. Der fant jeg gamle Svarteper, gamle bilder, håndarbeider hun hadde gjort, minnebøker, en glassbolle jeg husket fra min egen barndom, mammas koppestell... Det var disse tingene jeg tok vare på og fylte mitt eget hus med. Alle lysestakene fra Marihøna og dukene fra Kid Interiør gav jeg videre til bruktbutikker. De betød ingenting, og sa ingenting om henne som person, eller hennes historie. I det jeg innså at det var slik, ble det lettere å kaste ting, og jeg håper jeg klarer å se det samme når det gjelder mine egne ting som sakte, men sikkert gjør huset vi bor i mindre og mindre. Jeg rydder og jeg rydder, men huset fylles fortsatt. Det er likvel ting jeg ikke klarer å skille meg ad med; ikke fordi tingene mine har gjort meg til den jeg er, men fordi de sier noe om hvem jeg er. Nå er det åtte dager igjen til julaften, og hvis jeg har vært snill nok i år så fylles huset mitt enda mer! Jeg for la rydding av skuffer og skap bli en del av juleforberedelsene... Sånn i tilfelle.
Hvis du kun fikk beholde fem av tingene dine, hvilke fem ting hadde du valgt?
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar