Stikkord: kø

Shopping i desember vil jeg tørre påstå at kan være en prøvelse for de fleste, shoppoholikerene inkludert. Man skal nok være forsiktig med å generalisere for mye her i verden, men jeg kan om ikke annet snakke for meg selv når jeg sier at shopping i desember er på "topp én"-lista over ting jeg hater intenst og inderlig her i livet. Det kryr av gamle kjerringer som betaler julehandelen med enkroner og femtiøringer, og veldedige organisasjoner som er lite veldedige mot en stakkars handler der de henger seg på jakkeermet ditt og appelerer som best de kan til samvittigheten din. Julemusikken drønner fra høytalerne, og handlegatene fortoner seg som rene rugbybaner i det folk albuer seg vei frem til desembertilbudene (som etterfølges av nyttårstilbudene som alltid er halv pris av desembertilbudene).
De siste tre-fire timene av mitt liv har jeg brukt i kø. Kø til venstre, kø til høyre, kø foran og kø bak. Fra jeg ruller V50'n ut av gårdstunet hjemme, og til den står pent og pyntelig på plassen sin igjen noen timer senere. Kø til byen, kø fra byen, kø i byen... Hvor kommer alle sammen fra? Har ikke folk arbeide å skjøtte? Det slår meg at man kunne gjort stor suksess som innbruddstyv i disse dager: Siden alle mennesker er på ett eller annet kjøpesenter, står jo alle hus tomme! Gjør man et raid i et hus, kan heller ikke naboen rapportere om noe mistenkelig; naboen er jo ikke hjemme han heller!

Med handleliste så lang at det hadde vært enklere å drasse med seg laptopen enn lista i papirformat la jeg i morges i vei, full av pågangsmot. Etter å ha gjort unna mesteparten på Nordby noen kveldstimer i går, skulle dette gå lett. Da jeg entret postkontoret og fikk kølappnummer 118 skjønte jeg fort at jeg hadde vært i overkan optimistisk: "102" lyste det opp på nummerskiltet foran meg. Etter et kvarter viste den 104. Her gikk det unna! Etter langt om lenge og lenger enn lengst, fikk jeg tak i de fem frimerkepakkene jeg stod der for (apropo ran?) og apoteket var neste punkt på lista. Apoteket var fullt av kunder, men ikke én kundebehandler var å se. Litt småirritert spør jeg de som står på bakrommet om det er noen som kunne tenke seg å ta i mot betaling. "Joda", sa dama, "det pleier å være noen der ute" også gikk hun tilbake til bakrommet og fortsatte og diskutere gårsdagens Alle Elsker Raymond. Nå er det slik at det finnes flere apotek enn på Østfoldhallen (!) her i verden, så jeg lot dem være i fred. Dama i dyrebutikken var imidlertid noe i overkant hyggelig, og snakket med samme, irriternde stemme som gamle tanter gjør til små spedbarn. Mulig jeg så ekstremt stakkarslig ut der jeg stod med lua tredd godt nedover øra med panneluggen stikkende ut til alle kanter, kalvbent og nærsynt, men jeg er tross alt snart 23 år og kan godt bli snakket til som om det faktisk er det jeg er. Det finnes en mellomting...

Folk har dessuten de mest kreative påfunn for å snike seg frem i køen, og spørsmålet "Skal jeg pakke det inn for deg?" skulle vært forbudt ved norsk lov. Svaret på nevnte spørsmål er i de fleste tilfeller "Ja takk" etterfulgt av en forklaring på hvordan de syv gjenstandene skal fordeles i fem forskjellige gaver. Et godt, men lite benyttet, alternativ til "Ja takk" er "Jeg kan pakke det inn selv hjemme, jeg. Ellers takk." I matbutikken er det dårlig med gavepapir- og esker, men de er hvertfall hyggelige og spør om du kanskje vil ha en pose? Med dobbeltråka på handlevogna ser jeg på kassamannen og svarer: "Nei, jeg tar det under armen, jeg, men takk som spør!"

Folk skryter sånn av netthandel, og jeg tror at nettbutikkene kan tjene godt på meg neste desember. Likevel, mennesket glemmer fort, og med min hukommelse skal du ikke se bort i fra at jeg neste år stresser rundt igjen; med blodtrykk på krisehøyt nivå og laptopen på armen. God jul!