Flis i øyet

"Du må ikke like andre mennesker, men du skal respektere dem." 

Det lærte jeg hjemme.

Du må ikke nødvendigvis like Islam. Du må ikke finne det akseptabelt at profeten Muhammed ikke skal avbildes på noen som helst måte, men hva angår det egentlig deg? Er du muslim? Ikke? Neivel. Så la det fare og respektér muslimene for at slik praktiserer de sin tro og sine liv, da. Ikke tramp på deres helligdom og rop "ytringsfrihet" slik en femåring i lek fastslår at "lufta er for alle". Hva oppnår du egentlig med det?

Du må ikke nødvendigvis akseptere kristendommen, heller. Det er helt greit, men litt respekt, vær så snill? Enkelte kristne kan være flinke til å vifte med pekefingeren, det er sant det, men hvem er ikke det? Fullstendig uavhengig av trosretning. Som et treffende eksempel, kan det jo nevnes at homofobe ikke bare finnes i kristne miljøer. På samme måte finnes det ikke-homofobe, også blant de kristne.

Det er flott at noen slår et slag for at grupper av mennesker ikke skal diskrimineres, men er det å diskriminere igjen virkelig veien å gå? Riktignok lever vi i et samfunn der det til dels må kraftig skyts til for å få den enkeltes oppmerksomhet, i et hav av tilgjengelig informasjon, men var dette virkelig eneste måte å få folks oppmerksomhet på? Joda, så fikk han oppmerksomheten min også, men ikke med positivt fortegn. Jeg ble ikke sint, heller. Bare litt oppgitt.

Det hele får meg egentlig til å tenke på et furtent barn som gjør alt for å få noens oppmerksomhet. Mot bedre vitende både slår og klorer barnet, for det vet at dette gir oppmerksomhet. Oppmerksomhet som barnet vil ha. Er du homofil? Javel. Og så? Må du virkelig spille på sex i et kirkerom for å få frem et budskap? Du sier at kirken diskriminerer de homofile? Det kan vi nok ikke nekte for, men du selv, da? Tror du at det gjelder alle kristne? Er det greit å "ta igjen" på denne måten? 

Busteliten er tre og et halvt år. Den siste tiden har vi snakket mye om den gylne regel her hjemme: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem." I mangel på evne til å sette ord på det de føler, kan treåringer lett bli fysiske, men vi forsøker å lære Busteliten at dersom noen slår ham, så skal han ikke ta igjen. I stedet skal han si fra til den som slår, at dette er ikke greit.

Kan hende lever jeg et beskyttet liv, her langt oppe i skauen, hvor lite er forandret siden jeg selv var barn. Kan hende er jeg altfor naiv. Men! Jeg skjønner bare ikke hvorfor det å tråkke på andre har blitt et akseptert kommunikasjonsmiddel for å fremme sin egen overbevisning? Er vi virkelig blitt så fattige på ord at vi ikke kan diskutere i ordentlige former uten å såre og fornedre hverandre? Eller er det moderne mennesket blitt så blasert at vi ikke lenger bryr oss om å utvise omsorg for vår neste? Enten vi er enige eller uenige i dennes standpunkt. Dermed blir det fritt fram for både ord og handling.

Ytringsfrihet? Jada. Det stemmer, det, men det må kunne gå an og oppføre seg, og opptre med respekt, selv om man har en mening og rett til å ytre den? Fullstendig uavhengig om det er Tooji eller karikaturtegnere eller bare deg og meg. Det er mange måter å si noe på. Det forsøker vi også å lære treåringen vår. 

"Hvorfor ser du flisen i din brors øye,

men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?"