Det er en første gang for alt

Bustekrøllen, mest kjent som Ålle Bålle, er en fin liten fyr. Han er stort sett blid og fornøyd, og krever ikke så mye så lenge han får pusle med sitt i fred. "Sitt" er fortrinnsvis traktorer og Scania-lastebiler. Har har sin egen lille maskinpark i den ene vinduskarmen, og der kan han stå i timesvis (!) i strekk og leke.

Mens jeg nærmest kan lese tankene til Busteliten som jeg kan lese en åpen bok, er Ålle Bålle litt vanskeligere å forstå seg på. I hvertfall for meg. Hva som foregår inne i det lille, lyse hodet hans, er jeg neimen ikke alltid sikker på, men at han er Fjellborgs svar på Emil i Lönneberga, dét er i alle fall hevet over en hver tvil. Du kan praktisk talt se at det former seg en fiks idé under den lyse luggen, og før du rekker og lure på hva han skal gjøre, så er det allerede gjort.

I dag, for eksempel, var han plutselig forduftet fra sin faste plass i vinduskarmen. I det jeg snudde meg rundt, så jeg syrinene, som stod på salongbordet, på full fart ut av vasen, én etter én. I det Trålle, for det er det vi kaller ham når han gjør hyss, enser at jeg nærmer meg, flytter fokuset seg fra syrina i den lubne, lille hånda og over på meg. Det formelig lyser i øynene hans, og han rister av latter, så smittsom at det er vanskelig å legge ansiktet i alvorlige folder.

Han er jo så liten og søt, stakkar, at det er jo ikke lett å kjefte på ham. I min naivitet har jeg også tenkt at han er altfor liten til å forstå, skjønt det er jo ingen tvil om at gutten vet hva som skal til for å pådra seg oppmerksomheten. (Jada, jada, jeg vet, jeg vet!) Greit, så har han et nokså begrenset vokabular, Trålle, men han er fullt kapabel til å forstå hva vi sier selv om det ikke er helt gjensidig. Det skjønte jeg jo i dag, da jeg kjeftet på ham for å røske i syrinene. "Fysj og fy, Trålle! Det der er ikke lov!" sa jeg strengt. "Gå i skammekroken!" sa jeg, og mente det jo egentlig ikke. Men, hva tror dere ikke det lille mennesket gjorde? Jo, han så på meg med verdens største smil, snudde på helen og stabbet i vei. Til skammekroken. Der stelte han seg pent opp, før han snudde seg igjen og lo så han hikstet.

Man blir jo ikke stående lenge i skammekroken av slikt, vet dere. Nei, da får man en småforvirra og småstolt mamma som løper etter, røsker deg inn i armene og nusser og susser på deg og sier "OJ! Så flink!". (Jeg mener; jeg visste jo ikke engang at ungen visste at vi hadde en skammekrok! Langt mindre hvor den var! Også han som akkurat har lært seg og gå, da! Ntååå!) Man kommer jo ingen vei med sånt. 

Kanskje neste gang? Det er jo en første gang for alt. Derimot er det neppe en siste gang for rampestreker, så jeg får antakelig nok av muligheter til å rette opp dagens lille inkonsekvente handling fra min side. (Selvfølgelig, i en ideell verden... Men, der bor ikke jeg.) For, det spørs nok om han kommer like langt med et smil når han blir tre år gammel og står i skammekroken fordi han har skreket og båret seg over en sokk med feil farge!