Oslo med Mummitrollet og grønne superhelter

"Skal vi spise middag på McDonald's i dag, eller?" 

Ja! Det ville Busteliten gjerne. Men, han stusset ikke på at vi kjørte veldig langt for å komme til McDonald's. Ikke på at det var en annen McDonald's enn vi pleier å besøke, heller. Og nei, han hadde ingen anelse om hvor vi skulle. Kanskje vi kunne besøke gammel-faffa? 

Vi skulle jo ikke besøke gammel-faffa. Vi skulle besøke tante!

Busteliten ble helt ellevill da han skjønte at vi i tillegg skulle sove hos henne. Han og jeg kræsja på sofaen, og hadde noen fine timer sammen med tante, før hun dro på jobb og vi dro på teater.

Vi var på Trikkestallen og så på forestillingen Mummitrollet og det usynlige barnet. Det var en veldig fin forestilling, om enn kanskje noe vanskelig språk for de minste (men det er jo også språket i Mummidalen). Busteliten fulgte uansett engasjert med, og klarte fint å gjenfortelle det han hadde sett senere. Fortellingen tar dessuten for seg et viktig tema, syns jeg, som innbød til fine samtaler med Busteliten resten av dagen.

Etter teaterforestillingen tok vi buss ned til sentrum, og gikk på kafé for en liten bollerast. Deretter var det klart for turens store høydepunkt: Sjokoladebutikken! Busteliten har nemlig pekt seg ut Freia sitt sjokoladeutsalg som den ultimate butikk. Sjokolade fra gulv til tak, og perfekt for en liten søtmums som han. 

Vi måtte selvsagt også sjekke om kongen var hjemme, før vi tok turen til lekebutikken. Der skulle Busteliten kjøpe bursdagsgave til lillebror som fyller ett år neste uke, i tillegg til at han fikk bruke noen av sparepengene etter sin egen bursdag. Det resulterte i en solid utvidelse av Brannmann Sam-samlinga, med et telt, en hjelm og en bok, og han var riktig så fornøyd med fangsten. 

Vi var også forbi Nationaltheatret, som Busteliten så vidt hadde fått taket på hva var for noe, men det tok sin tid før mamma skjønte hvorfor han lurte på om det bodde grønne superhelter der inne. Det var i grunnen bare nok en påminnelse på alt man som voksen bare vet, uten å reflektere særlig mye over, for den grønne superhelten Busteliten snakket om, viste seg til slutt å være en irrgrønn Henrik Ibsen med lang frakk på sokkel.

Det er artig å være på bytur med Busteliten. Han ser så mye, spør om så mangt. Vi har det så gøy at vi glemmer at vi blir slitne av alle menneskene, alle trikkene og bussene, av romdamer som fotfølger deg for a cup of coffe or ditt or datt, og alle lyder og inntrykk. Vi avsluttet med pizza, is og brus på Peppes før vi tok toget hjem, slitne og fornøyde.

Og, da var nok Hans Olav Lahlum glad for at slike liksom-bønder endelig fant veien tilbake til bygda, etter at vi hadde holdt på å kjøre på ham med barnevogna - to ganger.