Busteliten og jeg hadde, som jeg såvidt beskrev i går, en fin teateropplevelse på Trikkestallen med Mummitrollet og det usynlige barnet. Opplevelsen gav rom for ettertanke, og jeg har ikke lyst til å slippe dette helt ennå. At språket i mummitrollenes verden kan være litt vanskelig å forstå for de minste, er jo noe man enkelt kan løse. Ord er enkle å forklare. Verre er det å skulle forklare at voksne kan være slemme mot barn. Dét forstod ikke Busteliten. Det forstår faktisk ikke mamma'n heller.
Det usynlige barnet i historien, er Ninni. Et stakkars pikebarn som er oppvokst hos en tante som ikke er glad i henne. Tanten latterliggjør henne, er ironisk og behandler henne dårlig. Til slutt blir Ninni usynlig, og det er da Totiki tar henne med til Mummihuset slik at hun kan få det så bra at hun igjen vil bli synlig.
"Hvem var slem mot henne?" ville Busteliten vite. "Hvorfor var tanta hennes slem?" "Fordi noen voksne er slemme mot barn," begynte jeg. "Jammen hvorfor det?" fortsatte Busteliten. Ja, hvorfor det? Hvorfor er noen voksne slemme mot barn?
Det er et vanskelig spørsmål, syns jeg. Forferdelig vanskelig! Rett og slett fordi jeg ikke forstår hvorfor, jeg heller. Riktignok kan nok Busteliten synes at jeg er slem når jeg nekter ham lørdagsgodt på en onsdag, eller når jeg ber ham stelle seg i skammekroken for dårlig oppførsel, men det er vel mer et spørsmål om definisjon utfra tid og sted. Også om du spør Busteliten. Men, hva er det som får voksne til å være slemme mot barn? Sånn på ordentlig?
Man kan sikkert trekke frem begreper som arv, miljø, mangel på emapti og egne traumer. Jeg har i grunnen ikke reflektert så altfor mye over hvorfor. Jeg har mer bare tenkt, naivt nok, at det er sånn det er. Men, i møte med mitt eget, spørrende barn, har jeg blitt nødt til å tenke mer over saken selv. Jeg er svar skyldig. Nok en gang naiv; jeg tror ikke at mennesket er grunnleggende ondt. Arvesynd eller ikke. Jeg tror, naivt nok, at det er noe godt i alle mennesker. Hvorfor er likevel noen mennesker slemme?
Jeg kan forstå det i møte med andre, likeverdige, individer. Jeg forstår at barn kan være slemme mot barn. Jeg forstår at voksne kan være slemme mot andre voksne. Det handler om selvhevdelse. Misunnelse. Hevn. Så mangt. Men voksne som er slemme mot barn? Hva handler dét om? Hva ønsker de å oppnå?
Jeg syns dette er vanskelig. Jeg liker å snakke med Busteliten. Svare når han spør. Forklare det han lurer på. Men hvordan skal man forklare et barn på tre år, at ikke alle barn har det akkurat som han? At det faktisk ikke er alle barn som har foreldre som klemmer og nusser på dem. De har foreldre som slår og fiker til dem i stedet. At ikke alle barn har foreldre som pakker dyna rundt dem om kvelden mens de synger så mange vers av Gompa, gompa ja (a.k.a. Kumbaya my Lord) som du bare måtte ønske. Kanskje er ikke mamma'n og pappa'n deres hjemme når de skal legge seg, engang.
Hvordan skal jeg forklare at det finnes barn som aldri får høre at de er flinke når de kler på seg helt selv? Som aldri får hjelp til å tegne et lokomotiv? Som aldri får et plaster og en nuss på et sår? Som aldri får høre at de er vakre, gode og verdt en hel masse? Hva de kanskje heller får i stedet, slik som slag, spark, ignoranse, hånlatter og stillhet. Hvordan skal jeg forklare mitt tre år gamle barn alt dette? At verden er så forferdelig urettferdig? Når han spør hvorfor noen voksne er så slemme mot barna, at barna blir usynlige.
Jeg vet rett og slett ikke. Det er også det jeg forteller Busteliten. "Jeg vet ikke." Og når ikke jeg kan svare, så gjør jeg heller det jeg kan gjøre: Jeg gir både ham og lillebroren det jeg kan av kjærlighet i ord og handling. Jeg forteller dem at de er noe, og forsøker å lære dem verdien av å gi dette videre også til andre mennesker. Jeg lærer Busteliten å være inkluderende, og å bry seg om de han ser at ikke har det så greit. Be dem med i leken. Gi en kompliment. Ennå er han liten. For liten til å forstå. Likevel håper jeg at kanskje dette kan være nok for at noen andre kan få en litt bedre dag, fordi han har det bra. Fordi han opplever kjærlighet. Så er det da også viktig at vi som voksne er oss vårt ansvar bevisst, og ser disse barna (og voksne) som ikke har det så greit. Det ville være trist om de ble usynlige. Stille vann har dypest grunn.
.jpg)
3 kommentarer:
Fint og viktig innlegg. Jeg forstår heller ikke og har heller ingen gode svar. Men som du sier tror jeg det er viktig å snakke om dette med ungene. Unger snakker seg i mellom og plutselig en dag får de servert fra en venn at vennen ikke har det så bra og da tenker jeg at de bør være rustet til å kunne håndtere slik info. Ikke på en voksen måte, men i allefall slik at de forstår at dette ikke skal være sånn og sier ifra til noen voksne.
Det som Casa Didriksen sier over her er så utrolig viktig! At barna sier ifra til noen voksne. Men fortsatt er de avhengig av at de voksne deretter sier ifra videre! Jeg har et par saker nært innpå meg hvor barnehagepersonalet blant annet bortforklarer det de ser, de tør ikke melde i frykt for at det kanskje ikke er sånn, og barna blir de lidende. Jeg føler at vi er fortsatt redd for de andre voksne, vi tør ikke melde og at det er like mye voksenvern i Norge som barnevern. Det er så synd, men sant! Jeg syns det er flott at du setter fokus på det! Det trenger vi:)
Jeg forstår ikke jeg heller, men jeg vet så absolutt at det foregår. Mange års arbeid med mennesker har lært meg det. Og jeg tror også at det er viktig at barn lærer at det skjer og at de får en forståelse for at det er ikke alle som har det likt hjemme. Det som er synd er at de som lever under slike forhold er veldig flinke tilå kamuflere detm, - og det kommer ikke hjelp eller veiledning inn i hjemmet.
Flott innlegg, - og jeg kjenenr at jeg har lyst til å ta med min lille pode til Oslo for å se det stykket .
Klem for en god helg
Legg inn en kommentar