Mestringsfølelse

Når man har en baby liten gutt (han er jo faktisk snart elleve måneder gammel, denne "babyen") i hus, er det mange interessante observasjoner man kan gjøre seg. Veldig mange av dem gjør meg litt bekymret for om det i det hele tatt er håp for barnet, all den tid en babys liten gutts atferd ikke avslører spesielt mye intellekt eller tegn til sådan. Men, når jeg ser babyen gutten sitter der på gulvet og stirrer fremfor seg mens en og annen gurglelyd slipper forbi den leketraktoren han har i munnen, ett eller annet sted innimellom bollekjakene, så forsøker jeg og tenke på at Barack Obama sikkert har vært på det stadiet en gang, han også. Det ble jo folk av ham, så da blir det nok det av Ålle Bålle også! 

I går hadde vi imidlertid et stort gjennombrudd. Det tror jeg både Bålle selv, og også mamma'n, følte, altså. Ro, ro, ro din båt, har han vært en racer på lenge, gutten, og undertegnede har en god stund forsøkt og avansere litt og har følgelig introdusert ham for Bake, kake søte. Til ellevill jubel fra babyen den lille gutten som sikkert har syntes at det har vært kjempeunderholdende og se på mamma som sitter med kulerunde øyne, mens hun synger med trutmunn og klapper i vei. (Sånn apropos interessante observasjoner, liksom.) Utover det: Ingen reaksjon.

Før i går. På stellebordet. Helt ut av det blå (og stillheten). Da begynte gutten å klappe! Like etter tok mor tegninga og stemte i, og da skal jeg si det var en baby gutt som var fornøyd!

Fornøyd var i grunnen mamma'n også. Mest fordi det var så tydelig hvilken mestringsfølelse den lille hadde over å ha lært noe nytt, der han skratta seg gjennom kaker og og klapping, men også fordi jeg så at noe av det jeg forsøker å lære ungene mine faktisk går inn. Kanskje ikke helt med én gang, der og da, men ett eller annet sted mellom øra, så lagrer informasjonen seg. Og, hver eneste gang jeg oppdager at ungene mine har fått med seg noe, være seg klappeleker, å si unnskyld, eller bare det og vente til noen sier "vær så god" før de kaster seg over kakefatet, så kjenner jeg på mestringsfølelsen, jeg også. Om ikke jeg akkurat gapskratter over det lille fremskrittet, slik som Ålle Bålle gjorde, så smiler jeg nå litt for meg selv og tenker "godt jobba!".

One small step for mankind, one giant step for mum.
(Og Ålle Bålle. Selvfølgelig.)