Mammaparadoks #1

Du kommer ikke unna Slik blir du den perfekte forelderen-artikler uten følgende frase: Vær konsekvent. Bare ordet konsekvent i seg selv, er nok til å skremme livsshiten ut av den mest garva forelder, for vi vet det jo alle sammen: Det går ikke! Vi vet det så godt, at det er absolutt et tips verdt og lytte til - ikke minst å følge - men teori og praksis er som kjent ikke spesielt nært beslektet. 

Halv ti og bare et par, knappe timer igjen til formiddagslur.

For eksempel var både Bustemannen og jeg skjønt enige om FØR vi ble foreldre (vel og merke) at våre barn aldri skulle ha TV som barnevakt. Vel. Busteliten var nøyaktig to måneder og seks dager gammel da vi fant ut at TV var en barnepike god som noen. Bustemannen og jeg fikk på oss hver vår bunad, fikk pakket stellebag og trukket pusten før det bar av sted til julemiddag, og - ungen var sysselsatt. På denne tiden hadde han også allerede fått sitt første møte med sjokolade, sånn omtrent femten år før planlagt. Og kompromisser? Don't get me started.

Snart to? Fem timer går kjapt!

I skrivende stund, har jeg vært mamma i litt over tre år, og på disse årene har jeg gjort meg en del tanker om den oppgaven jeg har tatt på meg. Selvsagt. Det som imidlertid står mer og mer klart for meg, er hvor selvmotsigende jeg er, der oppe i mitt eget hode, midt i alle tankene. Og - la meg først og fremst bringe dét på det rene: Jeg setter barna mine høyere enn noe annet, og jeg elsker dem av hele mitt hjerte. Det er bare det at...

Selv om jeg elsker å tilbringe tid med barna mine, så...

 ... klarer jeg ikke å la være og telle ned til klokka viser 19 og leggetid!

En drøy time igjen til Fantorangen. 
Det nærmer seg. Det nææærmer seg.

Dette inntrer særlig på dager der jeg:

Må bruke hele middagen på å fullføre bare én eneste setning myntet på Bustemannen.

Hører ordet "mamma" oftere enn jeg selv rekker å trekke pusten.

Har brukt halve dagen på å rope (!) "innestemme!"

Har fire diskusjoner i kvarteret på, for meg, helt selvsagte ting. (I følge naboen, tar visst ikke dette slutt før barnet er passert tyve og vel så det.)

Ikke har et minutts fred, for "mamma skal gjøre det! Ikke pappa! MAMMA!"
Har hatt publikum på do. Hver gang.

Fantorangen-tid! Snart i mål.

Til å begynne med, var dette mammaparadokset helt grusomt. Samvittigheten var svart som natta, og svartere ble det da den hele og fulle meningen med uttrykket "man elsker sine barn høyest når de sover" åpenbarte seg for meg. Jeg har imidlertid innsett at jeg ikke er den eneste mammaen som føler det slik. Nær sagt alle de småbarnsmødrene jeg pleier jevnlig kontakt med, er gode til å telle timer de også. Det kan jo være en trøst, men det hjelper lite på bekymringen for hvordan man skal holde ut dagene når ungene plutselig skal begynne å legge seg klokken tyve. Eller - Gud hjelpe meg - klokken énogtyve!

Fem på? Fullstendig innafor! Marsj i seng!

Den tid, den sorg, sies det. 
"Morgendagen skal bekymre seg for seg selv. 
Hver dag har nok med sin egen plage."
Nå er det bare ti timer igjen. Ni. Åtte...