Om barskinger. Og tingenes egentlige tilstand.

Først tok Åller'n grådig for seg, som den parasitten han var i syvogtredve uker. Nå er det den pokkers, møkkaknotten som opererer på et svært begrenset geografisk område som spiser meg opp. (Det er ikke å hige etter og være en A rhesus pluss når du bor på våre kanter!) Uansett. Om jeg tæres opp eller ei, så kan jeg i alle fall dø vel vitende om at jeg har tilbragt et natt med en uniformert herremann. Rekk for all del opp hånden du kvinne som ikke før har drømt om det.

Ung og dum som jeg er, trodde jeg jo at jeg gikk til køys alene i går, og at jeg hadde hele den vide dobbeltseng for meg selv. Hele natta'n. Men, så feil kan man altså ta! (Greit, så var toåringen der også da. Det var i utgangspunktet derfor jeg hadde den for meg selv. Forhandlinger med utfall til fordel for... Tja, det var vel forresten egentlig en vinn-vinn. Nu vel.) Ut på morraskvisten våknet jeg nemlig av noe hardt som presset mot låret mitt. Jeg bretter dyna til side, og den kjekkeste, og strammeste briten jeg kjenner til, åpenbarte seg ved min side:

Akk, ja. Uniformerte menn er ikke hva de engang var...

Det er bare å innse.

#livetsomsmåbarnsmor

(Skulle så gjerne puttet på etiketten "Livets små fornøyelser", men det får bli med "Mammablogging".)