Ja! Seriøst!

I kategorien "samtaler jeg aldri i verden trodde jeg skulle føre i slutten av juni", kan jeg nå tilføye følgende:

- Mamma? Væ'med å lage snømann?

- Nei vennen, mamma lager middag akkurat nå. Spør pappa.

- Mamma! Se! Mark!

- Næ! Så stor og fin! Ta den med ut i snøen igjen, du. 

Ja! Seriøst! I dag! Juni, den tjuesjette. 

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Det startet med et brak. Så kom det enda et brak, og deretter ett til. Det gav seg liksom aldri. I godt og vel tre kvarter stod Tor og slang hammer'n sin att og fram over hustaket vårt. Og det regnet. I bøtter og spann. Vannet rant i strie bekker nedover oppkjørselen her, ja, Bustemannen måtte til og med ut å reparere den i ettermiddag. Så kom haggelet. I bøtter og spann, det også, og på størrelse med klinkekuler. Jeg har aldri sett maken.

Det er litt som X-Files; du tror det ikke før du får se det.

Inne satt Bustekrøllen og jeg. Jeg, voksenpersonen som liksom skulle prøve og beholde hvilepuls for ikke å stresse opp den lille, men som egentlig var dritredd selv. Hadde det ikke vært for sommerdekk og hva jeg antok at var en såpeglatt vei, hadde jeg trolig rømt min vei. Ja, sammen med Bustekrøllen da, selvfølgelig.

Veiene i sommer-Norge er det intet å utsette på for tiden!

Heldigvis gikk det over. Vi overlevde detta óg. Og Busteliten kunne kose seg med å lage snømenn. I juni. Det er jo ingen som vil tro ham når han kommer og forteller dette i barnehagen i morgen (man skulle nemlig ikke mange kilometerne sør for bøgda før solen skinte og veiene var bare). Jeg tipper barnehagepersonalet kaller oss inn til samtale temmelig snart, i et fåmælt forsøk på å få guttungen til å slutte med slike fantasier. Snø i juni, liksom. Den må du lenger ut på landet med, ho-ho!