Full oversikt

For de som måtte lure på hvordan det gikk da helsesøster tok turen hit på fredag, så kan jeg fortelle at joda, så vidt meg bekjent, så er det ikke sendt noen bekymringsmelding noe sted. Det kan vi nok heller takke helsesøster for, enn mine suverene egenskaper som mor, men det hun ikke vet, har heller ikke ungene vondt av. Hadde ikke hun vært så innmari opptatt av den flotte beliggenheten her, og det "innmari koselige" oldemorsinteriøret vårt "som ikke er som hos alle andre", så er det fullt mulig at visa hadde fått en annen ende her på fredag, altså. Den selvsamme dag som jeg tilbød toåringen en dobbel espresso på morraskvisten.

Tjue minutter før helsesøsters ankomst, befant jeg meg nemlig i den situasjonen at jeg ikke ante hvor i himmelens navn jeg hadde gjort av Bustekrøllen! Jeg stod der, på toppen av trappa i andre etasje, klar til å gå ned, da det plutselig gikk opp for meg at jeg hadde to ledige armer. Her var det noe som ikke stemte! Etter et lite øyeblikk, gikk det opp for meg at det manglet en baby i disse armene, men hvor i alle dager var denne babyen? 

Sist jeg kunne huske å ha sett den, var da jeg la den fra meg i dobbeltsenga inne på soverommet vårt, men der var det jo ingen baby nå. Så, hvor kunne den være? De av de små grå som var våkne, jobbet på høygear. Med treogtyve rom og fjorten sengeplasser, var det jo potensielt mange steder en sånn liten baby kunne ha gjemt seg bort! Hadde jeg lagt ham igjen i skuvsenga i stua? Det kunne jeg da ikke ha gjort? Da hadde han jo ikke vært i dobbeltsenga, og jeg kunne jo tross alt huske å ha sett ham etter at vi stod opp på morra'n!

Elimineringsmetoden er en fin metode, og etter en mental rundtur i Bustehjemmet, fant jeg ut av det til slutt. Han lå jo i senga si! Den ene av de tre. Den som står på rommet hans. Jeg gikk inn, og ganske riktig - der lå han. Sovende, og totalt uvitende om at han hadde vært savnet. Og mor var lettet! Mest fordi jeg slapp og svare helsesøster at jeg ikke hadde peiling på hvor jeg hadde gjemt unna ungen min, dersom hun skulle slumpe til å spørre etter ham når hun først var innom. Det hadde liksom vært litt flaut, uansett hvor møblert et hjem vi har å presentere.

Men, så kan man jo lure, da, på hva som gjør at man havner i slike situasjoner. Er det a) fordi man har for stort hus? Eller kanskje b) fordi man har for mange sengeplasser? Eller også c) er det fordi man ikke har fått i seg nok kaffe? Enda man allerede har bøtta nedpå med fire espresso av sterkeste sort?

Jeg fant, jeg fant!

Og apropo kaffe; sånne helsesøstre får sikkert wienerbrød og hvetekringler overalt hvor de ringer på, så det droppa jeg, men en kanne med kaffe sørget jeg i det minste for å ha klar. Bare for å oppdage at helsesøster ikke likte kaffe. (Hurra!) Da Bustemannen kom hjem, stod den tomme kaffekanna, og min brukte kopp, fortsatt på bordet, og han lurte fælt; "Har du traktet en kanne kaffe bare til deg selv i dag?" "Eh... Nei?" (Eh... Jo!)

Nå er helga vel overstått, og undertegnede har kommet seg litt ovenpå igjen. I helga lå vi riktig så lenge - helt til klokka syv faktisk, og i dag var Busteliten stor og flink gutt og satt nede og så på barne-TV i en hel halvtime før ho mor snubla seg ned i stua halv syv. At toåringen satt nede helt alene, med fri tilgang på både espressomaskin og håndarbeidssaksa, det bør jo ikke helsesøster få vite noe om! Sant?