Inn med morsmjølka

Det var tidlig morgen i Bustehjemmet. Klokka var seks, og det ble den litt for raskt, etter en natt med unger som ikke våknet i takt, og en Bustemann som var så forkjøla som bare enn mann kan bli (og derfor har han innlosjert seg på gjesterommet hele uka, sånn for at "ikke du skal våkne av at jeg hoster". Han hadde jo sikkert ikke holdt seg til å hoste når småkællæne var våkne, så jeg skal vel i grunnen ikke si noe på det, men hvem som ikke skulle våkne av hvem, sånn egentlig, er jeg ikke helt sikker på). Med andre ord: Bustenellik var trøtt!

Derfor stod jeg da også foran espressomaskinen og ventet på at dagens første dose skulle bli klar, da Busteliten kom tuslende ut på kjøkknet. Han gned seg i øynene og var trøtt som en dupp. Uten og tenke, spurte jeg om kanskje ikke han skulle ha en dobbel espresso også, hvorpå toåringen, med allverdens selvmedlidenhet i stemmen, svarte "ja-aa!". I jeg-har-ennå-ikke-fått-i-meg-espressoen-sløvhetens navn, hadde jeg ikke helt forutsett dette svaret (helt idiotisk av meg egentlig, for en dobbel latte med irish cream er nemlig det beste Busteliten får og smake på i hele verden), og måtte søvnig forklare at han var kanskje litt liten til å starte dagen med espresso. Sånn egentlig.

Og med det, satte Busteliten i å vræle som bare en overtrøtt toåring kan vræle! "Takk for den," kommenterte Bustemannen, mens han grep fatt i den kaffetørste toåringen for å ta ham med i barnehagen. Tilbake stod jeg, med en dobbel espresso i den ene hånden og en flaske med NAN i den andre. Inn med morsmjøka, ja. Det er kanskje ikke så lurt?

Om et par timer kommer helsesøster på besøk, og det skal jo bli spennende å se hva hun sier til mitt morsskap. Jeg, som tilbyr toåringen espresso, og babyen MME. Ja, ja. Skulle det bli mangel på mammablogg-innlegg på Bustebloggen fremover, så vet dere hva som har skjedd...

 

, kaffeslave