Lagringsplass og slanketips

Busteliten har vært så heldig - eller uheldig, alt ettersom - og arvet sin mors del av familien sine ører. Mors farsides ører, om man skal være nøye på't. Du ser at han er en del av oss, for å si det sånn. Om ikke på de tettsittende øynene, det særegne draget i ansiktet eller den kompakte benbygningen, så ser du det på øra. Og de syns, for å si det sånn. (Nå fikk jeg oss jammen til å høres ut som en lekker hjem. Slekta: Beklager!)

Busteliten har imidlertid lært seg og utnytte den kapasiteten han er gitt til rådighet, om man kan si det slik, og mens alle andre barn putter alt mulig rart i nesa, så putter Busteliten det meste i ørene. Vi har etter hvert forstått at det ikke bare er en alderbetinget fase, all denne hæ-inga han har det med å bruke i tide og i irritasjonens utide.

Dog skal han i alle fall ha dét, at han har orden på sakene, og i likhet med sin tippoldemor på drøye femognitti, så vet han nøyaktig hva han har hvor. Det er jo i og for seg en god egenskap, og da Bustemannen en kveld før jul spottet noe mistenkelig der innerst i øregangen på poden, var ikke gutten sen om å svare på hva det var som befant seg langt der inne. Enda han var helt oppslukt av Linus og Marvin og Nure. Uten så mye som å vike blikket fra TV-skjermen, kom det kontant fra gutten: "MAT!" Og jammen. Under kveldsstellet kunne far forundret grave frem noen brødsmuler og litt middagsrester. Den som sparer, har!

Forleden kveld fant vi sjokoladepudding. Rester fra desserten nyttårsaften. Mon tro om ikke det kan være et eksempel til etterfølgelse? Å putte kaloriene i ørene i stedet for på hoftene? Må prøves!

Det blir mer om lagringsplass i neste innlegg også, om enn ikke fullt så kaloribesparende, kanskje. Jeg vet ikke om det engang kan kalles plassbesparende. Mer plassopptagende, kanskje.

 

, som ikke har noen øregangbilder, og derfor ikke har illustrert innlegget. Ikke denne gangen heller. Lover skjerping!