To(n)årsalder'n

Før jeg beveger meg over til dagens tema, så vil jeg bare få si tusen takk for all den gode responsen på forrige innlegg. Jeg var redd jeg skulle komme til å angre på et innlegg som befinner seg så på kanten av komfortsonen og i en gråsone av personlig og privat, men tilbakemeldingene fra dere forteller meg at det var på sin plass og få sparket den store, rosa elefanten ut av rommet. Hvis noen har lyst til å "snakke" mer, er det bare å ta kontakt via mail.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Såh! To(n)årsalder'n. 

En kveld like før jul, satt Bustemannen (!) og jeg og så på Love Actually (!! (ref. (!))). Den ene kanskje hakket mer interessert enn den andre, men vi var begge skjønt enige om at det var godt å "bare" ha en toåring i hus. I vår foreldrenaivitet, priset vi oss lykkelige over at det enda var noen år igjen til vi måtte deale med Bustelitens forelskelser og jenteproblemer (jf den ni år gamle gutten som lærer seg å spille trommer for å komme nær sin hjertens kjær). Akk ja. Hvor lenge levde vi i den lykkeboblen, tror dere? 

Det gikk ikke fire døgn en gang, før Busteliten en tidlig morgen satt i sofaen og stirret ut i lufta. "Ooa," sa han. "Ooa." "Ooa pen!" For det første: Busteliten har a l d r i brukt ordet pen før. Vi visste ikke engang at han kunne det ordet! For det andre: Selv ikke på direktespørsmål om noen (les: mamma) er pene, har det vært mulig å få et svar ut av gutten. Men så, så er det altså plutselig slik at Ooa er pen.

Vi burde jo sett den komme. Ooa er den første han snakker om når han våkner om morra'n, og den siste han snakker om før han sovner på kvelden. Midt i mellom der, går det også for det meste i Ooa. Slik har det vært en god stund. I grunnen helt siden vi flyttet hit, og Ooa ble vår nærmeste nabo. (Altså, vi ser jo ikke huset Ooa bor i engang, men sånn geografisk sett da. Bor man på landet, så bor man på landet.) Fra september og helt frem til jul, så var det heller ingen - selv ikke mamma og pappa - som fikk en eneste kos av Busteliten. Det var det kun Ooa som fikk. Forleden dag var han til og med så ivrig på denne kosen, at han falt utfor trappa fra det tredje trinnet, og deiset rett i golvet, før han fikk lagt begge armene om halsen på Ooa og gitt en god kos til farvel. Det var første gang den gutten falt i trappa etter at han oppdaget hva det var da han var et halvt år gammel.

I det minste, tenker Bustemannen og jeg, så har Busteliten god smak. Ooa er pen. Ooa er høflig, blid og snill også. Og Ooa er veldig glad i Busteliten, selv om han er fem år yngre enn henne. Vi setter stor pris på at hun liker å leke med den snaue meter'n vår, enda aldersforskjellen er så stor. (Det er nemlig ikke flust av jevnaldrende for Busteliten oppi bøgda her, med bare tre andre av samme årsmodell.) Det er dessuten veldig godt og se at Busteliten vår evner og ha omsorg for andre mennesker, og bryr seg om dem, selv om det innimellom kan overraske en mamma og en pappa hvor store følelsene i en slik liten kropp kan bli. Og - vi er glade for å se at han får venner som også bryr seg om ham. Så får vi bare håpe det går enda noen år før han ber om trommesett for å imponere chicsa...

(Bustelitens bestemor, a.k.a. beppemor, lurer forresten fælt på hva Busteliten og Bustemannen bedriver når Bustenellik ikke er i nærheten. Busteliten har nemlig fått for vane og lete etter penger innunder genseren på damene. Bustenellik lurer i grunnen litt, hun også. Tidlig krøkæs!)