Endelig! Mitt! Mitt! Mitt!

Bustemannen har på visse områder følt seg temmelig heldig stilt. I alle fall når det kommer til alt et koneemne potensielt kan komme til å drasse i hus. Greit nok, så har han ikke sluppet unna nye gardiner i ny og ne, en blomsterkvast nå og da, eller et uvisst antall Mummi-kopper, men hans meant to be-bedre halvdel har holdt seg unna alle ektemenns store frykt: finn.no

Årsak: Hans kone og undertegnede har selv sett de begrensede mulighetene snaue hundre dårlig utnytte kvadratmeter har gitt, og dermed holdt seg unna. Nå, derimot, med snaue tre hundre kvadratmeter, så stiller saken seg en ganske annen!

Da jeg var liten, fant mammsen og pappsen ut at det var en god idé og lære meg et instrument. En viss musikalitet hadde jeg nok, og ettersom pappsen og hans to søstre var oppvokst med orgel, så var det vel en naturlig ting å videreføre Så snart jeg hadde lært meg alle de bokstavene man trenger for å kunne håndtere et tangentinstrument, fikk jeg mitt første keyboard (orgel var litt ut på nittitallet). Da jeg var tolv, fikk jeg mitt andre. I seks år gikk jeg hver eneste uke for å utvikle min musikalske horisont, og jeg lærte det lærerinnen min kunne lære meg.

Jeg har alltid vært veldig glad i instrumentet "mitt" og alle mulighetene det har, men drømmen om et piano har likevel alltid vært der. Det har imidlertid ikke plassen. Til tross for mange kreative løsningsforslag i vårt første Bustehjem, har Bustemannen kommet med (fornuftige) motargumenter. For husfredens skyld (?), har han imidlertid alltid lagt til "men når vi flytter". Og så da, så kom plutselig den dagen at vi flyttet, og nesten før adresseendringen var gjort, var jeg på finn.no for å oppfylle min egen drøm. Tålmodighet er en dyd vi ikke tar så hardt på.

Det tok ikke mange dagene, før jeg fant et høvelig pent piano som matchet øvrig møblement under "gis bort", og denne gangen var det verre for Bustemannen å komme med gode motargumenter, "men," sa han, "det pianoet får du i hus en dag jeg jobber overtid!" 

"Du pappa? Du er SÅ fin på håret i kveld. Det er jeg helt sikker på. Sterk er du også, den sterkeste pappa'n jeg har! Det var et piano..."

"Det ordner vi sikkert!" 

En tilsvarende SMS til Kjekke-Fetter, og vips! så var bærelaget fikset. (Pappa mente nemlig på at det holdt i massevis, for det var jo tross alt "bare" et piano. Kremt. Vi måtte hente inn pappa'n til Ooa også, for å få det inn i stua her.) Bustemannen tok seg en overtidsdag, og pappsen, Kjekke-Fetter, veslekæll og jeg la i vei for å hente piano. Mitt piano! Lang story kort: Pappsen har lært seg hvor mye et piano egentlig veier, fikk en strukket muskel, og nå står det et ordentlig piano i stua vår. "Hurra!" sa jeg. "Takk og lov for overtidsmuligheter!" sa Bustemannen.

Det trengs å stemmes, men vi hører nå hvilke melodier som forsøkes spilles. Det får duge enn så lenge. Også må jeg snart se og finne frem noe annet enn julenoter og salmer. Det er nemlig de eneste notene jeg har klart å finne. Resten ligger ett eller annet sted i de 24 banankassene med bøker som ikke er sortert etter emne, fordi Bustemannen hadde en fiks idé om plassbesparende pakking. Det kan han jo angre på når påska kommer, og Kimer i Klokker fortsatt toner halvfalskt ut av pianoet...

Det stygg-fine bildet av elgene som henger over, har Bustemannen enda ikke sett. Det kom opp på veggen nå i ettermiddag, etter et besøk innom bruktbutikken tidligere i uka. Jeg er spent på 1) hvor lang tid det tar før han ser det, og 2) hva han sier om det. Antakelig er det hele avhengig av hvorvidt han sniker seg innom Bustebloggen eller ei. Skjønt, han kan egentlig si hva han vil om både bildet og pianoet. Jeg elsker det, og vil han at fruen skal beholde sitt gode humør, har han å gjøre det samme!