Det føles godt.

I dag har Busteliten og jeg hatt en fin dag sammen. Det føles godt.

Fra og med 1. oktober, har vi fått redusert barnehageplassen hans fra 100 % til 60 %. Det føles riktig. Det året jeg drev og jobbet i bakeriutsalget, hadde han lange dager i barnehagen. Veldig lange dager. Ti timer var ikke uvanlig. Det føltes ikke riktig.

Nå som jeg er hjemme, og skal være det lenge til, har vi valgt å redusere barnehageplassen, og hver mandag og fredag skal Busteliten være hjemme sammen med meg. I dag var første fridag sammen, og det var nesten litt som i "gamledager", da han fortsatt var liten, og jeg var i permisjon.

Vi har vært på kafé sammen med en venninne, og Busteliten kosa seg ille. Han, som vanligvis blir utålmodig i slike settinger, var snill som et lam, og holdt ut i nesten tre (!) timer ved kafébordet. (Selvsagt var han sysselsatt, med puslespill og tegnesaker, men dog.)

Vi har gått tur her hjemme, sammen med Selma, og sett etter kuene (som ikke var hjemme). Vi har sittet under eketreet og smakt på ekenøtter. Vi har rullet i høstløvet. Vi har ledd. Sammen.

Busteliten har hatt tid til å sitte på fanget. Lenge. Gitt mammakos og fått mammakos. Det føles så ubeskrivelig godt og ha tid til alt dette igjen. Å være mamma på heltid. Kroppen min setter sine begrensninger, men ikke på tiden. Det er ikke ofte tårene presser seg på hos meg, men når jeg tenker tilbake på denne dagen, kjenner jeg dem likevel, og de er av glede. Fordi jeg har fulgt hjertet, og kan være tilstede.

 

(Bare for ordens skyld: Dette er ikke et "fy til alle arbeidende mammaer-innlegg", bare et "jeg er så glad for at jeg kan bruke tid med barnet mitt-innlegg". Det er ikke slik at jeg har valgt å være hjemmeværende akkurat nå, men når kroppen og sykdommen min først har tvunget meg til det, så velger jeg å se på de positive sidene ved det, fremfor de begrensningene og problemene det skaper for meg.)